Himmelsk og jordisk brød, eller farlig splittelse i kristenfolket

Lofthus, Hans N. Hauge, jordsmonn for opprør eller fred. Husk Hebreerbrevet 13!

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 20.06.13

Opprør og splittelse i gamle dager

Skal man forstå de dype kløfter som delvis preger norsk kristenfolk og samfunn, må en noe tilbake i historien, til den tiden da Norge var preget av den dypeste fattigdom og urettferdighet og feudalsamfunnet. Da folket i begynnelsen av 1800-tallet opplevde krig, blokade og sult som sendte 20-30 000 i døden flere år etter hverandre – og det var få eller ingen hjelper å finne som brydde seg om dem og hjalp. «Når elefantene slåss, lir grasrota».

På slutten av 1700-tallet kom en opprører – for så vidt et rettferdig opprør - i Moland-, Arendalsområdet med Kristian Lofthus. Bakgrunnen var sult og urettferdighet i Norge – lite korn – og skipsrederne fraktet korn til Norge og solgte for skyhøye priser. Mesteparten av befolkningen var bønder som betalte med tømmer – som ble priset til bunns. Denne urettferdigheten gjorde Lofthus opprør mot – og han hadde mange varslere rundt i Sør-Norge (en av mine forfedre var varsler) som sendte han beskjed om hvordan embetsmenn og prester oppførte seg i nøden. Han samlet rapporter og underskrifter og reiste til Kongen i København flere ganger og protesterte mot denne behandlingen. Slik terget han på seg makta – som til slutt fanget han og satte han i hard arrest på Akershus festning – hvor han døde i jern i 1797. Opprøret var for så vidt vel begrunnet – men etter Guds Ord har ingen rett til å gjøre opprør mot myndighetene – det fører stort sett bare fra ondt til verre.

Hans Nielsen Hauge kommer

Men allerede året før – i 1796 – hadde Gud ordnet med sin riktige løsning på den dype urett-ferdigheten og sine store planer om en nasjon som skulle tjene Gud til verdens ender. Bondesønnen Hans Nielsen Hauge fikk en uhyre sterk opplevelse av Gud, symptomatisk nok bak plogen på åkeren. (Norden for øvrig fikk også en rik vekkelsestid i det århundre med Lestadius, Rosenius og Pavo R i Finnland) Der fikk han kall til å gå til folket med hele Guds råd til liv og salighet.

I denne artikkelen som har et helt spesielt fokus om farene med jordisk urettferdighet – går jeg ikke i dybden på hans kamp og gjerning. En oppsummering av hans rike gjerning for ånd og hånd kan du lese i det lille gratis heftet fra AKF om Hauges liv og gjerning som vi gjennom mange år har spredd i store opplag. Hauge fikk en grusom behandling med frihet i 8 år, men fengslet 11 ganger i løpet av de 8 årene, for til slutt å fengsles i 10 år, knust helse og økonomi og bokbål for Norges største forlegger. Det eneste de mente han forbrøt seg mot var Konventikkelplakaten av 1741 som var uten straffeparagraf. Likevel dømt; rent justismord.

Forkynnelse og arbeid som ga himmelsk og jordisk brød og rettsstaten.

Det vi skal feste oppmerksomheten ved, er det som skjedde med fremvoksteren av haugianerne og deres ledende menn i de første store vekkelsene gjennom de harde forfølgelsene hvor man ville knekke bevegelsen. Likevel hadde Hauge lagt et grunnlag som førte fram til Bondetinget i 1833 og videre til Formannskapsloven av 1837 hvor bøndene – ikke minst haugianerne var med og flyttet makten i fred fra et undertrykkende embetsverk og presteskap - over til folket i frie valg til formannskap og kommunestyrer. Norsk demokrati er et bondedemokrati ikke minst anført av haugianere som hadde gjennomlevd disse forferdelige årene med lidelse uten opprør – men med stor åndelig og materiell fremgang for folk og land. Det ble god forvaltning og god forbedret helse hvor vi entret fra bunnen av europeisk helsestatistikk til toppen på 100 år p.g.a. profylakse. Statsfysikus Melby m.fl. Tubben var mer enn halvert før moderne medisin satte inn. Dr. med Ustvedt. Det var rett forvaltning som ga liv med bærekraft.

Ikke minst interessant er at i Sand ble de første kommunestyremøter holdt på bedehuset. Det viser den nære kontakten det var mellom lekfolket og det frie folkestyret som voks fram. Fra 1836-1842 kjempet N. J. Tvedt (Evje) og O. G. Ueland (Heskestad) ned Konventikkelplakaten på Stortinget og vi fikk ytringsfrihet og møterett.

Det er klart at folket – ikke minst på Sør-Vestlandet hadde stor tiltro til disse menn som både hadde gitt dem livets brød fra himmelen, men også ”det daglige brød” som tok vare på livene deres. Det var nok ikke så enkelt å forstå dybdene i dette for embetsverk og presteskap som tross alt hadde sittet i bedre kår og ikke kjent nøden og døden på kroppen. Så lekfolket fulgte sine førere i det som etter hvert ble Venstrehøvdingene som bl.a. O. G. Ueland, Heskestad i Rogaland (Han med Norges to øyenstener: Bibel og Grunnlov) fram til Jørgen Løvland (Evje) som var nær knyttet til haugianerne, Norges første utenriksminister og avgjørende viktig for utformingen av den norske stat, frigjøring og fred fra rundt 1886 til 1920. Disse folkene som i flg. dr theol Sverre Norborg gjorde sitt siste storverk ved å reise MF i 1907-1908 – mens teologene debatterte og forstyrret Norges frigjøring fra 1903-1906. Nå ville de ha sine gode bondegutter til prester som bygdene trengte, og hvor folket bodde. De ville ha en kirke som talte sant og tjente folket med Guds Ord i rettferdighet. Dermed startet de presteskolen som teologene selvsagt protesterte høylydt mot, men tapte – igjen for sentrale sørlandspolitikere! Men Herrens veier og velgjerninger glemmes fort som vi ser det også en rekke steder både i GT og NT.

Splittelse og radikalisering

Men i Venstre skjedde også en utvikling som lekfolket ikke forstod dybdene i og rekkevidden av: splittelsen i Venstre i de moderate, de radikale og nomadene. De sistnevnte prøvde å holde Venstre sammen slik at de ikke mistet styringsmakta. Derfor står det på minnesteinen etter Jørgen Løvland i Wergelandsparken i Kristiansand: ”Hald saman” som nomaden Jørgen Løvland manet dem til. Men Sverdrup kjørte på for de radikale. Han kom fra Jarlsberg i Vestfold og både mor og tante var franske. Moren døde tidlig, og tanten som var sterk tilhenger av ”den franske revolusjon”. Hun fikk nok sterk innflytelse på gutten som ble Norges statsminister – og stod i spissen for ”Det tiår som rystet Norge” fra 1880-1890 – hvor Sverdrup til slutt ropte ut på Stortinget: ”All makt i denne sal.” Det ble maktfordelingens undergang, uhyre farlig for Grunnloven og folkestyret, et ekko fra revolusjonen i Frankrike. Den første ødeleggende kile var satt i Norges Frihetsbrev, Restaurasjonen av vår gamle kristenrett. Mennesket er ondt, makten må derfor deles. Samtidig hadde dansken Georg Brandes vært i Norge med gresk filosofi og evolusjonslære som fikk de store forfattere og mange studenter på avveier. «Jordskjelvet» i norsk åndsliv, kaller Finn Jor det. (H. Koth, O. Handeland m.fl. uttaler seg i samme retning.) En grunnskade var skjedd. Selve åndsfundamentet var skadd i staten noe ikke lekfolket forstod godt nok – selv om Løvland også skjønte det. P.d.a.s. forstod ikke de velstående nok av nødens vesen.

Du kan lese grundigere om dette i: ”Norges frigjøring. Jørgen Løvland og 1905.” av undertegnede. Nå skjer en fundamental splittelse som radikalismen kunne «fiske» i.

Dette førte til at de åndelige ledere som professor Gisle Johnson ved Universitet, biskop Heuch (begge gode ortodokse kristne) m.fl. ledende i samfunnet gikk ut med ”Oppropet til kristendommens venner” som med skarphet og klarhet viste hvilke farer som nå truet den norske stat og folkestyret, i betydelig grad bygd av lekfolk på «evangelisk-luthersk» grunn. Biskop Heuch skrev: «Himmelen er mørk og rød, det blir storm».

De gikk ut til kristenfolket – lekfolket – hvor de ikke minst regnet med støtte fra lekfolket på Sør-Vestlandet – men ble kraftig skuffet. Lekfolket skrev ikke under, fulgte dem ikke. Hvorfor? De rike bredbygdene regnet de nok ikke med den store støtten fra, men lekfolket på Sør-Vestlandet regnet de med, men nei. Her er flere kirkehistorikere som ikke forstod det da og heller ikke i dag, den forferdelige nød lekfolket hadde gjennomlevd – og hjelpen de hadde fått til både til legem og sjel fra sine haugianske ledere som etter hvert befolket Venstre. Disse hadde de tillit til og ville de ikke svikte. De som anbefalte oppropet visste nok ikke som lekfolket hva det kostet i levd liv og leve i slik nød med sine som bl.a. barnevandringene på Agder vitner om. Underlig er det også å lese om at en høyaktet mann som Gisle Johnson kunne snakke om ”ikke å være rettelig kallet til å forkynne” når en tenker på at det var Hauges lekfolk som hadde båret fattigdommen, forfølgelsen og nøden ellers - ikke minst fra presteskapet.

Historien og dagens samfunnsdebatt

Dessverre kan en følge disse lange utviklingslinjer inn i dagens samfunnsdebatt. Eliten skjønner lite eller intet av de grunnleggende behov for mat og klær, hus og hjem som må til for å ta vare på livet til kone og barn og fellesskapet, med rett frihet og orden og utforming av samfunnet de skulle leve i. Se bare på hva radikalismen gjør med landbruket og forsvaret m.m. i dag. (Statsminister Per Borten og Trygve Haugeland forstod det da de laget Naturressursmeldinga fordi det kunne bli ”skjebnesvangert” ikke å ha oversikt over de naturressursene ga oss mat og råstoffer. De ville ha et Naturressursdep., men radikalismen (Ap.) forstod lite av dette og skapte i stedet et Miljøverndep. som skal verne, men ikke produsere.) Det er noe merkelig med makteliter hvor fort de blir høyt hevet over folket og driver landet på avveier, men sammenbruddet kommer. Det er meg fortalt at økonomisk utdannelse i dag bare er opptatt av finanser, renter etc og overhode ikke underviser om naturressurser og rett forvaltning av dem enda det er derifra mat og alle økonomiske verdier har sitt utspring, og danner grunnlag for mat og alt av råstoffer som er grunnlaget for økonomisk aktivitet. (World Watch Inst).

Man ser i dagens Norge en behandling av bygda og bondestanden – som i vanskelige tider overhode ikke kan ta vare på befolkningen. Saml folket i ”steinrøysene”, les byer, sier man. Alt annet er viktigere, jeg hadde nær sitert: ”Fint skal det være om hele enden er bar”, men hva med livet og livets bærekraft. Nei, ideologiene går foran alt, endog livet.

Vi ser mye av det samme i misjonsarbeidet både før og nå – hvor forvaltningen av landet (Guds bolig) for å skaffe mat og råstoffer for å løfte folket ut av fattigdom og avhengighet av ytre hjelp har lite fokus. Derfor protesteres det kraftig fra høyeste hold bl.a. i Etiopia mot neglisjeringen av forvaltningen av landet som skulle løfte folket og gi velstand og bærekraft. (stort intervju i Dagens Næringsliv). Derfor drives landet nå i armene på Kina og araber-verdenen.

Forkynnelse og kristen opplæring har riktig nok førsteprioritet, skole og kurativ medisin på sykehus er og i fokus, men fører det til det man har skissert over og historien vitner om - får man ikke bondevettet og folket med seg, for folket blir ikke langsiktig løftet og hjulpet. Interessant er det å se det som utvikler seg i Syd-Etiopia hvor landet nå blir tilplantet med alle slags trær, vannhusholdningen kommer i orden og bærekraften kommer tilbake i landet med helse osv. Folket kan etter hvert ta vare på seg og sine.

De skjønner som overalt i verden – også på Jesu tid – at folket må ha mat og hjelp så lenge man skal vandre her på jorden. Det nytter ikke bare å rykke ut med nødhjelp når krise og død er et faktum, det er haugianernes åndelige jordnærhet som trengs for å hjelpe folket ut av elendigheten så de kan ta vare på seg og sine og løfte samfunnet opp i velstand og få overskudd til å drive Guds rike videre. «Fader vår» med det himmelske – så første bønn om det jordiske: «vårt daglige brød». Ordet brød er beslektet med ordet for korn.

Der klikket det på slutten av 1800-tallet fra de ledende også innen kristenheten for ”Oppropets folk”. Der svikter det i dag også – og så skjer det tragiske at radikalismen kom og kommer og lover mat og rettferdighet for livet her nede. ”Rettferdigheten kan ikke vente” heter det. Men her går det fort fra ille til verre. Revolusjon og blodbad vokser fram av dårlig total forvaltning. Jo dypere nøden er, jo farligere er situasjonen for at folket sklir over i opprør. Uten rett fundament og forvaltning bærer det ikke mot fred og velstand, men mot opprør.

Gud plantet trær i Edens have og satte mennesket til voktere og forvaltere. Jesus så folket sulte og ga dem mat – men da de ville gjøre Han til konge, gikk han fra dem. Han var det brød som kom ned fra himmelen. Han var født i Betlehem (brødhuset) og lærte dem om ”det daglige brød”, men her var det viktig å ha åndelig klarsyn og rett prioritering og lære folket det.

Her sviktet det nok noe både for det åndelige lederskap i Norge i sin tid – og for lekfolket på sin side og sin måte – slik at den kristendomsfiendtlige radikalismen fikk tak i Norge. Symptomatisk nok ble Ap startet i Arendal (1887) i Lofthus sitt rike – fikk inn sine første 5 representanter i 1903 og ble til kreftene som i dag ruinerer vårt ”himmelske brød” og med et kristenfolk som også ble sterkt besmittet av de jordiske ting og feil prioritering. Paralleller finner vi flere steder i Skriften, så det er «intet nytt under solen» men varianter over samme tema trer fram. Det kommer til å koste oss også ”det jordiske brød”, vår velstand.

Dessverre ser en div opprørskrefter igjen og igjen benytter denne nød og urettferdighet i misjonsland – etter misjonsland som ikke tar denne forvaltningen av landet på alvor så nøden kan stoppes og folket få mat og råstoffer som gir dem helse og arbeidskraft og muligheter for å ta vare på seg og sine og bygge opp en rettferdig stat. Det blir lett å fiske i ”rørt vann”. Så kommer revolusjonene (som i Frankrike i 1789 mot feudalstyret og fattigdom) – og det tragiske skjer at mange av de som misjonen ga skolegang etc., blir dradd med i revolusjonene – som for så vidt har rettferdige elementer som på Lofthus`s tid.

Det man trenger er haugianere som forstår hva Bibelen sier om både det ”himmelske og jordiske brød” og ser og hjelper både med åndens og håndens forvaltning av ”Guds gode gåvor”. De må også ta vare på våre jordiske liv på rett måte, og også vite hvordan en nasjon skal bygges opp med rett frihet og orden og institusjoner og styres for å skape fred og fremgang og lære folket det, som Hauge og hans menn klarte det. Etter de store vekkelsene og praktiske hjelp ble det blodige Norden – ”Det fredelige hjørne av Europa”. Men hva nå både ute og i Norge?