- Løs vannproblemet og annet i Afrika med gjenoppbygging av skogene.

Sivilagronom Jørgen Høgetveit:
- Løs vannproblemet og annet i Afrika med gjenoppbygging av skogene.

- Det kan høres logisk ut å bore brønner og tappe grunnvann for å hjelpe folk. Det har skjedd og skjer i en rekke tørre og avskogede land i Afrika
og andre verdensdeler, men dette er farlig feil. Det kan føre folk inn i enda større kriser i form av mer ørkenspredning sier fremragende økologer. Skogene må bygges opp i kombinasjon med utnyttelse av grunnvannet. Det sier sivilagronom Jørgen Høgetveit.

Av: Svein Villy Sandnes

Når man reiser i og flyr over en rekke avskogede land i Afrika og andre verdensdeler og ser tørken, sulten og tørsten - konkluderer man gjerne raskt med at her må det bores etter vann eller bygges sisterner. Jørgen Høgetveit er sivilagronom og har en del av livet arbeidet i forskjellige land i Afrika. Han kommer med en kraftig advarsel mot vannboring og sisterner uten at man samtidig bygger opp vegetasjon av skog og annen vegetasjon. Han forteller at dyktige fagfolk dokumenterer at store ørkenområder i Afrika har sammenheng med at folk har boret etter vann og øket trykket av mennesker og dyr på arealene til det bryter sammen totalt. Forvaltningen av vann- og landressurser har vært feil, konkluderer Høgetveit.

Bakgrunn
- La oss ta et land som Etiopia, en del av Sahel, som på mange måter er representativt for det som skjer i Afrika. Her har deler av landet gått over til semiarid land og delvis ørken, sier Høgetveit og fortsetter:

- Da jeg var utviklingssekretær i Mekane Yesus kirken i Sydsynoden i Etiopia i 1974-75, fløy jeg over svære landområder både med tomotors fly og småfly. Jeg var også på lange bilturer. To større utviklingsprosjekter ble planlagt i tillegg til et fyldig utviklingsnotatnotat, og miljøvernminister Trygve Haugeland anbefalte det svært positivt. Avskoget, rød latterittjord så ut som slaktede dyr uten noen mulighet til å produsere mat, skog og råstoffer og miljø. Jeg skrev at det var fundamentalt at skogene måtte gjenreises. Jeg så mye av det i Tanzania og Mali også. Denne feilforvaltning av landskapene må stoppes og skogene gjenreises – ellers bryter alt sammen og skaper ørkenflyktninger. Sahel er syd for Sahara og nærmer seg omkring 100 millioner mennesker, sier Høgetveit.

- Hvilke konsekvenser får dette, blant annet for folket i området?

- Folk må ha mat, vann, råstoffer og miljø. De dør uten eller får nedsatt helse og arbeidskraft. Alt bryter sammen når den fundamentale vannhusholdningen brytes fra havet og innover land ved avskoging. På avskogede områder forsvinner ¾ av nedbøren til elvene i store flommer med ødeleggelser av mikro- og kanskje makro-klima og erosjonsskader. Bare ¼ blir igjen i landskapet. Grunnvannet blir ikke fornyet og brønner tømmes. Bærekraften i landskapet svekkes og livsgrunnlaget ødes. Det er motsatt på skogdekte områder, pluss en rekke andre gode effekter på plante- og dyreliv. Dette fremmer igjen folkets arbeidskraft, motstandskraft og helse. Også nomadenes naturlige vandring mellom vann og beiteressurser brytes, sier Høgetveit.

Hva skjer?
- Hva er det som skjer når man kommer til et land og starter med vannboring og sisternebygging uten reskoging - der man skaffer vann så lenge det er?

- Begynner man vannboring og sisternebygging i allerede belastede områder plaget av tørke, strømmer folk og fe til, beiter ned og knekker de siste rester av vegetasjon, og ørkenen sprer seg i en sirkel på flere km2 sier økolog M. Norderhaug i WW Inst. i boken «Nødens økologi. Afrikas krise» Cappelen 1986 - som anbefales på det beste. Man får en totaluttørring og går fra ille til verre. Skjønner man ikke dette, ender det i verste fall med at «landet spyr folk ut» som ørkenflyktninger, sier Høgetveit.

Han viser til at grunnvannet synker mange steder i verden.

- Ikke bare i Afrika skjer overutnyttelse av grunnvannet uten at man gjenreiser skogene. Kina er noe av det verste man kan se i verden. Min far skrev to store artikler i Agder Tidende i 1938 om kinesernes avskoging av Mansjuria. Resten raserte Mao, sier Færøvik i «Maos Kina». Konsekvensen er at halvparten av Kinas elver tørker ut. Grunnvannet under Beiing synker med cirka 50 cm i året. På planene i Mali var grunnvannet sunket med 10 m etter at brønner og pumper ble installert. Katastrofer er også under oppseiling i Syd-Korea. Alt skyldes at man ikke skjønner helhet og sammenhenger. Skaperverket må forvaltes rett, jødene kan det. Jeg holdt nylig et foredrag om jødenes økologiske tenkning på MIFF. Senere laget jeg en DVD av det, for kunnskapene må ut, sier Høgetveit.

Alternativet
- Hvordan ville du gått fram dersom du skulle gitt befolkningen vann?

- I en akutt nødssituasjon ville jeg bare skaffet vann til det folket som bodde i området og nektet andre adgang – med løfter om senere hjelp til andre når vi begynte å få skog og annen vegetasjon på plass. Det gror uhyre fort i disse områdene. Så ville jeg skjerme mest mulig av naturlig vegetasjon, starte planteskoler og replanting av områdene på rett måte. Vi vet at det kan gjøres bare man griper det rett. Det som bl.a. har skjedd i Syd-Etiopia hvor Torstein Haugen og Ketil Fuglestad realiserte planene, og viste at det nytter. Nå er også «Plant et tre» ved J. Lollike kommet inn med hjelp til finansiering av mikrofinans. Flott. Folket hjelper seg selv og får ressurser til samfunnet og kristent arbeid, sier Høgetveit.

- Kan du forklare hva som skjer når man gjør det du sier og en får opp vegetasjon.

- Ja, jeg har jo allerede sagt en god del om vannhusholdningen som brytes fra havet og innover i landet, eventuelt gjenopprettes. Jeg så det så tydelig i Etiopia der en meteorolog i Addis sa at det under katstrofetørken ikke var falt mindre regn over landet samlet, men det var så galt fordelt. Nå kom det enda mindre i avskogede områder hvor albedoen (utstrålingen fra varm jord) tvang skyene høyere opp og dit det var mye fra før. Der ble det kjempeflommer ned mot Somalia. Grunnvann ble det lite av, og hele den onde sirkelen var i gang og bare forsterket seg om intet fornuftig ble gjort. Utviklingen kan snues, og en ser det hos jødene i Negev, sier Høgetveit.

- Hvordan går Israel fram for å løse denne utfordringen?

- Israel favner over fem klimasoner og er broen mellom tre kontinent. De kombinerer en rekke tiltak i vannhusholdning og revegetering. Vann fra Genesaret, vann fra dypbrønner under streng kontroll, bruk av brakkvann dryppvanning, resirkulering av flere vanntyper og måter. Nå driver de også avsalting av havvann. Det var en fantastisk opplevelse da jeg ble guidet av folk fra Landbruksdep. i 1985. I Nord er det bra med nedbør, nedbøren synker mot Egypt. I Negev har de plantet to store skoger Yatir og Laval på 180-200 mm nedbør uten kunstig vanning men vel tilpasset antall trær pr km² og opparbeiding av landskapet.. I deres store planteskolesenter i Gilat foregår en intens forskning på dette og fler andre steder. Israel er i flg. faglitteraturen det eneste land i verden som har lykkes, og arbeider seg videre nedover i Negev.

- Hvordan kan norsk utviklingshjelp legges opp slik at man løser dette problemet?

- Både norske NGOer og Norsk Utviklingshjelp burde reise til Israel og studere deres opplegg grundig, spesielt deres vannhusholdning og reskoging. Våre fagskoler burde sørge for ca. 3 mnd studieopphold for folk som vil gjøre noe skikkelig for folk i utviklingsland. Jeg foreslo et slikt offentlig samarbeid i 1985, og Kåre Kristiansen tok det opp i Stortinget, men det rant selvsagt ut i sanden – for motstanden mot Israel syntes viktigere en millionene i den dypeste nød av tørst og sult, svekket helse og arbeidskraft, sier Jørgen Høgetveit.