Solidaritet og nestekjærlighet – er det det samme?

 


Av Jørgen Høgetveit
, i www.Kommentar-Avisa.no – 05.08.13

 

Skal vi fanges i tåke og forvirring er et av de beste midlene og innvadere ordene våre som vi tenker med. Derfor nektet sjefsredaktør Arthur Berg konsekvent å gå bort fra sitt gammeldags landsmål – for han ville tydeligvis heller ”Tenke rett åleine enn rangt saman med mange” som en kjent jurist sa det en gang.

Et grotesk eksempel på hvordan radikalismen driver på har vi i ”Frihet, likhet og brorskap” – ordene fra den franske revolusjon – og som stadig 17.-mai talere siterer som den store sannhet og grunnlaget for vår Grunnlov. Sannheten er at det er en sekularisering og et ran fra kirken i Frankrike hvor det het: ”Frihet i sjelen, likhet for Gud, og brorskap mellom mennesker” og det er noe helt annet. Det begynner med en frihet som er gitt fra himlene på grunn av Jesu forsoningsverk. Da gjelder Ordene at her er ikke jøde eller greker, mann eller kvinne – her er vi alle likeverdige for Gud og det skaper et sant brorskap, ja, det ”broderskap, se det forgjetter” som vi synger.

Statsminister Thatcher – som den sylskarpe og uredde debattant hun var – svarte Fr. Mitterand meget riktig og kontant da han ringte henne og ba henne med på feiringen av 200-års jubileet for Den franske revolusjon. ”Nei, takk” svart hun, ”det ble så lite brorskap av det”. Helt korrekt – sant brorskap kan bare Herren skape i èn tro, èn ånd, èn dåp på èn og samme Herre. Han som sier om Seg selv at Han er kjærlighet – noe Han også beviste gjennom å sende Sin ènbårne Sønn Jesus Kristus som et rettferdig offer for all verdens synd og ondskap.

Sann kjærlighet finner vi klart beskrevet i 1. Kor. 13 hvor det lyder:
”1
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.
 2 Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet,
   da er jeg intet.
 3 Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet.
 4 Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke,
 5 den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde;
 6 den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet;
 7 den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
 8 Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap,
   da skal den få ende.
 9 For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis;
 10 men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.
 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige.
 12 For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent. 13 Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.”


Men dette er da noe helt annet enn ”solidaritet” som Ap opp gjennom årene igjen og igjen vil ha oss til å tro er det samme som den kristne nestekjærlighet. Pr definisjon så betyr solidaritet: samhold mellom likesinnede. Det vil si at det er de som er innfor i enighet i de sosialistiske rekker som er gjenstand for samholdet, ikke de utenfor. Tvert imot de lyses som motstandere og fiender. Det er altså noe helt annet enn kristen nestekjærlighet som elsker også sine fiender.


Tilbake til Arthur Berg. Han hadde forstått det. I en leder etter det store oppgjøret om Likestillingsloven og familielovene på et stormøte i Betlehem i Bergen hvor Universitetslektor Sune Lyxell og undertegnede talte skrev han følgende på lederplass:

”Vi får et solidaritetsideal som unnsier Kristi bud om å elske sin neste om han så er en fiende. For det nye idealet sverger solidaritet mellom klassefrender, men lyser til kamp mot klasse ”fiender.” Og vi får en likestillingsfanatisme som rokker ved alle former for autoritet og som derfor er et signal om lovløshetens hemmelighet (som skal gå forut for Antikristens komme).”

Nei solidaritet til sosialistene er så langt fra kristen nestekjærlighet – men tvert imot et lignende hedensk forsøk på å la sekulariserte ord invadere kristne ord og tro og tenkning. Det er meget farlig for både troen, kjærligheten og menneskene.