Uten småbruk – sulter Norge

Av sivil agronom Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 08.03.13

Alle satser på stordriftens fordeler og det bitte lille vi har av store garder i Norge. Finner man de ikke, bygger man de med basis i leiejord og kjører milevis for å skaffe seg fòr nok til besetninger som er direkte naturstridige i landet vårt, som er et småbruksland. Sentralisering, rasjonalisering og effektivitetsnormer kjører landet vårt i senk i en grådig bondekannibalisme og samfunnets krav om «billig mat til farlig pris.» Travelhetskulturen tar knekken på det meste i jaget etter tomhet. Så går det nedover med bondestanden og arealene, barnetallet synker og folketallet stiger med nye kulturer, og så - - -. Ja, hva da? Hvordan skal vi ta vare på fremtiden?

Politikken er mer eller mindre villet av alle, det være seg Ap, SV og Sp på slep i håp om å redde stumpene. De driver en sakte kaldkveling av bondestanden og det rettssystem som skulle sikre bonden forvaltningsretten og samfunnet vårt ren og nok mat med fremtidshåp og en sunn oppvoksende slekt. Noe bedre blir det selvsagt ikke med H og Frp i førersetet, for de tror uhemmet på markedskreftene stikk i strid med det dens grunnlegger (Greenspam) måtte innrømme som også far til den frie oppdragelse (Spoch): «I was wrong», Jeg tok feil!

Kan man ikke skaffe nok og billig mat fra den store drifta – som er svært lite miljøvennlig og bærekraftig – ja, så skitt på – vi bruker kapitalkrafta vår og importerer mat i økende mengder. De tre store kjedene med markedsmakt lar vi grabbe til seg det overskuddet som norsk matproduksjon kaster av seg – og flere bønder avvikles. Slik tenker stort sett de fleste i dag – uten bakkekontakt med hva Norge er både arealmessig, klimamessig, bosetningsmessig osv – slik tenkning synes ikke innfor virkelighetsrammen hos de fleste politikkere i dag. I løpet av få år har importen av mat og fòr steget fra 20 milliarder kroner til 40 mill – og underskuddene øker av kjøtt og melk – med små blaff oppover etter aksjoner – men trenden er klar.

Dette «blåruss vaset» i stedet for å satse på et opplegg som er tilpasset Norges virkelighet og behov – på alle måter – økonomisk, lovmessig, driftsteknisk osv – altså en landbrukspolitikk med perspektiver, fremtid og bærekraft. Et opplegg med moderate investeringer og midlere teknikk som fjernet slitet – og lot nettoen som familien lever av, bli igjen på garden. Men det synes fjernt å få fram en slik tenkning i alt fra Stortinget, media inklusive landbruksmedia og større møter. Man havner stort sett ned i pengesekken og bunnlinja selv om den er et resultat av de totale rammer politikken legger til rette for. Men det som skal skape dette overskuddet – en rett landbrukspolitikk – fag- og samfunnspolitikken som må legges totalt om – er det omtrent umulig å får gehør for. Det blir nok som en gammel ordfører sa etter en seanse om rovdyr på Landbrukets dag: Dei må svelte før dei skjønar noko som helst!

Hvor håpløst virkelighetsfjernt man opererer, hørte jeg for en stund siden fra en som studerte på BI. Der hadde han aldri hørt noe om naturressurser og forvaltning av dem som basis for økonomi. Dette på tross av at det er fotosyntesen på landjorda (minus fisk og mineraler) som skaffer alt av mat og råstoffer til den økonomiske virksomhet og på tross av at økonomi og økologi, av samme ordrot, dreier seg om forvaltning av det nasjonale hus. H.r.adv Nordhus har så rett, så rett: «Eksperter er menn som ikke tar feil i den minste detalj på vei uti de store villfarelser.» Bonden avvikles, beste jorda bygges ned – og pratet fortsetter uten noen særlige konstruktive tanker som kunne rådgive og veilede makten inn på bedre veier før det går helt galt. Tenk bare på sentraliseringa av produksjons-anleggene til HÅ kommune og hva det vil bety i en krigssituasjon eller farlig nedsmitning av anleggene – som før produserte maten spredt.

Norge ligger langt mot Nord med minimale jordressurser, en god del beiter og utmark og gode fiskeriressurser (proteiner). Men geografien preges av at 60% kun kan produsere gras som må gjennom drøvtyggervomma for å skaffe mat, og disse arealene er spredt utover landet som småbruk. Dette er realitetene en ikke kommer forbi. Videre er det slik at vil vi ha de bøndene vi har i dag – som stadig blir færre – og øke produksjonen med minst 20% (hvem skal sulte ved krise om en ikke legger om politikken) slik at også det suverent største antall bruk som er småbruk blir med igjen – som vi blant annet begynte på etter oljekrisa i 1971 og opptrappingsvedtaket. Da hadde man enda litt vett i behold – for olje- og pengerusen hadde enda ikke fått makt.

Mitt råd – som markedsutopistene selvsagt ikke lytter til - som på mange måter også var Bortens og T. Haugelands tenkning – er å gjenreise det gamle opplegget vi bygde opp etter krigen med Landbrukskontorer, Fylkeslandbrukskontorer og et faglig opprustet Landbruksdepartement og Landbruksbank med skikkelige investeringsordninger. Samtidig bør en selvsagt roe ned Miljøverndep til det det var planlagt å være, nemlig et «Naturressursdepartement» som skulle sikre naturressursene for produksjon av mat og råstoffer som det kunne bli «skjebnesvangert» (Borten/Haugeland) for samfunn ikke å ha oversikt og kontroll på.