Relatert stoff:
Snille rovdyr

Rovdyrelskerne og deres religion.

Ulvebesettelse med skjult agenda?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 28.09.12

Agder har altså hatt 4 ulver travende rundt i matfatet av elg, hjort, rådyr og sau. Deres slektninger, hunden, har selvsagt båndtvang. Skal dette fortsette til matfatet er tomt? Det skal jo ikke være ulv på Agder! Fylkesmannen kunne jo ta bladet fra munnen til Dep. og si at her må det åpnes opp for full jakt under elgjakta. Å snakke lisensjakt og bruke jaktlag uten sporsnø – synes også Fylkesmannen å forstå er vanskelig, men trykker ikke på for å gi alle jegere rett til å skyte om en påtreffer ulven – som det kanskje er en rimelig sjanse for under elgjakta.

I stedet leser en i dagens aviser at en bonde som skjøt en ulv i fullt firsprang mot en inngjerdet saueflokk blir dømt til 4 mnd. fengsel, fratas våpen og jaktrett – til applaus fra de urbane miljøvernere, som vil ha rovdyr over hele landet, bare ikke i Groruddalen. Den ble skutt.

Samtidig leser en om at den blodtørstige mårhunden er på vei inn på Agder. Tidligere er den flere ganger observert nordpå. I Åseral ble fire stk avlivet i fjor. Nå frykter man at den er innført ulovlig fra kontinentet og kaller dette ”svært grov kriminalitet”.  Klart det er det både p.g.a. fremmede gener og destruktiv livsførsel, men det er også innvandring – kanskje også innførsel - av fremmede ulvegener fra en aldeles ikke truet ulvestamme på ca 70 000 dyr i Russland. DNA-prøver av pulpa (tannkjerner) fra gammel nordisk ulv og innvandrer- ulven er sammenlignet av Uppsala Univ., og det er klart at ulven vi har nå ikke er gammel nordisk ulv. Vi er heller ikke bundet av Bernkonvensjonen til å innføre ulven som var borte fra Nordisk fauna i kanskje 100 år.

Etter uendelig mange merkelige observasjoner, masse off. møter og debatter, samt et rikholdig klipparkiv fra ca 1991 – sitter en igjen med det store spørsmål: Hva slags tanker ligger bak en slik urasjonell handtering av rovdyrene – særlig ulven - i norsk utmark, eid og forvaltet av den norske bonde på en utmerket måte gjennom generasjoner. Utmarka var før til rekreasjon og høsting, men nå med sterke begrensinger for folk og miljø utover landet. Eiendomsretten er ikke lett å fjerne, men forvaltningsretten spises sakte men sikkert opp. Bonden presses ut fra sin soleklare rett til å bruke sin eiendom for seg og sin familie.  Og det farligste av alt: Dette opplegget undergraver RETTEN i rettsstaten vi alle er avhengig av.