Davids massive fortregning – slik er
Gamle Adam
Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 18.09.13
Kong David må ha vært en helt spesielt godt utrustet mann med voldsomme
drivkrefter også fra naturens side – som også var gitt han av hans Skaper. Han
forteller selv at da han var gjeter gikk han løs på løver og bjørner og rev dem
i filler når de angrep fårene han skulle passe.
Da Gud utvalgte han og satte han til konge fikk han ytterligere utrustning og ble en stor kriger og konge og dikter. De sang om han at Saul tok tusen, men David tok titusen. Han hadde en hær på 1,3 millioner mann, var konge og dikter og sett opp til av alle. Gud omtalte han som en mann etter hans hjerte. Likevel - - - ja, likevel - - - Det forferdelige skjedde.
Da han satt i sitt slott en dag og så ned på taket der Batseba badet ble han grepet av et slikt begjær at han fikk tak i henne og lå med henne. For så å skjule sin missgjerning prøvde han å drikke mannen hennes Urias full slik at han skulle gå inn til kona og dermed ha vært hos henne slik at Davids fall kunne skules og bortforklares. Da ikke det gikk – for Urias var en ryddig soldat som overnattet hos troppene sine etter reglementet. Dermed fikk David problemer med å skjule sitt fall. Derfor tok han i bruk makten og fikk en høvedsmann til å sette Urias på en utsatt post så han med sikkerhet ble drept – hvilket han også ble, og David fortsatt som før.
Merkelig – det kom ingen erkjennelse hos han. Vel han kjente trykket. Herrens
hånd lå tungt på han og hans kraft svant som for sommerens tørke, men likevel –
sann erkjennelse om hva han hadde gjort – lå vel fortrengt i hans sjelsdyp
inntil profeten Natan kom til han og fortalte en historie om en mann med bare
et lam. Dette hadde den mektige bemektiget seg og slaktet for sine gjester. Som den rettferdig tenkende mann David var,
ble han vred og utbrøt at denne mannen skulle dø. Da smalt det. Han hadde
avsagt sin egen dødsdom – og profetens finger rettet seg rett mot David: Du er
mannen. Da endelig rant det et lys
for David og han brøt sammen og fikk det sønderbrutte og sønderknuste hjerte
som Du og Gud ikke vil forakte. Nei, der vil Herren ta bolig – som også David
og mange etter han har fått oppleve det når det
endelig går opp for hjertet at dypest sett: mot Deg alene har jeg syndet
og hva ondt er i Dine øyne har jeg gjort.
Nå roper han på nåde, om å bli tvettet og få et rent hjerte, bekjenner at han er født i misgjerning, at Herren må fornye en stadig ånd i han og at Herren ikke må kaste han bort fra Hans åsyn. Nå lengtet han igjen en villig ånd etter frelsens fryd – en helt annen ånd enn den som hadde tatt grepet på han. Det er en ydmyket mann som nå ber, og ber rett.
Denne fortellingen er en ypperlig illustrasjon til hvordan vi mennesker er, Gamle Adam er – endog en mann ”etter Guds hjerte”, men ikke i kraft av sin utrustning, men at han tross alt lot seg sønderbryte og sønderknuse da Gud endelig fikk sannheten på bordet og han forstod hva han hadde gjort.
Jeg har hørt flere lignende fortellinger av Gudgrepne forkynner som har hatt den store nådegave til å se inn i sjelen og skjære gjennom og få hull på byllen. Slike folk må vi be fram igjen. Med det Norge vi ser i dag er det et voldsomt behov for slike sjelesørgere som kan gi den aller dypeste hjelp med Guds Ord. Vel trenger man psykiatere, psykologer og andre med sine teorier og prateterapi – men det vi trenger mer enn alt annet er sjelesørgere som i medlidelse kan trenge inn i sjelslivet med operasjonskniven og lege med nådens salve. De og vi må aldri glemme at vi er i tjeneste hos en Gud som ikke er en human Gud, men en nådig Gud og som er noe helt annet. Bare Han kan lege med nådens salve og totalutslette de groveste synder og drukne Gamle Adam i daglig anger og bot, men som Luther meget riktig må utbryte: det kan svømme det asen. Dog kan Han - og bare Han - være den vokter vi trenger hver enste dag. Les gjerne både Salme 51 og 121: Herren er min hjelper og min vokter,--.