Tankekraft eller Guds kraft?

 
Tankekraft eller Guds kraft?

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 13.03.13  

«Godt å tenke, tale gjøre, dertil må Din ånd oss føre» sang de kristne før – med liten tillit til «vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne uten Din den gode ånd, vil sitt lys i oss opptenne.»

Før var det møter med alvorstale og bønn på kne, ofte i tårer. Nå er det taler med lite innhold og alvor og kaffe og kaker etterpå. Denne overfladiskheten – tidens svøpe - trenger snart inn over alt og avsetter Herren og Ordet i det meste også i tenkningen.

Vel, det var før det, og tydeligvis ikke nå lenger i vår opplyste og akademiske verden, her kjører vi med egen kraft for egen maskin. Hverken Luther eller Hauge gjorde det. De trodde på Han som var allvitende, allmektig og hadde skapt himmel og jord på 6 vanlige dager, valgt seg ut Abraham for å skaffe seg et folk hvor Han kunne åpenbare Sitt Ord, hjelpen til å finne veien til liv og salighet.

Og de ofte svært ustuderte fedrene våre (Heb. 13) bøyde seg ydmykt under denne Fars Ord og vilje og tenkte som Han tenkte. Bare les vår første utenriksminister J. Løvlands ord i «Virksomme ord» med hans tale som stortingspresident på Eidsvoll i 1914 og flere av hans andre taler om nasjonen og språket. I et kraftig verbalt oppgjør med Michelsen sa Løvland klart i fra at «det var dei truandes bøner som redda Noreg i 1905, ikkje me karane i Karlstad.» Guds kraft og ledelse altså! Ta gjerne med dere omtalen Bjørnson, Michelsen og mange flere ga av denne kloke rettenkende nasjonsbygger – som i forlengelsen av nok en pontoppidanianer som Hans Nielsen Hauge  - stod på «evangelisk-luthersk»  Grunnlovsgrunn som de store nasjonsbyggere de var. Jeg kjenner knapt noen i dag som når disse ustuderte menn til anklene. Hvorfor det da?

Jo, fordi de har forspist seg på sine mennesketanker og skjøvet stadig større biter av Guds Ord til side som myter, historisk uriktig osv. osv. Her gjelder ikke lenger Skriften alene, heller ikke troen og nåden alene på Ordets grunn.

For noen år siden sendte en teolog meg en interessant debatt mellom Carl Fr. Wisløff og Seierstad på MF. Sistnevnte hevdet at det var både menneskelige ord og Guds Ord i Skriften. Til det spurte Wisløff om hvor den grensen gikk og hvem som satte den. På tross av en solid ordflom kom det selvsagt ikke noe klart og sant svar. Og nå er MF – som de gamle bondehøvdingene bygde som sitt siste storverk for Norge (dr. theol  S. Nordborg)  i 1907-08 – fylt opp med en masse andre folk enn den «evangelisk-lutherske konfesjon» som de skulle holde seg til – akkurat som i Tankekraft som har – etter mitt syn - flere slags «teologiske» avveier i sine rekker.

Det var noe av årsaken til heimesekretær Steinar Hunnestads hjertesukk om det som hadde skjedd i NLM da han skrev i Dagen (21.8.1990) like før han døde. Han slutter slik: ”Et av spørsmålene er om Misjonssambandet har fått for mange teologer – med Menighetsfakultets skriftsyn og kirkesyn. Spør du meg, er svaret ja. Det er sørgelig at jeg selv er medskyldig i at det er skjedd.” Han angrer på at han trodde for godt om dem.

Hvordan skal man tenke og tale rett når man ikke står på Sannhets grunn – på det faste punkt som en kan bevege verden fra. Flertallsmakt er helt uinteressant i Guds rike. Tvert imot tar Gud de få (Gideon) den ene MIKA, Elias og mange flere ensomme som Gud kan vise sin makt gjennom – så mennesket ikke skal si: Det gjorde jeg! Makten og æren tilhører Herren alene, og det vokter Han fordi det bl.a. er avgjørende viktig at folkene skal skjønne at «det gjorde Gud» bl.a. tok Han Sitt folk ut av trellehuset med mektig hånd og skapte frykt i alle nasjonene de møtte.

Vi trenger Guds kraft og «når jeg har tenkt meg trett til døde, si så hva du har tenkt o Gud, da kan det skje at morgenrøden av tvil og vånde veller ut.» Når alt mitt eget ligger bak meg - - - «meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste når Du alene i sjelen må bo,-» sang grunnleggeren av den nye norske nasjon som ble bygd på Guds tankekraft – og ikke på prester og embetsverks Gudløse ondskap og manglende troskap mot Ordet. Hauges bibelbundne forkynnelse og praktiske «ågring med Guds gode gåvor» fikk avgjørende betydning både for 1814 og Gr.l. og den senere gjenreisning av Norge helt til opplysningstidens tanker og akademikere igjen trengte seg inn med sin tankekraft og begynte nedrivningen av det norske fundament.  

Etter min menig hadde Ivar Aasen langt større tankekraft da han skrev: «Det vetle vitet det strekk ikkje til, ei tru lyt stydja oppunder.» vel og merke ei sann tru på Ordet alene.