Naturressursene og Norges matpolitikk

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 18.02.13

Under overskriften ”Matvareproduksjon og økobalanse” (ref. LT. nr. 14/88) siterer de fra Per Bortens tale på Landbruksveka i Trøndelag 1988 på følgende måte: ”Innledningvis tok Per Borten utgangpunkt i en kronikk i Vårt Land i fjor, skrevet av Jørgen Høgetveit. I denne kronikken etterlyses mer perspektiv over Jordbruksdebatten. Før eller siden tvinges vi inn i det totale ressursregnskap.” Der er vi nå!

Fra Bortens side var det for så vidt bare en oppfølging av hans initiativ til Naturressursmeldingen fra statsministertiden på slutten av 60-tallet. Da han og hans gode venn fylkeslandbrukssjef Trygve Haugeland (statsråd, som og bygde opp to landbruksskoler) innså at det kunne være «skjebnesvangert» for en nasjon ikke å ha oversikt over de ressursene som skulle gi befolkningen mat, råstoffer og miljø. Haugeland ble formann for en bredt sammensatt komité av forskjellige fagfolk og leverte arbeidet samme dag Borten gikk av. Borten anså dette arbeidet så viktig at han nevnte det i mange av sine nyttårstaler.

Haugeland hadde i komitèsammenheng reist verden rundt og bla. sett på japansk jordbruk, og i et stort foredrag på NLH/Ås anbefalte utvikling av norsk jordbruk etter japansk modell med mekanisering og drift som tok bort slitet og moderat kapitalinvestering, noe som passet Norges små arealer og drift for produksjon på alle arealer for å få nok mat. Da kunne en holde all norsk jord i drift til beredskap og sikkerhet for det norske folk. Stor applaus, men liten etterfølgelse.

I dag er verden drevet inn i det totale naturressursregnskap med enorme katastrofer av tørke og flom og orkaner m.m. Naturen bryter sammen. Flere bekrefter at nå er vi der. Og det krever perspektiver over norsk landbrukspolitikk med et helt annet utsyn enn den blåruss- og bunnlinjetenkning man stort sett fagekspertene presterer i dag. Det må en RETT frihet og orden til i forvaltningen av naturressursene våre på en helt annen måte enn den «Protect and produce» man får til i dag. Man må igjen sikre bøndene ikke bare økonomisk, men like mye sikkerhet for framtidig eierskap og forvaltningsrett som fedrene ga dem i Grunnlovens §§ 105 og 107, eiendoms- og odelsretten fra 1350. Uten dette har ikke slektene nok sikkerhet for å bygge ut og drive.

Med i den utviklingen norsk landbruk nå drives inn i, ser man til en viss grad farene utenfra, men lite eller ikke den forsvarspolitiske sider. Og stort sett mangler en det rette opplegget i fastholdelsen av den RETTE frihet og orden i forvaltningen av arealene og bøndene og driftsmodeller som kan bringe alle norsk jord inn i sikringen av folket vårt. Landbrukspolitikken og lovgivningen for den, hører med til samme område som forsvarspolitikken, men dessverre ligger begge som før 1940 med bortimot brukken rygg – for ikke å si «brukket gevær». Det kan bli «skjebnesvangert». Verden har lenge danset på kanten av sultstupet, og mange kjenner pisken av hunger, mens Norge som Bør Børson naivt setter sin lit til pengesekken – selv om dette dreier seg om «Vårt daglige brød» og er en biologisk sak. Selvsagt er det umoralskt å drive alle slags «landgrabbing» med pengemakt, men minst like ille er det av en regjering og ikke forsvare og sikre befolkning sin men degradere bøndene og deres virke.

Vi har ikke en kvm mer jord å tape, rovdyrene må ut av beitearealene, og bondestanden må oppgraderes med en helt annen velvilje og politikk – først og fremst for sikkerheten til en stadig voksende norske befolkning. Dekkende landbruksproduksjon med en matforsyning på ca. 40 % er ikke noe en bygger opp som en hvilken som helst fabrikk. De kan fort øke produksjonen av for eks. bøtter, men slik er det ikke med naturen og fotosyntesen.

Perspektivene både i Ap og høyresiden med omsyn på denne viktige siden av Norges sikkerhetspolitikk, minner helst om virkelighetsflukten hos styremaktene før 1940. At ikke Ap forstår det, forstår en jo med deres forhistorie, mer uforståelig er det at H og Frp som taler for sterkere forsvar og politi – ikke innser betydning av matsikkerhet i et land som ser ut som Norge i en verden på full fart utfor matstupet hvor ødelagte nasjoner som Kina og Arabia driver med «landgrabbing» i stor stil. Nå er det på tide å få landbrukspolitikken ut av markedstenkningen og i samsvar med virkeligheten og med det rette perspektiv for vår felles fremtid både m.h.p. arealbruk av de matproduserende ressurser og bondens muligheter til å fø oss. La meg anbefale Borten og Haugelands perspektiv og de ordningene vi bygde opp her i landet etter krigen nettopp med sikte på å sikre folket vårt. Avslutningsvis la meg ta med kraftsalven som oberstløytnant Jonassen avleverte til FV da Reg la ned Evjemoen: «Den som ikke vil ha en egen hær, får snart besøk av enn annen.» Ved sviktende matproduksjon kommer sult som er langt verre enn en svak bunnlinje.