Vannprosjekter alene – ødelegger u-land
Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 15.08.13
Når man har reist rundt i en rekke avskogede land i Afrika og ser tørken,
sulten og tørsten – slutter en fort at her må det et vannprosjekt til. Så
starter man brønnboring og bygging av sisterner som samler opp vannet.
Så tapper man grunnvannet som jeg bl.a. så det i en dypvannsbrønn på slettelandet i Mali. Der hadde grunnvannet sunket 10 meter i løpet av ikke så mange år. Nedbør og innfiltrering til grunnvann var det lite av i de voldsomt avskogede områder. Men få tenkte på det. Jeg har også reiste i Tanzania og Etiopia og sett slik farlig utvikling.
I Saudi-Arabia leser en at de i mange år dyrket store mengder med hvete på basis av grunnvann som ble pumpet opp. Nå sies det at de dype reservoarene er tomme og hveteproduksjonen opphørt. Av og til pumper man på vannkilder som fornyes uhyre sent – og absolutt burde vært brukt til å sette landskapet i stand så nedbørsbildet og grunnvannet kunne komme i orden igjen.
At man ikke skjønte vannhusholdningens kretsløp fra hav til skogkledd kyst og videre transport innover på skogene i landet, noe som resulterte i mer stabilt nedbørsbilde, mindre erosjon og godt med grunnvann osv, er forståelig. Men at man i dag, hvor det foreligger solid faglitteratur og masse av erfaringer – ikke forstår og tar konsekvensen av det man vet – er sterkt kritikkverdig. Slike prosjekter gjør mer skade enn gagn – selv om det applauderes høylydt av folkene i området inntil det går galt.
I min litteratursamling om u-land og utvikling på rundt 100 bind, har jeg også en liten, men uhyre fundamental bok av økologen og lederen for World Watch Inst. i Norge: Magnar Norderhaug. Boken heter: ”Nødens økologi. Afrikas krise.” Et sentralt kp er om ”Sahelkrisen – har klimaet skylden?” Han skriver om det vi nå drøfter følgende på s. 39, grundig går han inn på hvordan klimaet påvirkes av menneskets dårlige forvaltning av landet og vegetasjon slik at vannhusholdningen fra havet blir svekket, albedoen øker - med store konsekvenser for arealene lengre inne. Alt som fører til at ”plantedekket” svekkes, er livsfarlig.
Men vi skal drøfte opparbeidelse av brønner og sisterner uten at man tar hensyn
til vegetasjonen – evt. gjenreiser den, og nytter mye av vannet til det.
Norderhaug skriver:
”Velment
uhjelps-tiltak har dessuten bidradd til en forverring av forholdene. Vannknapphet
førte mange steder til at det ble igangsatt omfattende brønnboringer.” – han
skriver videre om hvorfor de gjorde det – som hadde flere årsaker, og
fortsetter med konsekvensene ettersom folk strømmet til. ”Den økologiske
ubalanse ble snart merkbar. Rundt de nye vannhullene bredte det seg langsomt,
men sikkert stadig større sirkler med overbeitet, nedslitt mark. I mange tilfeller
utviklet hvert nytt borehull seg til et sentrum for en lokal miniørken med en
radius på 5-
Dette rammer selvsagt også sisternebyggingen som har noe av den samme effekt på tilstrømningen av folk og overbelastningen av arealene.
Man forstår selvsagt at prioriteringen i utnytting av det livsnødvendige vannet er uhyre vanskelig. Norderhaug skriver blant annet: ”Når nøden står utenfor hytteåpningen hver morgen, har mennesket knapt noe valg. Dekningen av daglige, livsnødvendige behov vinner seg alltid foran mer langsiktige hensyn.” Men har man ikke de med seg – fører man bare folket fra ille til verre.
Avslutningsvis kan det vel være nødvendig å minne om nok et sitat som
Norderhaug har fra en FN-tjenestemann fra Senegal:
”Afrikas største problem er for mange
mennesker som drar rundt på kontinentet med løsninger på problemer de ikke
forstår.”
(De som måtte ønske å
gå grundigere inn i forvaltningen av naturressursene i verden – kan kontakte
undertegnede om en nylig
utgitt video av meg: ”Naturressursene i verden og vår forvaltning.” Ca 1. t.
foredrag.)