De intellektuelle: En lengsel i sjelens grunn?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-avisa.no – 02.02.16

Det er salmedikteren som bruker disse ordene: "Han ser hver en lengsel i sjelens grunn som etter det evige higer, han hører
hvert sukk som i nattens stund fra dypet til himmelen stiger. Han tenner sitt lys på den villsomme vei, hans stjerne for ånden
opprinner, den stråler og vinker og stanser ei før hjertet sin Frelser finner."

Det er flere enn meg som synes å ane at bak den intellektuelle fremtoningen full av kunnskaper og argumenter mot sann omvendelse og en levende tro på Skriften og den oppstandne - er det en tung indre uro - kanskje lengsel. En umettet lengsel som en nylig sa til meg om hans møte med mange intellektuelle også på toppnivå. De var oppvokst med søndagsskole - ofte gikk de i Laget - men borte ble de. På en måte var de forført og fanget i et nettverk av kunnskaper og livsnytelse - men som ikke var til det minste hjelp når livets realiteter begynte å bryte inn når årene kom, alvorlig sykdom - ektefellen forsvant ved skilsmisse eller død, tidene blir farlige, osv. osv. Da ble livet tungt og meningsløst - lengselen var der - men man så ingen vei tilbake. Posisjon, prestisje m.m. gjorde det selvsagt vanskelig, minst like ille var at det var lite Sannhets Ord å høre i alt pratet man hørte fra prekestoler. Intet var det av sant forsvar for Skriften som den hele Sannhet - og halvsannheter var det nok av.

Ikke skjønte man heller helt hva man hadde gjort galt og tok feil vei i livet - selv om det nok gnog noe langt der inne - som kanskje kunne trengt en profet Natan som kom til kong David. Mektig konge, med 1,3 mil. under våpen, stor salmedikter m.m.  David skjønte ikke hvilke vanvittige ting han hadde foretatt seg før profeten fikk han inn i et "bakhold" hvor David selv avsa dommen og fikk høre på direkten. "Du er mannen"! Så kom det livsalige sammenbruddet og "- et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du Gud, ikke forakte." (Salme 51) som ble hans bekjennelse. Tilgivelsens og nådens Ord og salve ble lagt på han sjel, og han fikk fortsette sin tjeneste under Guds ledelse for land og folk.

De møtte heller ikke noe solid kristendomsforsvar i sin skole- og studietid som hjalp når studiekamerater og div. folk med solide titler og sine hypoteser undergrov det de hadde med seg hjemmefra - og latterliggjøring hørtes fra alle kanter: Tror du på slikt sludder? Viten-skapen har bevist, bevist, bevist - og til slutt opplevde de seg "sjakk matt" og begynte å gi etter for gruppepresset. Så var enn én av dem - og hadde det for så vidt trivelig - men uroen var der. Ensom var en ikke - men grusomt alene med børa som ble tyngre og tyngre.

Karrieren gikk sin gang, årene kom og tiden var overfylt. Lengselen ble parkert i "det underbevisste" og livet gikk videre - inntil motbakkene begynte - og ingen hjelp var å finne hverken på den ene eller andre måte og aldeles ikke for sjelens uro. En merket en dragning mot dem som midt i alle protestene - angrep og delvis mobbing og latterliggjøring, hadde et sønderbrudt hjerte. De syntes å ha funnet fotfeste i troen alene, på nåden alene i Skriften alene og kunne kanskje hjelpe? Får jeg anbefale deg å blåse betenkelighetene en lang marsj og begynne å lese en av Davids salmer - Salme 121:
Jeg løfter mine øyne opp til fjellene - hvor skal min hjelp komme fra,- -. Så er det nok av solid kristen litteratur, DVDer og annet som kan hjelpe deg med å rive ned "tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud".

Vi er ikke ukjent med at i mange sammenhenger gjelder: "Overfladiskhet er tidens svøpe, skoleflink og puggbelært. Uten innsikt i Guds rike, uten utsikt vidt og fjernt. For et slit å se og høre, pratemaker om Guds ord. Skvalder lukker alle dører, når ei dit hvor Ordet gror." Men det finnes veiledere for sjelen - gode menn. Så gå i gang: Ora et labora. Be og arbeid. Den som kommer til meg vil Jeg ingenlunde støte ut. Bank på og det skal lukkes opp. Nådens Gud finnes og hjelper uansett hva pratemakerne prøver innbille oss. 

Og var du enn skjult i den mørkeste vrå,
og kjente deg ingen på jorden,
og var du blant dem som i sorg måtte gå,
den aller elendigste vorden, -

og tårnet seg synder som fjell i sky,
og sortnet enn alt for ditt øye,
og kjentes hvert minne så tungt som bly,
og så du kun lyn i det høye, -

å, higer din sjel mot sannhets Gud,
og kaller på ham du der inne,
så vet han vei for sitt nådebud,
din Frelser du visst skal finne.

Og finner du ham, da finner du alt
hva hjertet kan evig begjære,
da reiser seg atter hvert håp som falt,
og blekner så aldri mere.

Sangen står i Sangboken på nr 221
og begynner slik:   
Så vide om land som sol mon gå
ei menneskesjel er å finne
som Herrens nåde ei vet å gå
når hjertet ham gjerne vil vinne.