Evangelisk-luthersk rett – gir religionsfrihet

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 29.05.13

Endog i Norge har man gjennom tidene beklaget seg over vår manglende religionsfrihet – som man mener er et av de fremste kjennetegn på et fritt og godt folkestyre. For så vidt er det rett fordi menneskets frie valg av religion hører med til noe av det dypeste i samvitsfridom. Men det er ikke rett at Norge ikke har hatt denne frihet. Jeg skriver bevisst sam-vit for å spore tanke inn på hva samvittighet egentlig er: Det er en indre tilslutning og tillit til et vet og vit(kunnskap) utenfor meg selv – som jeg holder for rett og sant.

Imidlertid ligger det en grov feilslutning her for Norge har gjennom alle tider etter Grunnloven av 1814 hatt religionsfrihet, kun begrenset av jesuitt- og jødeinnvandring. Den siste bestemmelsen var en fortsettelse av gammel dansk lov, men jøder som sådan hadde adgang til Norge. Det bevises av at dr. Caspari arbeidet ved Universitet lenge før jødeparagrafen ble opphevet. Den katolske kirke bygde menigheter og kirker her i landet lenge før tilføyelsen om religionsfrihet ble føyet til Gr.l. i 1956. Her lå andre ting under. Jesuittene var det hardtslående politiske ambassadesystem til katolikkene. Historisk kunnskap tilsa at de burde ikke få «adgang til riket». Noe av det samme var vel årsaken til at jøden fortsatt ikke skulle komme inn. Sir W. Churchill – Zionist og meget god jødevenn – hadde noe av den samme sortering. Viktig å få med seg i en forvirret og historieløs tid.

Men nok om det. Hva så med den «evangelisk-lutherske» rettsstat? Jo, i motsetning til de aller fleste stater bygd på andre religioner, gir den «evangelisk – lutherske» tro og rett de eneste statsdannelser bygd på bibelske sannheter som virkelig setter fri – nettopp som Jesus lovet oss. Sannheten skal frigjøre. Gå til de muslimske, hinduistiske eller for den del katolske land, for ikke å snakke om deres historie m.m.fl. – så er det lite sann frihet og velstand å spore. Og nettopp denne sanne frihet og rett i evangelisk-lutherske stater gir frihet og rett til å tro og mene det den enkeltes samvittighet slutter seg til. Men man vil ikke ha inn noe av det i landet som truer denne fundamentale frihet og fred (Shalom).

River man denne RETTE frihet og orden som Norge ble bygd på i fra ca. 1800 – men med enda dypere historiske røtter - er man garantert at klippegrunnen svikter under nasjonen – slik vi allerede ser det i dag. Eksemplene i Bibelen er mange: Folket sa til profeten Samuel at de ville ha konge. Ok sa Gud, de har forkastet meg og ikke deg, la de få konge, men advar dem om at det vil gå galt. Salme 2 taler om det samme som det norske folk driver på med, sterkt oppbakket av teologer og andre troende – jeg hadde nær sagt «troende til litt av hvert.»

Nå har de fått den «religionsfriheten» de har kjempet for ved å fjerne Gr.l. § 2 og kristendomsundervisningen fra skolene m.m. – så nå burde tiden være inn til å vise at deres «religionsfrihet» er så mye sannere og bedre enn den som fedrene bygde opp og troens folk i Hebreerbrevet 13 er bedt å gi akt på og etterfølge. Jeg synes heller det vi allerede ser, er at religionsfriheten forsvinner, undertrykkelse og vold brer om seg nettopp i de Nordiske og anglo- amerikanske riker – hvorav Norden etter historiske blodbad – fikk navnet «Det fredelige hjørne av Europa.» Og den anglo-amerikanske verden var det som igjen og igjen måtte slå ned store totalitære despotier som reiste hodet i Europa. Men hva nå – når man har fått sin falske «religionsfrihet»?