Prestinne til Kvelde?

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 07.10.13

Kvelde er en gammel misjonsbygd med en rik misjonshistorie. Og en har nok også hatt mange gode prester som kristenfolket gjerne hørte, selv om de holdt sin egen struktur og bedehusliv godt ved like. Dette på bakgrunn av opplevelser fra presteskap og embetsverk.

Nå, når ”kirka” er glidd ut i verdslighet, ser en hvor viktig det er å ha lekfolkets bedehusstruktur ”som kan være med kirken, men ikke under den.” Nå er tiden overmoden til å holde seg vekk fra denne kirken og arbeide på bedehuset og noen steder i landet er husmøter eneste alternativ. En tilsatt prestinne er bare et av de siste signaler på at man er i fall utfor stupet. Det er så alvorlig at i vårt naboland Danmark (menighetsrådet i Mejdal sokn i Viborg stift) averterte de i januar etter en troende prest. I Norge er ikke situasjonen mye annerledes og også lekfolket sprer mange steder hedenskapet utover med bruk av kvinnelige predikanter. Og det er mer reglen en unntaket at menighetene, både i kirke og bedehus, gjemmer vekk De 10 Bud som skulle vekke sjelen til syndserkjennelse og åpne muligheten for å ta i mot Nåden i Kristus, altså Nåden i Jesu død på Golgata som gav oss synenes forlatelse i Jesus Kristus og Han alene. Så brutalt er det å gjemme talen om synden (De 10 Bud), det kan lukke mennesker ute fra Himmelen!

Bibelen, Guds Ord, har allerede på sine første blader en klar struktur mht hvilke arbeidsoppgaver mannen og manninnen (mann og kvinne) har og er pålagt. Denne tjenestedelingen er begrunnet ned i Syndefallet, der Eva først falt i synd og så Adam. På Jesu tid var de godt kjent med kvinnelige prester i ulike kulturer, men Jesus (garantisten for likeverd ikke likestilling) selv valgte seg ut menn som apostler og kvinnene bekledde andre oppgaver – oppgaver som man også var helt avhengige av. Vi ser også i Ny Testamente (bl.a. i 1. Timoteus 2, 8-15) at begrunnelsen for denne tjenestedelingen var grunnfestet i Syndefallets realitet og den påfølgende Guds innstiftelse av ulike oppgaver for menn og kvinner. Og når kvinner skal bli lik menn og menn lik kvinner kollapser et samfunn og både kvinner, menn og barn lider!

I 1961 - da Hamar-biskopen Kristian Schjelderup i Vang kirke 13. mars 1961 ordinerte Norges første prestinne, Ingrid Bjerkås - var det seks biskoper - to tredjedeler av det samlede bispekollegiet – som nektet å forholde seg til ordinasjonen. Og de erklærte at ”vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med dets direkte utsagn. Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og læreembetet og begrunner dette prinsipielt med å henvise både til Guds skaperordning og til Herrens eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vår tjeneste har forpliktet oss på”.

Med lover om fosterdrap, likestilling og fram til dagens nye ekteskapslov m.m.m. går det en blodrød opprørstråd primært mot Far i himmelen – men som forplanter seg mot far og autoriteter inn i hjem, menighet og samfunn. Vi går fra et patriarkat (fars styre/ansvar) til et matriarkat (morssamfunn).

Hvorfor kaster man i kirken Guds Ord på dør og fører menigheten på avveie, med denne retningen av feminismen som sparker inn døren til Guds Ord og dermed Ordet til omvendelse og Salighet? For det står skrevet: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr. 13, 8)

Så kan vi kanskje oppsummere slik: Lekpredikanten Per Nordsletten traff en gang biskop Laache og sa: ««Det er so ille,» sa Nordsletten, «at prestane våre ikkje forkynner Guds ord». «Ja, men kjære Nordsletten, vil De da si at våre prester ikke forkynner Guds ord»? «Ja, det har no biskopen mykje meire greie på enn e». Så forklarte Nordsletten seg nærmere. Prestenes forkynnelse av synd og nåde er mangelfull, sa han. De taler ikke ordet slik at man blir skyldig for Guds dom. Derfor blir forkynnelsen av nåden ikke etter Guds ord. De blander sammen litt lov og evangelium, og så preker de menighetsmessig, som det kalles. Alle i kirken skal være kristne. Og dette er vel ikke å tale som Guds ord, mente Nordsletten. Biskopen måtte gi ham rett i at det i det store og hele var slik.» (L&E Nr. 5-08)