Sann kristen enhet – eller forførerisk økumenikk?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 26.06.13

Det jobbes mye - ikke minst i kirkelige kretser, men også organisasjoner i mellom – for enhet, men hva slags enhet søker man? Enhet på sannhets grunn, eller aksept og samhold på minimal sannhets grunn. Var det noen som mente sannhet, bare sannhet og intet annet enn sannhet? Dette fordi det som Bibelen sier det – verden skal tro. Men det spørs om ikke verden gjennomskuer hulheten i masse av disse bestrebelsene. De er ikke dummere enn at de vet at skal man holde sammen – så må man stå på hele sannhets og enhets grunn – og ikke sope viktige læreavsnitt under teppet.

Bibelen fra profetene til apostlene og Jesus opptrådt ikke slik og uttalte seg langt fra i den retning. Tvert imot tok de kraftig oppgjør med alt som avvek fra den sanne og sunne lære – til dels skarpe oppgjør – som det er heller lite av i dag. Jesus brukte til dels meget skarpe utrykk. De fleste har vel enda så mye bibelkunnskap at de husker noen av oppgjørene i GT som Mika, Jeremias m.m.fl hadde med de religiøse og politiske ledere.

Går vi til NT står det bl.a. i Ef.4,³ ”-idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. ⁴ Ett legeme og én Ånd, likesom I og er kalt med ett håp i eders kall; ⁵ én Herre, én tro, én dåp, ⁶ én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennem alle og i alle.” Og videre:

^”11 Og det er han som gav oss nogen til apostler, nogen til profeter, nogen til evangelister, nogen til hyrder og lærere, ¹² forat de hellige kunde bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes opbyggelse, ¹³ inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, ¹⁴ forat vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster, ¹⁵ men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse op til ham som er hovedet, Kristus, ¹⁶ av hvem hele legemet sammenføies og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin opbyggelse i kjærlighet, alt efter den virksomhet som er tilmålt hver del især.”

^”25 Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin næste, fordi vi er hverandres lemmer!” Retorikere med ”kløkt i villfarelsens kunster” er det mange av i dag på vei inn i forføreriske samhold. (Uth. av red.)

Ut fra disse Ordene er det ikke rom for moderne økumenikk overhode. Her nytter det ikke med læresamtaler mellom trossamfunn i Norge som man vet har betydelige læremessige avvik. Det nytter heller ikke med ”punktvis samarbeid” fordi dette vitner om at man tar det ikke så nøye med den sanne og sunne lære.

Det siste Ordet gir grei beskjed om å ”avlegge løgnen og tale sannhet” – for vi er jo en del av samme Kristi legeme og da kan for eks ikke det ene benet gå hit og det andre dit. Om dette legeme sier altså Skriften: ”Ett legeme og én Ånd, likesom I og er kalt med ett håp i eders kall; ⁵ én Herre, én tro, én dåp, ⁶ én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle.”

La oss også minnes disse ord fra apostlene:

^”27 Bare før eders liv således som verdig er for Kristi evangelium, forat jeg, enten jeg kommer og ser eder, eller jeg er fraværende, må få høre om eder at I står fast i én Ånd, så I med én sjel kjemper sammen for troen på evangeliet ²⁸ og ikke i nogen ting lar eder skremme av motstanderne; det er for dem et varsel om undergang, men om eders frelse, og det fra Gud. ²⁹ For eder blev det unt, for Kristi skyld - ikke bare å tro på ham, men og å lide for hans skyld, ³⁰ idet I har den samme strid som I så på mig og nu hører om mig.”

Og noen ord om de som vil hindre en i denne sanne enhet:

^”29 Jeg vet at efter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blandt eder, som ikke skåner hjorden; ³⁰ ja, blandt eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene efter sig. ³¹ Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt op, hverken natt eller dag, å formane hver eneste en med tårer! ³² Og nu overgir jeg eder til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å opbygge eder og gi eder arvelodd blandt alle dem som er blitt helliget.”

Hvis man tror man kan kalle seg bibeltro og regne med at Gud og Ånden går med i striden – samtidig som en driver på med forførerisk ubibelsk retorikk – og heller ikke irettesetter brødre på avveier – da kan man selvsagt innbille seg at man er med på åndelige store ting på møter med mye haloi og høylydte repetisjoner av kor til man oppnår en slags rus av sosialt fellesskap. Men det er ikke enhet i Skriften og èn Ånd. Det er SANNHETEN som frigjør og ”uten Meg kan I intet gjøre”. Da burde man be med David om Herrens ransakelse for å se om en er på vei inn i selvbedraget. For Herrens Ånd kommer i den stille susen og sender oss oftest på kne i gråt – og ikke i høylydte ettermøter som avsluttes med hyggelig samvær med kaffe og kaker.

Vel, dette var noen tanker om forførelse om sant eller falskt felleskap til ettertanke. Les grundig om hvordan profetene hadde det, apostlene hadde det – og rust gjerne opp med H. N. Hauges forfølgelse og lidelse for at vi skal kunne leve med den velsignelsen vi har hatt til i dag da vi lemper Herren ut av både Grunnloven og skolen og i mange andre sammenhenger.

Glem deretter ikke å lese Hebreerbrevet 13 som maner oss til å gi akt på fedrene, utgangen av deres ferd og etterfølge deres tro. Men skal du kunne det, må du sette deg ned og lese også noe Norgeshistorie.