Forkynnelsen – folkesynder, landets lover og dommer

Forkynnelsen – folkesynder, landets lover og dommer

Vurderinger før valget 9. september 2013.

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 30.08.13

Har forkynnerne noe ansvar for landets lover? Kan de gjøre noe med dem? Ja, om man regner forkynnelsen som den viktigste bærer av ”saltet og lyset” inn i folket. Luther regnet i alle fall med det når han sterkt vektla forkynnelsen i Gudstjenesten og videre sa at katekisasjonen (undervisning i katekismen) skulle være en vesentlig del av talen. Hvorfor det? Ganske enkelt fordi budene er Guds vilje som han vil at ikke kristne skal forholdes for at hjertene skal knuses, komme til sannhets erkjennelse og i kapitulasjon få bruk for nåden. Kristne trenger loven som veileder for livene sine og å bli minnet om at ”Jesus er lovens ende til rettferdighet,” og øvrigheten som gir lovene i landet, må bli minnet om hva som er den RETTE frihet og orden som dommerne skal dømme etter. (Maktfordelingen p.g.a. at mennesket er ondt – er også en viktig del av styringen av et land.) Dette var den RETTE frihet og orden med bekjennelse til Kvite Krist som det første i våre lover. Dette var nedfelt i norsk lovgivings mer enn tusenårige historie fra Mosterloven i 1024 – via Gulatingsloven (1350) med landslover fram til Grunnloven av 1814 (Konstitusjonen, Restaurasjonen) sistnevnte fordi det var restaurering av kristenretten. Den var basert på ”evangelisk-luthersk” kristenlære som ble fornyet ved Luther. Innholdsmessig sa den det samme som apostlene: man skal lyde Gud mer enn mennesker. Det gjaldt for alt av makter og myndigheter – Guds lov fra Sinai og de ti bud gjaldt dem alle. Det var den frihetens ånd som den jødiske rabbiner i Norge lovpriste Gr.l. for i 1904 – og nå omtrent bare Kong Harald av sentrale personer forsvarer.

Jurister og politikere taler om at § 2 strider mot religionsfriheten og at § 112 er uklar når den forbyr endringer som strir med Gr.l.`s ånd. Begge deler er tøv. For det første danner slike lover de frieste nasjoner vi kjenner! Dessuten ønsker det store flertall av det norske folk at skolen skal lære barna ”evangelisk – luthersk” kristendom. Får de det ikke i statens skoler, danner de friskoler. De har døpt barna og avlagt løfte om det. Gr.l. § 2 påla bare de som ”bekjente seg til” denne lære å oppdra barna i den. De andre var fri til å gjøre som de ville. At KRL-faget fjernet friheten, synes å være en del av det strategiske opplegg for å fjerne alt sammen via internasjonal rett som også ble gjort. Gr.l. § 112 er langt fra uklar for den som vil forstå og lese som det står skrevet. Den viser klart til rettskilden i åndsfundamentet i § 2.: ”evangelisk-luthersk”. Annen forståelse er det rene rettspositiviske tøv av dagens jurister og politiske etterplaprere. O. G. Ueland – som rev ned Konventikkelplakaten (1836-42) sammen med N.J. Tvedt og ga oss ytringsfrihet og møterett samt Formannskapsloven av 1837 (umistelige goder) – sa oss også at Bibel og Gr.l. var de to øyenstener det norske folk skulle se og finne veien med. Landet skulle bygges med lov og ikke u-lov.

Svikter dette – får Gamle Adam, avgudene, menneskelige ideologier og –ismene mer og mer rom, og syndene i folket vokser til kraftige folkesynder – og folket får fram de politikerne de vil ha – noen sier dem de fortjener – og de vedtar selvsagt at folkesynder skal være lov i landet stikk i strid med De ti bud og ”den hele Skrift” for øvrig. Den folkevalgte, lovgivende forsamling blir befolket av folk og partier som er i stand til klart og i mot Grunnloven å fjerne sperrene for u-lover bl.a. Grl. §§ 2 og 100. Trangere og trangere blir det for Guds rike og Guds folk i å ta vare på seg og sine. Slik var det i Laodikea – som betyr folkestyre (demokrati) og antagelig er et eksempel også på den siste menighet i verdenshistorien – der menigheten er rik og dyrker seg selv, men troen er borte og Jesus satt utenfor som i dagens Gr.l. med ”mer demokrati og mer åpenhet” (Stoltenberg)

I Lukas kp. 18, 8 står det: ”Jeg sier eder at han skal skynde sig å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden? ”

Hadde kristenfolket og ikke minst forkynnerne fryktet Gud mer enn mennesker, hadde de vært lys og salt som hadde opplyst og svidd i folkets syndesår for deretter å kunne komme til med nådens salve. Det skjer kun med lov og evangelium fra talerstolene hvor man nå mer og mer toner ned budskapet, og slipper endog verden inn med vranglære. Dessuten må troen på himmelens og jordens Skaper, Hans ordninger og Åpenbaring gjenreises i sin helhet i skarp strid med evolusjonslæren og andre ideologier som forfører barna og endog tror de kan avsette Gud.

De store talerstoler i kirke og organisasjoner og de kristne media er mer og mer svekket læremessig, mens verden bygger opp sine store propagandakverner og hjernevasker folket med ”nyheter” uten bibelske kommentarer og masse underholdning – så de knapt kan tenke en egen sannhetens tanke lenger. I tillegg bruker de kapitalmakt for det den er verdt. Hadde man i alle fall lest Bibelen daglig, hadde Sannhetens Ord hatt en mulighet til å trenge gjennom med sitt lys og spre tåke og mørke.

Men det koster både å lese Skriften og bli opplyst – vite – å forkynne dette ORD for de store folkemasser. Det gir smerte sier Predikeren, og det blir bråk og lidelse – upopulær og umoderne blir man også når man holder seg til den eldgamle Skrift med Hans Ord som heter ”Jeg er” og er fra evighet til evighet – altså tidløs og såkalt umoderne. Skal si Jesus brydde seg ikke mye om å være moderne og forklare noe som helst for den politiserte teologiske og politiske elite da Han sa: ”Før Abraham er til er Jeg” – ”Gå og si til den rev”.

Luther og H. N. Hauge fulgte i Jesu fotspor med klar tale og meget lidelsen, men Sannheten seiret, og folk og land ble rikt velsignet med omvendelsens frukter, fred, frihet og meget velstand – som satte oss i stand til å bringe budskapet om Riket til verdens ender. Det blodige og krigerske Norden ble - etter vekkelsene – kalt ”Det fredelige hjørne av Europa.”

Nå står kampen i begge regimenter – viktigst er kampen i det åndelige og hva som skjer der – men avgjørende viktig er også kampen om ”det første riket” (familien) som det ”nasjonale riket” bygger på, og hvilke lovgivende, dømmende og utøvende makt som skal styre disse rikene i Norge etter 9. sep. 2013. Går det mot dom eller fornyelse? Jørgen Løvland sa det i 1914: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.” Ludvig Hope sa det i 1940: ”Like brått som uventa kom stormen over oss. No er me og kome under domen, og eg trur straffa vert hard og lang”. I nyere tid har vi knapt hatt større statsmann og forkynner i Norge. Be med oss over 2. Krønikerne 20 for Norge.