Få stor bruk gir lite mat -
mange små bruk gir mye mat
Av sivilagronom Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 15.01.16
- tidligere jordbrukssjef og arbeidet i
flere u-land
Det skaperverk som Herren utleverte Norge til forvaltning
er stort sett en masse småbruk med forskjellig ressursgrunnlag - som også
innbyr til mangesyslerier. Dyrka jord er ca. 3% av landet. Og 60% av det
er stort sett bare egnet til gras produksjon. Dessuten er det store
utmarksressurser - omtrent de resterende 97% som produsere mye lauv og gras som
drøvtyggerne kan produsere kjøtt og mjølk av. (Graset er en av verdens siste
proteinkilder) Også andre viktige matemne kan hentes fra utmarka. I tillegg
kommer et stort og rikt hav med viktige proteinressurser. Av fotosyntesen
foregår 58% på landjorda og gir alt av mat og råstoffer - minus fisk og
mineraler. Riktig stelt gir det også godt miljø.
Rett forvaltet på alle disse små brukene - kunne vi
kanskje skaffe oss bortimot hva vi trengte av mat og klær osv. med en tilpasset
småbrukspolitikk. Nå har vi en selvforsyning på 38%!!! og et sterkt svekket
forsvar. I samarbeid med Danmark og Sverige (Nordøk) - de fikk fisk (proteiner)
og vi korn - så kunne vi sikre oss alle bedre. (Ide: prof. Breirem)
Norsk landbrukspolitikk forvalter nå stikk i strid med
naturgrunnlaget. Etter markedstenkningen og stordriftens fordeler med maks
innsats av kapital, teknikk og importert kraftfôr - tror man at man skal skaffe
seg mye og billig mat - mens matsikkerheten senkes til et minimum. Det finnes
helt andre driftsformer som kunne få opp matproduksjonen igjen i et utsatt
Norge og en sulten og usikker verden - en produksjon som kunne ta vare på
folket vårt med en beredskap for farlige situasjoner. La det ikke fortsette til
situasjonen blir slik en gammel ordfører sa: "Dei skjønar ikkje før dei
svelt.". Husk: "Det blir aldri upopulært å æta" sa en annen. Og
det blir aldri noen kultur som heter "post agricultural kultur."
Hva er viktigst? Få store enheter og mindre mat - eller mange små bruk og
mer mat?
Skal dette lykkes igjen som før i det nittende
århundre - er det nok slik Sverdrup skriver: Haugianismens vekkelser ga kraft
til den bondereisninga vi fikk fra 1830 og oppover og som omgjorde Norges
forferdelig nød og ufrihet til en fri velstandslands nasjon med Guds Ord til
verdens ende. Om kursen skal bli rett er det nok
- også på fagområdene - som Ivar Asen skrev: Det vetle vitet det strekk
ikkje til, ei tru lyt stydja oppunder."