Arendal sosialismens arnested. Rikdom og urettferdighet.

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 09.08.13


Vi har tidligere skrevet om Christian Lofthus, (1750-1797) (Moland- Arendalsområdet) bondeføreren som gjorde opprør mot rike redere som fraktet korn til sultne egder i 1780 og 90 åra og tok seg grovt betalt. Folket, mest bønder måtte ha mat, uro og uår ga dem lite og de betalte skyhøye priser for kornet rederne seilte til landet. Bøndene betalte med tømmer som ble bunnpriset av folket med makta. Lofthus ble talerøret som samlet misnøyen og reiste flere ganger til kongen i Danmark med klagebrev og protestlister, men til sist fikk makta tak på han og la han i jern på Akershus hvor han døde i 1797.

Så kunne urettferdigheten fortsette – men ikke uten reaksjoner som bygde seg opp til neste korsvei. Kjærligheten kjølnet over denne blodige urettferdighet mot fattigfolk, ubarmhjertig og uten annen interesse enn at mye vil ha mer. Vi har også skrevet om den bunnløse fattigdom vi fant mange steder på Agder og som løste ut barnevandringene fra 1830 til 1910 – og byklerne som faktisk fikk tiggerbrev fram til etter siste v.k. Fattigdom og nød – det daglige brød - er ikke noe å ta lett på. Over hele verden ser vi opprøret gror når urettferdigheten og ubarmhjertigheten vokser.

I Jakobs brev skriver han om troen uten gjerninger som en død tro, for en sann tro bærer frukt av gode gjerninger. Og så kommer eksempelet om å gi en broder mat og klær som han trenger for livet for seg og sine. Jakob taler om troens frukter og sier i kp. 2 om tro og gjerninger: ” 13 For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser sig mot dommen. 14 Hvad nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? 15 Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, 16 og nogen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det? 17 Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i sig selv. 18 Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis mig din tro uten gjerninger, og jeg vil vise dig min tro av mine gjerninger! 19 Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver. 20 Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig? 21 Abraham, vår far, blev ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? 22 Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen blev fullkommen ved gjerningene, 23 og Skriften blev opfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet, og han blev kalt Guds venn.”

Jo, jeg vet at røveren på korset ikke fikk gjort noe godt – men ble frelst likevel av ren nåde uten gjerninger, men la ikke det være en unnskyldning for ikke å la troen bære gode frukter i det livet Herren gir oss.

Den som har vært i den ytterste nød av forskjellig slag med seg og sine – glemmer aldri den utstrakte hånd som virkelig hjalp ut av undergangen.  ”En gjernings spor seg preger mer enn tusen ord.” Du blir ikke frelst av disse gjerningene, men de vitner om sannheten i de Ordene man forkynner om frelsens vei. Derfor er jordisk rettferdighet så viktig – for det sier noe om Han som ikke gjør forskjell på folk, elsker alle mennesker og vil at de skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.

 

Byen Arendal og redermiljøet bygde seg videre opp i makt og velstand til det gikk helt galt og alt raste sammen for rederne – og et nytt opprør blant arbeiderne startet: Arbeiderpartiet kom i 1887. Bakgrunnen var selvsagt Lofthus som ikke var glemt og som det senere ble reiste en flott støtte over i nyere tid. En annen betydelig bakgrunn var rederrikdommen som bygde seg opp utpå 1800-tallet.  A-magasinet hadde en fyldig artikkel om det 12. juli 2013. Overskriften lyder: ”Da alt raknet for sørlendingene.” I ingressen: ”Ingen var så rike som folket i Arendal. Så kom krakket som mangler sidestykke her til lands.” Og videre: ”Gjennom mange gode år har seilskutene skaffet sørlandsbyen eventyrlige inntekter. Arendal er landets rikeste by. Her er gjennomsnittinntekten og gjennomsnittsformuen høyere enn noe annet sted i landet.”

Herlofson-familien er de ledende i byen og har vært det i generasjoner. Axel Herlofson får etter hvert styringen med finansene. Direktør Johan Hansen prøver å advare han og byen, men til ingen nytte. Axel Herlofson startet Arendal Privatbank og pengene strømmer inn på konto fra byens borgere – og ”avkastningen er eventyrlig, aksjekursene fyker i været og bonus til direksjonen er mildt sagt rundhåndet.” Så samles makten på færre hender til ”banksjefen og mindre kontroll fra forstanderskapet.” Maktfordelingen overses glatt for makt og suksess.

Axel får posisjoner over alt og bygger ut sitt imperium i rasende fart. Årsinntekten er 59 000 kr. tilsvarende hva ”132 arbeidere tjente den gangen.” Formuen øker fra 0 kr i 1869 til 765 000 kroner i 1886.  


Så begynner nedturen med de klassiske papirrytteriene og etter hvert svindleropplegg til Axel flykter med familien til Kristiansand og går om bord på et skip til Amerika, men blir arrestert der. Store deler av Arendal hadde betrodd Axel sine penger – nå er de tapt. Tapene er formidable. ”Herlofson-brødrenes gjeld er på 12,5 millioner” noe som er nok til å bygge 43 kirker som Arendal kirke. En tredjedel av ”byens samlede private formue” er gått tapt. De skriver at det økonomiske jordskjelv kanskje ikke finnes ”noe tilsvarende til i hele Europa.” Nyskapning i Aust-Agder ble redusert til et minimum og da overgang til motorskip kom, maktet ikke rederstanden å følge med i overgangen. Også folketallet sank dramatisk, først på ”1970 tallet var folketallet i Aust-Agder like høyt som før krakket 90 år tidligere.”

 

Reaksjonen kommer

Når lederskapet svikter så dramatisk som vi ser her, og for så vidt mange andre steder i verden – må folket hjelpe seg selv, og det er selvsagt åpen vei inn med –ismer og ideologier som har ”løsningene” og tilbyr hjelp ut av elendigheten. Folket er i u-balanse, opphisset og oppgitt og mange rasende, rimelig nok.

”To uker etter at Herlofson er arrestert, har vanlige arbeidsfolk i byen merket at krakket også rammer dem. Jobbene forsvinner, og 600 av arbeiderne tar til gatene. Det går fredelig for seg, men at vanlige arbeidere samler seg og stiller krav, er noe byen aldri har sett. Bak gardinene i Amtmannsgården ser folk engstelige ansikter.” Nå har arbeidsfolket fått nok.

 

Ca 500 mennesker møter fram for å drøfte ”arbeidernes stilling i landet” og så blir resolusjoner vedtatt om deres rettigheter. Få dager senere stiftes ”Arbeiderforeningen Samhold.”  Så skaper de avisen Samhold – et talerør som så innbyr til møte ”22. august 1887”. ”Det Forenede norske Arbeiderparti” blir stiftet i møtelokalene på Ormetjern utenfor Arendal og folk fra flere andre landsdeler. ”Arbeiderpartiet er en direkte følge av Arendalskrakket.” Nå er det ingen arbeidsgiver som lenger kan kutte lønn, innskrenke rettigheter uten å møte arbeidermakt inntil streik og arbeiderne organiserer seg videre i ”Samhold Handelsforening” – ”Privatbankens tidligere lokaler”! Så hadde sosialismen fått fotfeste i Norge på grunn av grov urettferdighet og skulle etter hvert vokse seg sterkere og sterkere inntil de fikk inn sine 5 første representanter på Stortinget i 1903 og ble meget revolusjonære og kristendomsfiendtlige – inntil de rundt 1930 tapte valget og måtte legge seg på ei mer evolusjonær linje, men uten å miste opprørsmålet av syne som de etter hvert ble bestyrket i av Frankfurthskolen og Edvard Bull (nest formann i Ap.) i 1923.


Hans Nilsen Hauge

Takk og lov så grep Gud inn i Norge like før Lofthuskampen ved å kalle en Hans Nielsen Hauge på jordene i Tune i 1776 – og uten opprør, men med Guds Ord og gjennom kamp og lidelse fikk vist Norge en annen og bedre vei gjennom forkynnelse og praktisk hjelp. Det reiste landet av fattigdom og nød og til å bli en velstands- og stor misjonsnasjon. Ja, ut av vekkelsene i Norden voks ”Det fredelige hjørne av Europa.” Men av disse historiske glimtene burde en forstå hvor farlig det er å neglisjere rettferdighet og praktisk materiell hjelp til all Guds skapning. Jakob har et vesentlig anliggende i sin tale om troen og hjelp både i Norge og i misjonslandene hvor vi arbeider – og burde gjøre det etter den haugianske linjen med ånd og hånd.