Johan Arndt og feminismen

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 30.01.13

Johan Arndt var en av lutherdommens største ledere nesten på høyde med Luther og meget lest. Han var en hardt prøvet og forfulgt mann.
I sitt siste kall som prest i Braunschweig ble han meget syk og i sykdomsperioden fikk han en underlig drøm som hans lege skrev ned.

Jeg skriver om denne drømmen på bakgrunn av Hanne Nabintu Herlands intervju med Kristine Spitznagel hvor de litt uti samtalene ikke var uenige om at feminismen hadde drevet det for langt i kravet om å få frem myke menn. Og når de hadde fått dem, likte de dem ikke for mannens maskuline kraft var mer eller mindre borte. Og så får man en utvikling som er vel kjent i Bibelen med kvinnestyre og skilsmisser (70 % tar kvinnene initiativet til – og det er velkjent også fra Talmud). Johan Arndt fikk skue fram til dette kvinneopprøret som også er en del av kulturterrorismen til Frankfurtskolen. Og det merkelige er at han ser kvinner som skriker at ”Han innskrenker kvinnens naturlige frihet.” ”Han gjør ekteskapet til et tvangsforbund.” ”Han vil oppdra våre barn til svake uslinger.” ”Han utelukker kvinnen fra folkets råd.” ”Aldri!” ropte mengden. ”Menneskeheten vil vel bære disse lenker en lang tid; men den frie kjærlighet vil gjøre den fri fra troens trykk!” (Konf. Salme 2)

Det underlige er at det er kvinnenes eget opprør som fremskaffer slike menn, men de forstår ikke at det er de som trer ut av rollen som
«medhjelper» som skaper slike menn av menn som gjerne vil være nær kvinnen og ta seg av hjem, kone og barn.

Det gamle folkeeventyret om «Dumme menn og troll til kjerringer» forklarer mye også i dag.

Les nå og tenk selv. Slik lyder drømmen:

”Jeg drømte.” begynte Arndt sin fortelling, «at jeg var på en lang reise i et land som ennå var fullstendig udyrket. Jeg bar en stor vandringsstav og en pilegrimsdrakt og gikk hurtig og utrettelig opp de bratteste fjell. Da kom jeg til slutt inn på en vidstrakt fjellslette som var omgitt av mektige trær rundt omkring. Jeg følte meg nå trett og satte meg i det bløte graset, hvis blomsterprakt overgikk all skjønnhet som mitt øye noensinne hadde sett. Plutselig fikk jeg øye på et høyt kors foran meg, og på det hang Guds døende sønn. Øynene hadde han lukket, men fra sidene hans rant fremdeles enkelte bloddråper Da jeg i smertelig andakt var liksom hensunket i dette syn, oppsto det en støv på begge sider. En stor flokk mennesker viste seg og dannet en ring om korset og midt i kretsen reiste det seg en dommerstol, som en mann med et selsomt utseende steg opp på.

”Tal!” ropte han til mengden, ”hvem er det som henger på korset der oppe?”

Og nå hørtes de forskjelligste stemmer om hverandre. Men mannen på stolen vinket med hånden, påbød stillhet og befalte at hver enkelt
skulle avgi sin stemme.

”Han er tømmermannens kjødelige sønn,” sa nå den ene.

”Han er Marias naturlige barn.” sa en annen.

”Han bedrar seg selv og holder seg for Guds sønn.” sa en tredje.

”Ja, han er det som alle vi andre er,” sa en fjerde.

”Han er inntatt av jødiske fordommer,” sa en femte.

”Han fornedrer mennesket under dets verdighet.” sa en sjette.

Nå trådte det fram mange unge kvinner, som var halvt kledd som menn. De rakte opp hendene og sa, den ene etter den andre:

”Han innskrenker kvinnens naturlige frihet.”

”Han gjør ekteskapet til et tvangsforbund.”

”Han vil oppdra våre barn til svake uslinger.”

”Han utelukker kvinnen fra folkets råd.”

”Han gjør menneskeheten til kristelige tjenere.”

”Vil hans ord,” spurte mannen på stolen, ”bestå i all evighet?”

”Aldri!” ropte mengden. ”Menneskeheten vil vel bære disse lenker en lang tid; men den frie kjærlighet vil gjøre den fri fra troens trykk!”

Nå oppsto en stillhet, og alle så opp til korset.

Da smilte Herren mildt, men med dyp smerte. Så bøyde han sitt hode og døde.

Da folkemengden så det, fòr en mektig skrekk gjennom dem, og før de virkelig kunne fatte hva som skjedde, var alle jagd bort liksom av
en stormvind, og ingen kunne sees på noen kant. Den døende Frelsers smil hadde fordrevet korsets fiender.

Men domstolen var blitt stående, og en engel steg opp på den og bredde ut vingene sine. De vokste, som vingene på den nyfødte sommerfugl,
og bredde seg snart så vidt ut at de dekte hele jorden og nådde helt til himmelen. De lot det bare være plass til korset. Og over dette strålte et
gyllent lys, hvis glans ikke har sin like på jorden. Og engelen rakte opp sin høyre hånd og sa:

”Se det Guds lam som bærer all verdens synder! Han vil komme for å dømme de levende og de døde!”

Derpå hørte jeg en himmelsk sang, liksom av tusen og atter tusen stemmer. De sang Johannes' ord: ”Verdens riker er blitt vår Herres og hans

Salvedes, og han skal regjere i all evighet!”

Og da det nå lød et mektig amen gjennom det uendelige himmelrommet, så jorden skalv, sank jeg ned på kne og sang med i de himmelske

hærskarers store halleluja.

Da våknet jeg.” (Uthevelser av undertegnede.)

Kanskje andre også burde begynne å våkne når man ser alle de forferdelige konsekvensene av å bryte Bibelens skapertekning og ser familiene går i oppløsning med all den ensomhet, fattigdom og elendighet det fører med seg – inklusive at fundamentet for det store riket, nasjonen undergraves.