Radikalisering – hva er det? Hvordan motvirkes den?

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 15.11.13

Radikal kommer fra det latinske ordet radix som betyr 'rot' eller til opphavet. De fleste vil da forstå at den opprinnelige mening med det å være radikal er å ha en «rot» for sin mening altså et fundament. Og der svikter det igjen for flere som bruker ordet fundamentalist som et negativt ord. Men så viser det seg at fundament har sitt latinske opphav og betyr 'grunnlag' – og hvem vil hevde at en ikke har et grunnlag for sine uttalelser? Og så benyttes ordene radikal og fundamentalist i hytt og vær uten å definere hva som man legger i det. Det samme gjelder ordet konservativ – som betyr konservere, ta vare på. Det er jo nettopp et av våre store samfunnsproblemer at vi kaster alt det gode velprøvde på båten og bytter det ut med relativisme. Relativisme har motsatt betydning av «absoluttisme» og «objektivisme». Da har alle verdier i samfunnet ikke lenger et fundament å bygge på, vi opplever rotløshet. Men samtidig om man rykker den objektive Sannhet opp med roten så er det en livslov at noe må settes i stedet for det tomrom som oppstår.

Fra relativisme til ond radikalisering
Hvordan prøver da så the establishment i vårt land «å sette noe i stedet»? Jo, de prøver desperat å bortdefinere det genuint Onde opphav – altså Djevelen er bortdefinert fra både jorden og Helvete – Han skal visstnok ikke finnes. Og så setter de inn noen flotte ord som for eksempel «menneskerettigheter», men fjerner retten til liv ved å tillate abort og uthuler dermed hele menneskeverdet. Og samtidig, logisk sett, oppstår det igjen et forklaringsproblem, hvor kommer da ondskapen fra (for ondskapen ser vi hver dag også gjennom abort!)? Og hvor kommer da Sannheten fra når Gud, Jesus og DHÅ i samme åndedrag er bortdefinert? Allah har flere definert til å være lik Gud – altså bare synonyme navn, slik dro for eksempel Arild Edvardsen rundt og spredde sin vranglære. Men så viser det seg at flere radikaliserte tilber Allah – men resultatet viser jo noe helt annet en Den Treenige Guds Ord.
Så velger «the establishment» seg allikevel ut noen ord og begreper og begynner å fylle dem med «innhold» som radikalisme/fundamentalisme som da er jiddaister, konservative kristne og selv sklir de unna i sin relativisme. Men nå innhenter relativismen dem via radikaliseringen de selv var drivkraften bak!

Kristendommen tar Gud og mennesket på alvor
Mens ordet radikalisering i dag ofte brukes om personer som tipper over det vi vanligvis forbinder med «vanlig folkeskikk» for å si det mildt, er det også ikke uvanlig (som nevnt over) for enkelte å koble kristen konservative til disse kreftene – man sier de er like farlige.
Bruk av slike uttrykk kan også for mange være en måte å stigmatisere Sannheter på slik at folk flest tror de er mer eller mindre radikale på en negativ måte. For eksempel å kjempe mot abort, det gjør bare de radikale abortprestene, fundamentalistene. Så var de stemplet, mens mange vet at abort per definisjon er drap på et forsvarsløst menneske utført av en ond åndsmakt.

Statsminister Erna Solberg skrev nylig i et leserinnlegg: «Å begrense radikalisering betyr at vi lykkes med å styrke det sosiale sikkerhetsnettet, og at vi er nærmere et samfunn med muligheter for alle.» Hun går her ikke til det Ondes rot, opphav. Det opphavet opplevde mennesket ved Syndefallet! Da begynte muligheten for radikaliseringen av et menneskets sinn slik de fleste tenker om betydningen av ordet i dag. Og følgelig er kampen mot radikalisering, kampen for å få inn igjen god gammeldags kristendom – som tar Gud og dermed mennesket på alvor. Noe annet blir å sette plaster på en verkebyll. I boken ”Kampen om menneskerettene” av Sigurd Opdahl siteres Kong Haakon 7: «Det er bare gammeldags, god kristendom som kan redde verden i denne tid. Vi må vende tilbake til de kristne verdier som hele vår kultur bygger på.»

Voldens ideologi vs Guds ideologi
I dagligtalen er radikalisering ofte ensbetydende med tilslutning til en voldelig ideologi der en etter verdt blir villig til å benytte vold for å oppnå et mål. Vold er ikke det samme som maktbruk. En statsmakt kan selvsagt benytte makt ut i fra sine Sannhetsavledede lovverk, mens voldsbruk hører hedenskapet til. Det er et presist skille – der vi tydelig ser hva forskjellen er på de som har et fundament ned i Naturretten, den naturlige åpenbaring som omtales i Bibelen og de som har sitt fundament i Djevelens Ondskap. Frankfurtskolen er for eksempel en slik ond ideologi som ender i voldspreversjoner.
Den kristne menighet styrer med Guds Ord som rettesnor og Staten styrer med sine midler MEN basert på Guds Ord, den som gav opphavet til Retten i lovverket som staten skal basere seg på.
Staten opererer slik: «For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den; for den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er. (Romerbrevet 13, 3-4)

Motvirke det folk flest benevner som radikalisering
Hva da med å begynne med å gi foreldre reelle muligheter til å oppdra sine barn, fylle barneskolen og medier med nestekjærlighet av den gode gamle sorten. På nr 669 i Norsk Salmebok står salmen Kjærlighet fra Gud, av J.N.L. Schjørring, som viser oss klart hva Gud gir oss:

1. Kjærlighet fra Gud/springer like ut/som en kilde klar og ren/I dens stille bunn/i dens dype grunn/gjemmes livets edelsten.
2. Kjærlighet fra Gud/som en yndig brud/kommer smykket til oss ned/Lukk kun opp din favn/kom i Jesu navn/himlen bringer den jo med.
3. Kjærlighet fra Gud/er det store bud/er det eneste jeg vet/Bli i kjærlighet/Og du har Guds fred/For gud selv er kjærlighet.

Jørgen Løvland så det og en kan fristes til å sitere denne tidligere stortingspresident da krigen kom i 1914: «Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.» Han så at voldspiralen hadde sitt opphav i frafallet fra Gud.
Den landskjente predikanten Ludvig Hope sa i april dagene 1940: Like brått som uventa kom stormen over oss. No er me og kome under domen, og eg trur straffa vert hard og lang.»

Grunnlovens § 2 var et slikt vern om den objektive rett – helt til Stortinget blandet inn ordet «humanisme» da endret de umiddelbart rettskilden og henter da sitt fundament fra noe helt annet en Gud Skaperen. Humanisme er å sette inn menneskets vurderinger som sin rettskilde og det blir det mye ondskap ut av. Det virkelig radikalt voldelige utslag får en når mennesket setter seg over Gud Skaper og begynner å styre på egenhånd.

Nr 416 i Norsk Salmebok lyder slik av Christian Richardt:
1. Alltid freidig når du går/veier Gud tør kjenne/selv om du til målet når/først ved verdens ende!
2. Aldri redd for mørkets makt!/Stjernene vil lyse;/med et Fadervår i pakt/skal du aldri gyse.
3. Kjemp for alt hva du har kjært,/dø om så det gjelder!/Da er livet ei så svært,/døden ikke heller.

Christian Richardt har også to andre salmer som viser oss veien bort fra den onde radikalisering: Det er nr 338, Du som freden meg forkynner og nr. 663, Du som veien er og livet.

«Du som veien er og livet» er altså løsningen vi må peke på for å få orden på samfunnet igjen.

Den norske historie er klar og bygger på en godt og trygt fundament slik vi hører i Fedrelandssalmen som også var vår Rettskilde ned i roten fra Skapelsen, De Ti Bud, Jesus død på Golgata i Jerusalem til: Gud Signe Vårt Dyre Fedreland
I 2014 skulle Norge feirer sin Grunnlov, men nå er hovedparagrafen ødelagt og vi feirer humanismen. Vi får ikke bukt med den onde radikalisering før vi igjen får på plass vårt åndelige fundament.