Relatertstoff:
Perspektivmeldingen eller Ropet etter Mor og Far?

 
 
LO med ny Yssen-sak?

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 05.06.13

 

For en del år siden ledet Valla LO og blandet seg inn i en rekke saker langt inn på Regjeringens bord og andre brennbare saker. Da smalt det mellom
de to damer: Valla og Yssen – noe som endte med av Valla måtte gå. Flåten tok over og har siden styrt med en rolig og fast hånd.

 

Så kommer en ny – lite utdannet kvinne til makten, og kaster seg omgående inn i sektorer hun burde holde seg langt unna og terger på seg store deler av de utearbeidende kvinner. Og denne gangen synes det enda mer å sanne ordtaket: ”Kvende er kvende verst.” Hun synes å vandre rundt i litt for store sko, kanskje rammes hun også av uttrykket: ”Gi et menneske makt, så får en se hva som bor i vedkommende.” Hun påstår at de deltidsarbeidende kvinner (43 %) bruker morsrollen til å skjule seg bak for ikke å jobbe mer. De forstår ikke sitt eget beste når de mister ansiennitet, egen lønn og pensjonspoeng. Spesielt ille er det med slike god ordninger staten nå har bygd ut med full barnehagedekning og andre økonomiske ordninger.


Og andre av samme mening mener det er håpløst at de endatil skal forlange kontantstøtte av fellesskapets kasse for å være hjemme med egne barn uten å yte tilbake til samfunnets felleskasse, akkurat som de ikke gjør det på sin måte. Til disse totalt perspektivløse utsagn er det mye å si.

  1. Å si at disse mødrene skjuler seg bak morsrollen for å ta seg av egne barn er enkelt og grovt. Hun synes fullstendig å overse at det er andre behov og verdier enn samfunnets pengekasse. Barnet trenger mors nærhet gjennom flere år av mange grunner. Og mor vil nødig miste disse viktige årene som hennes nærhet og kontakt med barnet i livet skal bygges. Det kan spare både barnet, familien og samfunnet for mange og store problemer og utgifter. Men selvsagt får ikke staten – les Ap – hånd om barna i kollektiv oppdragelse etter deres ideologi om de ikke får overta dem nesten fra fødestua.
  2. Har LO-kvinnen tenkt en eneste tanke videre bakover hvordan arbeidskrafta oppstår og blir gangs mennesker? Når store deler av Europa – særlig Sør-Europa - sliter med en reproduksjon på rundt 1 barn pr fertil kvinne og er dømt til undergang i henhold til alle demografisk forskning – hva da med Norge på ca 1,8. Det skal i henhold til demografisk forskning være knivseggen for nasjonens nedtur.

Og så all den kvinnelige omsorg som vi finner i en masse frivillig arbeid i misjonslag, idrettslag osv. osv. for ikke å snakke om den miljøskapende ”nabokjerringa” som stadig flere trenger. Men det liker man heller ikke i LO og Ap kretser for det er jo gratisarbeid som ikke kommer til beskatning og man kan styre politisk. 

  1. Dessuten synes jeg det ligger noe under her jeg aldeles ikke liker. En likestillingstanke - ikke likeverd – som sier at kvinna skal bli lik mannen om hun og hennes innsats om hun skal respekteres. Og i denne klassekampen har store deler av det norske folk latt seg lure inn i. Hvordan det går – kan en se i det sammenbrutte Sovjetunionen.     
  2. Tilbake til reproduksjonen som enhver nasjon er fundamentalt avhengig av. Når man leser og hører de nevnte utsagn – da minnes man professoren som advarte mot og ”tenke kort og trangt” – hvilket nettopp Kristiansen nå gjør. Ved å forlange alle kvinner i arbeid – akkurat som ikke hjemmearbeid og dugnadsinnsats er viktig arbeid – så priser man de korte og lite samfunnsmessige perspektiv. 

    Sentralbanksjef Hermod Skånland drøftet saken i kronikken ”Barna vi må savne” i Aftenposten 11.09.2001. Han drøfter kombinasjonen eldrebølgen og lave fødselstall som er for lave til å opprettholde befolkningen uten en netto innvandring. (Innvandringen i seg selv er et ikke ubetydelig problem – kulturelt, økonomisk, konfliktmessig o.m.a.) Han peker på at reproduksjonsnivået i Europa ligger på ca. 1,5 og Øst-Europa betydelig lavere. Eldrebølge og fødselsebbe vil ”reise både finansielle og realøkonomiske problemer”.

Han fortsetter med å si at selv om vi kan balansere saken med penger – makter vi det ikke med arbeidskraft. Arbeidskrafta vil bli den sterkest begrensende faktor i vårt land. Videre peker han på at selv om vi klarer oss bedre enn land som ligger langt dårligere an – så er vi likevel avhengig av deres utvikling. Noe vi sterkt får demonstrert i disse dager.
I relasjon til Kristiansens utspill – og flere med henne tidligere – så sier han: ”Innenfor et generasjonsperspektiv burde det også være rom for å føre en familie-politikk som aktivt fremmer slektens fornyelse.” Slik kan man altså tenke ”vidt og langt, ikke kort og trangt”, men da må det en helt annen familiepolitikk til som respekterer foreldrenes frihet og deres valg - og ikke primært samfunnets pengekiste. (Den er for øvrig stor nok, og roper på en fornuftig langsiktig forvaltning i oppbygging av landets infrastruktur, landbruk og forsvar for å møte de kommende kriser.)

Men et godt tall av veloppdradde barn er langt viktigere for vår felles fremtid enn Oljefond og andre skattekister og det er det bare de norske hjem som står for i frihet støttet av staten.

 

La meg så avslutte med Skånlands meget sterke konklusjon:

”Vi kjenner historiske eksempler på at folketallet har gått ned på grunn av epidemier, hungerskatastrofer eller krigshandlinger, men at en hel folkegruppe som den europeiske, viser tegn til å forvitre som et resultat av enkeltmenneskenes valg med hensyn til barnefødsler, er noe fundamentalt helt nytt. - - - -  De politiske, sosiologiske og kulturelle konsekvenser er kanskje langt viktigere, men det ligger utenfor mitt tema.”