Lærekonflikten mellom Ole Hallesby og
Olav-Valen Sendstad
Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 22.07.13
Nylig hørte jeg et lengre foredrag om Ole Hallesby – interessant og detaljrikt og mye informasjon om Hallesby som forkynner – men lite om hans teologi som har mange svake sider.
Dette er grundig gjennomgått i biografien ”Olav
Valen-Sendstad 1904-1963 i forbindelse med hovedverket i hans teologi ”Ordet
som aldri kan dø” s. 389 –
Innledningsvis nevner jeg også at jeg selv hadde stor nytte av denne boken i min studietid på Universitet for miljø- og biovitenskap på Ås i sekstiåra. Særlig de to første kp. Med solid apologetisk stoff ble den meg til stor hjelp i et miljø som stort sett avviste den bibelske verden.
”Ordet som aldri kan dø” er en samling av OVS`s sin foredragsrekke for Fosterlandstiftelsen i Sverige i 1951. Det ble meget vel mottatt, og hele forsamlingen ville ha det utgitt som bok. Foredraget ble dessuten forelagt rektor Hedegård som mente det burde ”utgis snarest”, og professor Odeberg – som fra Hedegård – ”mottatt overordentlig elskverdige og sterkt rosende uttalelser for mitt arbeid” s. 396.
Foredragene hadde til dels sterke oppgjør med Ole Hallesbys teologi innen sentrale områder av teologien.
Men på en ukjent måte hadde Hallesby fått kjennskap til planene om
bokutgivelsen – og da ”begynner vanskelighetene”. Ved et besøk i Stockholm har
han ”gitt våra ledande màn et vink om av dàrest dine føredrag utkomma på EFS
førlag, det kom at få konsekvenser for indremisjonsrådets arbete.” Det ble
oppfattet slik at ”Hallesby har truet med temmelig sterke midler, da
bokutvalget i EFS og andre har oppgitt å utgi foredragene, tross enstemmig
predikantmøte og tross alle gode ord som er gitt foredragene av dem som har
lest dem. Og faktum er: det har strandet på Hallesby”
Utvilsom sterk kost – og man undres hvorfor Hallesby gikk så sterkt imot. Det måtte ha sterke begrunnelser – det måtte tørne an mot en hel del av hans fundamentale syn.
La oss se litt på hva OVS sa i foredraget om Hallesby`s teologi.
Etter å ha påpekt at det har ligget en klam hånd over drøftingen av sentrale deler av Hallesbys teologi p.g.a. hans sterke posisjon og pregningen av hundrevis av prester gjennom titals år, mente OVS at tiden var inne til å se på saken. Det gjorde han altså i dette fordraget – og som sedvanlig på sin gjennom grundige, saksorienterte og argumenterende måte. Han skriver:
”Hva jeg har sagt om Hallesbys teologi i mine foredrag gjelder tre teologiske hjertepunkter i den evangeliske, frelsende tro – nemlig kenoselæren, Skriftsynet og læren om den tilregnede rettferdighet. Og alt jeg har sagt om Hallesby – i det jeg setter han inn i historisk perspektiv til den tidligere kenoseteologi – er enten lest av eller opplest for en lang rekke til dels vel kjente teologer. Det er øvet en formell sensur overfor disse foredragene som nærmer seg det utenkelige i et fritt evangelisk kirkeliv.” s. 397.
Oppgjøret var rettet mot ny-protestantismen som hadde ”tre skoler”:
- den liberale representert ved Harnack, Ritschel og Ording
- den dialektiske ved Barth, Brunner osv.
-
og den positive (erfaringsteologien) Thomasius,
Luthardt, Frank, Madsen og Hallesby
Ording var jo den teologen som lå i konflikt med Odland fra 1903-1906 som gjorde at Odland gikk fra UIO og ble tilsatt på det nyoppstartede MF og som siden tryglet Hallesby om å komme til MF. Og Hallesby ble plassert blant de positive erfaringsteologer – ikke skriftteologene.
I drøftelsene av konflikten skriver Einar Edwin i VG s. 401 at det ikke dreier seg om ”småtterier” og skriver følgende:
1. ”Det er vanskelig
å godta Hallesbys teologi som skriftteologi.” Valen-Sendstad påviser at hos
Hallesby er det bare religiøst-etisk innhold i skriften som er åpenbart, ikke
den hele skrift, ikke for eks. når det gjelder geografi, naturhistorie,
personalhistorie etc.
Siden skriftsynet er
helt sentralt, siterer jeg også fra Arne Helge Teigens artikkel: ”Det er
personene som skrev Bibelen som ble inspirert, ikke nødvendigvis alt de skrev,
hevdet han. Som en konsekvens av dette mente Hallesby at Skriften inneholder
historiske feil og mangler. Samtidig mente han at det er noe i Skriften som er
hevet over det historisk betingede og mangelfulle, nemlig det som kommer til
uttrykk i Bibelens åpenbaring.”
2. Særlig kraftig blir den ”positive” teologi angrepet når det gjelder synet på Jesu guddom. Her går Valen-Sendstad så langt at han sier: ”Den positive teologis Jesus-billede er da også så pass ”deptensert” at det stemmer forbløffende godt med grunntrekkene i den liberale teologis ”ebjonistiske Jesusbilde”. Han karakteriserer den ”positive” teologi på dette punkt som en ”beklagelsesverdig teologi”. Og Hallesbys teologi ”strider på det mest radikale mot skriften.” Det er her beskyldningen for arianisme er sterkest. - - - Det er nok å si at Valen-Sendstad beskylder Hallesby for å redusere Jesu guddom i hans rent menneskelige skikkelse her på jorden. I likhet altså med Arius i oldkirken, om ikke akkurat på samme måte som han gjorde det.
3. I forsoningslæren angriper Valen-Sendstad Hallesby sterkt fordi han ”polemiserer mot den sannhet at vi tilregnes Kristi rettferdighet og lovoppfyllelse, i det han (Hallesby) bestrider at Kristus har oppfylt loven på en stedfortredende måte.”
4. Om dåpen hevder Hallesby at den har en sakramental virkning på menneskets ubevisste eller underbevisste naturside. Dette er en katolsk tankegang (kryptoromanisme). Den samme anklage gjelder Leiv Aalen ved menighetsfakultet. Her sier Valen-Sendstad: Vi kan altså medgi at Aalen har et vel utviklet dåpssyn, men vi kan ikke medgi at det er bibelsk.”
Så langt omtalen i VG.
Om man nå setter pkt. 1 om Hallesbys skriftsyn opp mot OVS`s skriftsyn, så ser man at det er et hav av forskjell mellom dem. OVS syn er at Skriften er ”inspirert ord for ord” noe han skriver om på s. 74 i ”Ordet som aldri kan dø”:
”Enten skriften taler
om himmelske eller jordiske ting, enten den taler lov og evangelium, enten den
taler om historiske eller geografiske ting, i ett og alt, ord for ord, er den
hellige skrift Guds ord.”
Noe av det samme syn, som Hallesby hadde, sies det også at en kjent MF-teolog som I. P. Seierstad hadde. Han understreket at det ”var tro, lære og liv” som var saken i Skriften, et syn som er svært utbredt den dag i dag i teologiske rekker. Det var overfor I. P. Seierstad at C.Fr. Wisløff spurte hvor grensen går i Skriften og hvem som setter den grensen.
OVS påviser at hans skriftsyn var det som Oldkirken stod for – og som ble gjenoppdaget av Luther og reformasjonen – men som gradvis fravikes.
Med disse dypt forskjellige syn på Åpenbaringen – Den hellige Skrift – er det klart at det måtte komme til en slik kraftig kollisjon. Det som er ille er, selvsagt Hallesbys reaksjon og at man ikke slapp til OVS`s syn på MF og i presteutdannelsen. Først da nøden var som størst i 1940, måtte man ta imot hjelp fra denne tungt Skriftforankrede mannen og hans førsteutkast til ”På kirkens grunn” mot nazimakten. Men endog det begynte man å bråke om etter krigen med sikte på igjen å skyve han ut over sidelinja og til isolasjon av både mannen og hans Bibelsyn.
Noen meget interessante ord til slutt av cand.
theol Konrad Stormark (Fast Grunn 1951) som er av stor viktighet i
forbindelse med OVS sin innsats – kanskje spesielt i forbindelse med ”Ordet som
aldri kan dø” – som jo også er en betydelig apologetisk innsats – som – så vidt
jeg har registrert, ikke Hallesby sa så mye om og som vi sårt kunne trengt i
møte med bl.a. den fremstormende naturvitenskap og evolusjonslære m.m. Stormark
skriver: ”I ei brytningstid som vår skulle kyrkja og frelseslæra ho ber fram,
ha eit høve som aldri elles. Men i denne lagnadstunge tidi opplever me
merkelege ting: Folkestraumen sig i stor mun ut or kyrkja. Det avkristna
åndslivet går til skamdjerve, men medvetne åtak på den kristne trui.
Kva har kyrkja å seia til dette? Ho puslar med dei gamle sirkla. Det ser ut til at tilvant og ofte tilstivna organisasjonsarbeid krev mannen. Studiearbeid og apologetisk (Apologi: forsvarstale, forsvarskrift) verksemd må visst vera ganglaus tidspille. Me har truleg mange dugande teologar, men noko forsvarsarbeid som set merke etter seg, ser ein lite til.” Og så gir han honnør til OVS`s ”Ordet som aldri kan dø”, og lurer på om visse teologer har murt seg inne i ”sine bastioner langt bakom frontlinene. Er ståket frå naturvitenskaplege revolusjonar framand for dei.” s. 402-403.
OVS`s gode og nære venner var Øyvind Andersen og Carl Fr. Wisløff – og særlig sistnevnte led etter hvert samme behandling på det MF hvor han hadde nedlagt så mye tid og krefter. Jammen har SANNHETEN trange kår både i landet – men også i teologiske kretser, noe som selvsagt er vel opplyst både i GT og NT. Les gjerne biografien om OVS – den er virkelig opplysende om teologiske posisjoner i Norge i nyere tid.
”Ole Hallesby – teologiprofessor og kristenleder” av Arne Helge Teigen finner du på internett og er absolutt opplysende også om denne saken. Han har dr. grad på OVS.