Kirkeasylet kan bli krenket

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 21.10.13

Guds hus – det være seg kirke eller Bedehus er ikke statens regiment og område og styres av andre regler. Det er en fredet plett og tilflukt for den som trenger det. Den dagen politikere vil ha prestemakt eller motsatt – en eldgammel krangel mellom maktsyke personer som ikke skjønner og kan respektere de nødvendige grenser mellom stat og kirke - da er det et sykdomstegn i et folk. Denne eldgamle konflikt synes å dukke opp igjen med den nye regjeringen som skriver: «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl.» Der skrider politikerne over den eldgamle grense som skal sikre mennesket rettferdighet. Dette har ikke politikerne og staten noe med!

På en måte går det helt tilbake til Moselovens forskrifter hvor det i 4. Mosebok kp. 35 står i v. 6: «De byer I skal gi levittene, skal være de seks tilfluktsstæder som I skal gi, forat manndrapere kan fly dit, og foruten dem skal I gi to og firti byer.»

Og vers 11 og 12: «da skal I velge ut nogen byer som skal være tilfluktsstæder for eder, forat en manndraper som av vanvare slår nogen ihjel, kan fly dit. Disse byer skal I ha til tilfluktsstæder for manndraperen når han flykter for blodhevneren, forat han ikke skal dø før han har stått til doms for menigheten.»
Det står også en del om å ta sin tilflukt til alterets horn som blir overstrøket med blod i Tempelet. Det dreier seg ikke om en blankofullmakt til å reddes fra det onde en evt har gjort, men at man skal få tid til en rettferdig behandling. Det er dog noe helt annet enn å oppheve denne muligheten.

Det står mye mer om dette som skal gjøres for å sikre at kristenretten kan håndheves og den RETTE frihet og orden kan ivaretas for enkeltmennesket. Retten som er forankret i Moseloven og dens menneskesyn for mennesket er skapt av Gud og er mer verdt enn hele verden. Maktfordeling er en meget god ting i en fallen og ond verden.

Når man ser dette i denne oppløsningstiden – hvor færre og færre leser Bibelen og langt færre tar den bokstavelig og på alvor – gror den slags fram som overfor sitert. Og det er som om man ser «skriften på veggen» i et «moderne» Norge som har kuttet båndene til den «evangelisk-lutherske» arv som hadde «Skriften alene» bl.a. i retten fra Sinai som fundament for vår tenkning også i slike saker. Man kan tydeligvis vente seg stadig verre ting når man så uhistorisk og u-forankret i gammel kristen tenkning kan skrive den slags.