H. Fr. Dahl om boken ”Svaret” av Bomann-Larsen

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 27.11.13

Jeg har lest nyutkomne ”Svaret” av Bomann-Larsen (B-L) grundig – fra første til siste side med masse understrekninger. Tema er hva som skjedde i Norge i de hektiske mnd fra 9. april 1940 og fremover noen mnd til Terboven sikret seg all makt til sitt nazidiktatur i Norge som han langt på vei fikk sanksjon for av lederne i h.rett, kirke og Storting. Deretter begikk han et direkte karakterdrap på hele den norske statsledelse med rå makt. Kong Håkon den 7. og til en viss, men i liten grad de som flyktet med han til England, fikk han ikke taket på – og det ble hans bane.

Kongen stod urikkelig fast mot kravet fra Norge om å abdisere med henvisning til sin edsavleggelse til Grunnloven (KRISTENRETTEN) og ja til folket som hadde valgt han – og sitt løfte ”Alt for Norge”.

Min først reaksjon på boken er at hvis alt dette er riktig, er det en trist historie om hele det norske lederskap som var igjen i Norge. Man har langt fra glemt B-L`s tidligere skriverier om at Kong Olav var et resultat av kunstig inseminasjon av dronningen. Dette ble øyeblikkelig arrestert som ufaglig tøv av en kvinnelig medisiner, og til slutt slått helt flatt av topp ekspert på området, Sturla Eik-Nes i Trondheim. Og for å spikre det hele hyret Kong Harald inn en svensk historiker som slo fast at det ikke var grunnlag i B-L`s materiale for å påstå noe slikt tøv. Derfor las man boken grundig og lytter gjerne til kritiske merknader – men de må være klare og underbygde – for denne siste boken ”Svaret” syntes rimelig vederheftig.

En av de første reaksjonene kommer fra historikeren H. Fr. Dahl i Dagbladet 10.11.d.å.– omvendt katolikk i det siste – broderen lenge før. Han er allerede på hugget for å omtale boken hvor han omtaler Bomann-Larsen som ”herold” for kongen. Man merker seg de små finter. Han forsøker seg på en problematisering av noen begreper som bl.a. ”krig” for på den måten å åpne opp for en viss rettferdiggjøring av de makt- og sosialorienterte Konge- og Grunnlovssvikere – de som svek RETTEN og FOLKET – i et forsøk på å redde folket og kongehuset. De prøvde med all mulig ettergivenhet å gjøre det beste utav det – og stolte derfor på tyskerne representanter som hadde løgn og mord i sitt arsenal. Selvsagt var det krig i Norge etter 9. april. Med kanontordenen etter Eriksens ordre og drønnene med Moses og Aron som senket Blùcher i Oslofjorden, var det ikke og er det ikke tvil om krig.

På den måten gikk de URETTENS vei til de ble manipulert trill rundt og til slutt utsatt for et vel dokumentert karakterdrap av Terboven på norsk radio for hele folket. Han fortalte for det ganske land om hvor langt de hadde vært villige til å gå i hemmelige forhandlinger på svikets vei – i forhold til RETTEN og folket – noe Kongen sa blankt nei til allerede på Elverum under de største trusler – men også i London.

H. Fr. Dahl smøyer seg videre med slike nyanseringer og små ord som en ”klok” tysk historiker som mener man ikke kan dømme de som prøvde seg på dialog med tyskerne. Han sier ”Det var tvil om krigstilstand” i Norge, og dette skal rettferdiggjøre dialogen som endte med totalt sammenbrudd som overfor nevnt. Fra juni var krigen slutt, sier han, og ”En fredsavtale med Hitler lå rett rundt hjørnet.” Hva i all verden mener Dahl med ”fredsavtale”. Hva slags fred snakker han om – i alle fall ikke frihet og fred – men heller en gravens- og fryktens lammende fred. Det ble det også. Hadde dialogfolkene og for så vidt H. Fr. Dahl holdt seg til Norges RETT og Kongens ed og løfter – så hadde man ikke vasset seg ut i denne hengemyra.

Nei, vi skal prise oss lykkelige over at vi hadde en rakrygget kristen konge som sa NEI til uretten igjen og igjen, og tidlig visste hvor seieren ville bli gitt: til RETTEN. Uretten og den rå MAKT ville ikke seire. Sir Winston Churchill forutså uretten og ville heller dø enn å komme under slikt barbari. Med sine mange advarsler allerede i 1933 fortalte han verden hvor den nasjonal-soialistiske stat – en kopi av fasciststaten til Mussolini i ROM - ville ende. Han vekket kampvilje på det rette fundament, og ble ”Den vestlige sivilisasjons redningsmann”, og etter sitt nære samarbeid med denne mannen – kunne Kong Håkon den 7. reise hjem til sitt folk og arbeide videre på RETTENS grunn.