Partiene – V og Sp m. fl. ”mista sjela si”

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 04.11.13

Det er Magnus Stangeland som bruker slike uttrykk i media for noen dager siden. Han sier: ”Senterpartiet mista sjela si i den raudgrønne-regjeringa.”
Han peker særlig på at de ”rød-grønne” holdt på å knekke ”det private initiativ som finst ute i Noreg gjennom den harde skattelegginga av formuen”. Han håper nå på samarbeid med KrF og Venstre for å finne ”att sjela si”. Før en går videre, bør en merke seg at Stoltenberg dyktig manøvrerte SV i senk og langt på vei Sp.

Det er en interessant påpekning Stangeland pirker borti her, men den stikker så mye dypere enn skattlegging – selv om det er en interessant indikator. Hardkjøret som Sp har vært med på mot det ”private initiativ” i den rød-grønne regjeringa er en klassisk holdning i Ap og SV.

Det var kvinnestyret i Sp – riktige geskjeftige skoleflinke damer – som manøvrerte Sp ut av sin gamle ideologiske basis som de hadde med seg fra da de forlot Norges første parti: Venstre. Dette partiet som i betydelig grad var dannet av haugianere som Notto J Tvedt, Ole Gabriel Ueland (han med Bibel og Grunnlov) fram til Jørgen Løvland som slet med å ”halde dei saman.” Alle V-folk med basis i biskop Erik Pontoppidans ”Sannhet til Gudsfryktighet”. Samholdet holdt sånn noenlunde inntil radikalismen trengte inn i V med Sverdrup og vi bl.a. fikk det tiår som rystet Norge. (1880-90). Allerede da begynte splittelsen i Venstre, de moderate og nomadene som prøvde å holde V sammen. ”Hald saman” var J. Løvlands store slagord til V. Men skaden var skjedd. V sprakk, ble avskallet i Bondepartiet og etter hvert KrF fordi deres hovedinteresser ikke ble ivaretatt skikkelig for den gruppen de tilhørte. Likevel tok de med seg mye av den gamle arven – kristendom og norskdom – inn i sine partier. Så bondehøvdingen Mellbye hindret nasjonal-sosialistene å dra med seg Bondelaget inn i tysker-veldet uansett hvor pent de snakket om bønder, jord og odel.

Men de gode røttene skjæres mens årene går og materialismen og totalitære ideologier innsmigrer seg og suger dem inn i mammons trelldom som bør være underordnet hovedverdiene i et hvert parti. Mye vil ha mer, noen får for lite av ”kaka” og blir presset til vonde og gale valg. Dårlig forankring og en rekke forskjellige ideologiske impulser driver partifolkene sakte men sikkert bort fra deres basis – i kamp om kroner og stemmer. I tillegg så har den ideologiske kjerneimpulsen av feminisme og likhetstenkning fra sosialistene trengt inn i de nevnte partier og fikk makt ikke minst fordi ytterst få av dem – om noen – husket sin gamle arv. Særlig åpnet dette opp i alle partier for kvinnesida som følte seg sterkt tiltrukket av likhet og glemte likeverdet og sin viktige forskjellighet.

Den siste av V-folkene som syntes å huske noe V-historie, var Torstein Slungård som rundt 1992 sa om Ny Kommunelov: ”man forveksler mer lokalt selvstyre med ødelagt lokalt folkestyre”. Og det er nettopp det som har skjedd med den store arven etter Ueland med Formannskapsloven (1837) som flyttet makten fra prester og embetsmenn til folket i frie valg og en rekke utvalg som nå er borte. Vi er nå på vei inn i en rådsmannsstruktur som minner farlig om feudalstaten i tiden før H. N. Hauge og 1800.

Men Grande skjønner også fint lite av dette der hun starter jakten på restene av kristen-dommen i norsk lovgivning som skal ut der hun driver mot det sekulære samfunn – hva nå det måtte være. Sponheim var også på ”frierferd” til Stoltenberg. Dermed har V også mista sjela si.

Stort bedre har det ikke gått med Sp og bondestanden – som under et kraftig ideologisk press fra sosialistene og liten velvilje og forståelse fra høyresida – fortvilet har sett seg rundt etter allianser og redning. Damene kom til redning og fikk dem inn der hvor det lite var både av ”kristendom og norskdom”, deres gamle arv og sjel. Ingen syntes å begripe hvilken viktig basis for produksjon og rammer av maktfordelig og kultur som bondestanden hadde og må ha i en nasjon om den skal fungere. Og det favntaket de bega seg inn i med Ap, ble deres undergang. Sjela forsvant, og det meste dreidde seg om kr. og ører som det også ble lite av. Knapt noen gang før har det rast slik nedover i antall bønder, jordvern inntjening og sentralisering og stemmetall. Det er ingen trøst at høyresida ville ha gjort det verre.
Hadde de som Mellbye reist seg på sannhets grunn mot overmakta, ville de seiret – for sannheten har den merkelige evne at den skjærer gjennom alt av løgn, lurerier, makt og bedrag og får tingene på plass på sannhets grunn. Men er man blendet av kr og bunnlinja og sosialistenes Utopia for anledningen benevnt ”Soria Moria” – og lar yrkesbrødre ”slukes av ulvene” – da må man ikke tro at man selv skal bli berget. Det gjorde ikke bondestanden i de harde tredveåra da ¼ av gardene gikk under hammeren. Da ble samvirket sterkt med ”en mann en stemme”. Det er et sannhets ord det sir W Churchill ropte til Chamberlain da han kom hjem med ”fred i vår tid” og hadde kastet Sùdeterland til Hitler. ”Det blir ikke fred av å kaste smånasjonene til ulvene”. Man redder heller intet ved å sende det store antall småbruk som Norge består, av i undergangen. Det tragiske er at folket også kommer til å lide under det for selvforsyning makter ikke Norge uten småbrukene også.

Det er nesten patetisk når en hører Furberget i BSL samler til stormøte i kirken om rovdyrpolitikken – for der skal de ikke kunne lyve. Hun var mer realitetsorientert enn jeg tror hun skjønner. Man står overfor åndskrefter i politikken som er uhyggelige – og lefler man med dem, ”taper man sjela si”. (Les Kaj Skagens ”Bassarovs barn” om animaliseringen av menneskeånden, rovdyrelskere og ideologiene) Totalitære åndskrefter som dyrker rovdyret og har forlatt det gamle Norges åndsfundament for menneskebilde, og rettsstaten har derfor ikke bærekraft. Bekjempelse av de makter greier man ikke ved å søke tilflukt i kirker - for i dag driver man med kirkebranner på mer enn en måte. Nei, har man tatt feil av veien – må en vende helt tilbake til der en tok feil – sporet av - fine sannhetens vei som fedrene gikk og bygde Norge i fred og velstand som de nevnte – og begi seg inn på den veien. Der befinner verken venstresida eller høyresida seg i dag og heller ikke de mer eller mindre ideologisk forvirrede småpartiene som famler etter et ståsted i en fortvilet kamp etter et ståsted i en flyktig tidsånd man forstår lite av. Kr.F. har jo også ”mista sjela si” i.o.m. at de slettet bekjennelsesparagrafen i eget parti og fjernet det viktigste i Gr.l. § 2.

Skal man komme på kurs igjen er veien fram alltid når det for alvor begynner å gå galt, veien tilbake til de velprøvede stier. Man kan jo begynne med å få Grunnloven på plass igjen, lytte til Kongen som sa Nei til raseringen av Gr.l. En mann av en slekt som har vist at de ville: ”Alt for Norge” og praktisert det. Videre bør en lytte til O.G. Ueland som talte om Noregs to øyensteiner: Bibel og Grunnloven som vi skulle finne veien med og viste oss veien. Og til slutt i jubileumsåret 2014: Les stortingspresident Jørgen Løvlands tale på Eidsvoll i 1914. Det er kraftige og sanne saker. Som historiker med røttene ned i Setesdal og Pontoppidan talte han ut fra Norges sjel som partia synes å ha mista og har store problemer med å finne igjen.