Noe av historien bak Norges Grunnlov

Av cand agric Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 29.03.12

Grunnlaget for den norske Grunnlov av 1814 ble lagt ca år 33 etter Kristus, på stedet Golgata i Jerusalem – eller om vi vil gå enda lenger tilbake ved innføringen av De Ti Bud omkring 1 300 før Kristus. Det er denne arv som har fulgt Norge også de siste 200 år frem mot 200 årsjubileet for Grunnloven i 2014.
Rabbiner Aschkanaze oversatte Grunnloven til hebraisk i 1904 - før frigjøringsåret 1905 - og mente loven hadde klare røtter til Moseloven og jødene. I sitt forord innleder han slik: "Den første og herligste grundlov, der ligesom danner grundlaget for de senere verdifulle lovgivninger hos de forskjellige folk og stammer, var Moselov, affattet og nedskrevet på hebraisk."

Grunnloven er lov av første rang og er den lov som konstituerer Stortinget og at Norge er den nasjon vi kjenner. § 112 har sterke ord i form av et forbud mot å endre Grunnlovens Aand. Grunnlovens Aand finnes blant annet beskrevet i § 2 «den evangelisk-lutherske religion».

Sosiologiens far Max Weber har sagt: ”Uten den makt som ligger i tanken på evigheten, ble ingen moralsk fornyelse som alvorlig kunne påvirke livsførsel, satt i verk.” Dette var også fundamentet for Hans Nilsen Hauge som virket over store deler av Norge både før og etter 1814.
Det som var målet for Hans Nilsen Hauge og andre som spredde kunnskap om kristenretten og Evigheten var rett og slett her på jord å forberede for Evigheten og forebygge slike historier som denne fra Flatøyrboka (fra ca 1390 e.Kr.) som omtaler en hendelse rundt 1000 års skiftet:
- Flatøyarbok forteller et sted om Torgeir Håvarsson. Han kom en dag gående over Kvassfjell. Der møtte han en gjeter. Denne gjeteren hogg han ned. Da han ble spurt hvorfor han gjorde det, innrømmet han at han ikke hadde hatt noe imot mannen. Han kunne bare ikke dy seg, for mannen sto så fint til for hogg.

Sigurd Opdahl skriver: - Tanker er historiens surdeig. Når tanken virkelig griper menneskene, kan de ikke stanses før de har trengt igjennom alt, hevder Opdahl. Han skriver – Kristendommens høye menneskevurdering er i det hele en forutsetning for at menneskerettstankene kunne bli levende.
I dag har både Storting (lovgivende), Regjering (utøvende) og Høyesterett (dømmende) et rettsgrunnlag i Grunnloven som de kan bruke om de vil – og lovmessig er de tvunget i form av Grunnloven til å følge de Gode rettsprinsippene som der står! Det er den Gode intensjon bak Grunnloven til beste for land og folk. (og makten skal være delt pga menneskets syndige natur!) ”Vil Gud ikkje vera bygningsmann, Me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje verja by og land, Kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja!”
Og vi leser i Paulus brev til Romerne kp 13, vers 3 om bakgrunnen for Grunnlovens Aand: ”For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den;

La oss så nevne noen skjellsettende tidspunkter i norsk historie som fikk stor betydning for det norske samfunn:

Gulatinget årene 900-1300
Gulatinget var en årlig tingsamling som fant sted i Gulen fra ca 900-1300 e.Kr.

Fra hjemmesiden til gulatinget.no kan vi lese følgende om Opningsordet i den eldre
Gulatingslova: “Det er opphavet til lovane våre at vi skal bøye oss mot aust og be til den
heilage Krist om godt år og fred og om det at vi kan halde landet vårt busett og lands-herren vår heil. Han vere vår ven, og vi hans, og Gud ven til oss alle”. Og de fortsetter:

«Gulatinget spelte ei sentral rolle då Noreg vart samla til eitt rike. Kongemakta var lokalisert på Vestlandet i mellomalderen, og det var med utgangspunkt i tingsamlingane at kongen kunne få støtte for ei samling av riket.
Tinget var også utgangspunktet for kristninga av Noreg. Gulatinget er opphavet til dei norske styringstradisjonane der representantar for distrikta møttest for å delta i den politiske styringa. Tingsamlingane var difor ein viktig etappe i utviklinga av tradisjonar og verdiar som la grunnlaget for det moderne demokratiet.
Arven frå Gulatinget finn vi att i vårt eige Storting, der representantar frå alle kantar av landet framleis sit fylkesvis på tinget. Gulatinget var som institusjon både, lovgjevande og dømmande organ. I vår moderne tid er makta delt mellom Storting, Regjering og Domstolane etter maktfordelingsprinsippet.»

Og i følge professor Sverre Steen var dette også fundamentet som ble innvevd i «de andre landskapslovene. Gulatingslova vendte seg mot den hedenske religion, den avskaffet hedensk sed og skikk og satte kristen i stedet, den innførte kristne bud og gav vern for kirken og prestene.» (Landskapslover var lokale lover fra middelalderen som gjaldt i et gitt geografisk område (landskap).)

Norges opphav for vår styring er altså å finne i mellom Bibelens permer og ikke i Rom, Athen eller Paris.

Moster året 1024
Olav innførte kristenretten på Moster i 1024 og kjempa mot makten og ulovene i Norge og fikk mange fiender. Det førte frem til slaget på Stiklestad i 1030. Mange gjærtegn viste seg etter at Olav falt. Det førte til en total snunad i åndsklimaet etter kort tid. Derfor sendte de to rep. til Gardarike etter sønnen til Olav. Han ble til Magnus den gode og rådde senere over Norge sammen med halvbror til Olav: Harald Hårråde.

Det store sedskiftet (av sed og skikk) kom med kristenretten, og jeg siterer fra ”Langsomt ble landet vårt eget ” av prof. Sverre Steen ved Universitet i Oslo s. 51:

”Omkring år 1020 ble det holdt et riksmøte på Moster i Sunnhordland, det første riksmøtet i Norges historie. Der var kong Olav til stede, flere bisper og prester, mange stormenn og menige fra distriktet. På Mostertinget ble det vedtatt en kristenrett, og det betydde at nå var kristendommen lovtatt for landet. Senere ble kristenretten godtatt i de enkelte lagdømmene og innført i deres lovbok, på hvert sted i noe ulik form. ”Det er det første i lovene våre,” står det i Gulatings kristenrett, ”at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred, og at vi må få holde landet vårt bygd, og kongen vår ved god helse. La ham være vår venn og vi hans venner, man la Gud være vår alles venn.” Omtrent slik innledes kristenretten også i de andre landskapslovene. Den vendte seg mot den hedenske religion, den avskaffet hedensk sed og skikk og satte kristen i stedet, den innførte kristne bud og gav vern for kirken og prestene.

Med full rett har innføringen av kristendommen vært kalt sedskiftet i Norden. I første omgang ble det nemlig ikke tale om personlig omvendelse, om ny gudsoppleving, men om nye former i samfunnslivet. Bloting ble forbudt; gudebilder ble forbudt, offerplasser ble forbudt, trolldomskunster ble forbudt. Det ble forbudt å sette ut uønskede spebarn for at de skulle omkomme. Trellehold skulle gradvis opphøre. Ingen mann måtte ha mer enn én kone. Fastebudet ble pålagt, og det ble gitt strenge regler for hellighold av høytidsdager, osv. osv.” - - - ”Kristendommen ble en ny samlende faktor i Norge, kanskje den viktigste av alle. - - -”

Stiklestad året 1030
Slaget på Stiklestad er vel kjent og regnes som tidspunktet for den endelige innføringen av kristendommen til Norge. Kristendommen (troen på Kristus og Hans Ord, Bibelen) holdt seg gjennom århundrene – og ble holdt i hevd av mennesker som trodde det budskap de fikk høre. Tvang til tro, som noen hevder dette var, kan selvsagt ikke holde seg levende hundre år etter hundre år om det var basert på tvang – men var det av tro ved Nåden alene hadde det bærekraft i seg til å følge slekters gang.

Reformasjonen året 1536
Reformasjonens betydning for å finne tilbake til Bibelsk kristendom kan nok ikke understrekes nok! Den ryddet opp i menneskedyrkningen og fikk igjen på plass at Ordet og nåden alene var veien til frelse og evig liv – mennesket kunne ikke bidra/gjøre en gang en liten bit for å fortjene nåden – det ble rettferdiggjort alene ved Jesu soningsverk på Golgata. Adgangen til nådens rike var alene berett av Jesus. Dyrkningen av paven, jomfru Maria, vantroen på skjærsilden etc ble satt en stopper for og vi finner protestantismen dypt etablert på solid bibelsk grunn inn i vårt lovverk og vår nasjonalsang. Denne protesten fikk da også avgjørende betydning inn i Grunnloven av 1814.

Eidsvoll året 1814
Grunnloven av 17. mai 1814 benevnes ganske korrekt for Restaurasjonen, dens basis var lovene gitt ca 1 000 år tidligere.
Og Grunnlovens basis paragrafer 1 og 2 er omhyggelig satt sammen for å rotfeste Retten ned i De ti bud fra Sinai og Lovens oppfyllelse i Jesus Kristus – slik vi var inne på i innledningen.
Det er denne lovhjemmel som har skapt det Norge vi kjenner mht menneskeverd og rettspraksis, før nå de siste tiårene med rettspositivismens inntog med dens humanisme med troen på mennesket alene og ikke troen på Gud alene.

Eidsvoll året 1914
I jubileumsåret 1914 ble følgende ord holdt frem, på Eidsvoll, av Stortingspresident Jørgen Løvland:
«Me takkar federne for grunnlovi og me takkar dei for den tru og lit dei hadde til folket og til framtidi. Dei trøystad allstøtt til forsynet og til den retferduge sak. Deira tru er inkje sviki. Gud hev halde si hand yver Noreg i 100 aar. Gjøv anden fraa Eidsvollstinget altid maa vera livande i det norske folket! Me samlar oss i den gamle bøni: Gud signe fedralandet!"

Og det grunnleggende for alt dette og den rette rettstenking er at det finnes bare én sann Gud og Han som ble utsendt av Han til vår frelse Kvite Krist - de andre er tomme og døde avguder som leder oss inn på dødens vei.

Eidsvoll året 2014
På Eidsvoll, om to år, legges det opp til storstilt markering av 200 års jubileet for Grunnloven. Men i forkant av dette har Stortinget arbeidet i flere år nå med å rothugge røttene ned i den historiske Kristenrett som preger Grunnloven. Det er ikke nye tanker som nå frembæres på tinget for å ødelegge Norges Grunnlov og i lovløshet bryte Grunnlovens § 112 og dermed dens Aand.
For den som vil sette seg inn i hvordan tanken om kring menneskeverdet, Rettens opphav og utøvelse og verdens/hedenskapets ideologier har pendlet frem og tilbake gjennom historien kan en sterkt anbefale: ”Kampen om menneskerettene” av Sigurd Opdahl (AKF/Krossen Media)

Dette er en bok som burde få en sentral plassering på Eidsvoll i 2014 og i tiden frem mot markeringen! Det er svært bevisst at Norges nasjonalsymbol flagget har et tomt kors i sitt sentrum! Schleiermacher sa en gang at humanitet ut divinitet (noe guddommelig) er bestialitet. Vår tid har levert bevisene for at han hadde rett.
Johan I. Holm skriver: «På Eidsvoll hyllet man naturretten. Det ser vi av Grunnlovens paragraf 112 hvor fremgangsmåten ved fremtidige forandringer i Grunnloven ble fastlagt: «Dog må sådan forandring aldri motsige denne Grunnlovs prinsipper, men alene angå modifikasjoner i enkelte bestemmelser, som ikke forandre denne Konstitusjons ånd».»

Om § 2 sier Sverre Steen i verket «Langsomt ble landet vårt eget» at § 2 ikke kan oppheves eller i prinsippet endres så den avskaffes. I tilfelle må hele Grunnloven opp til revisjon. Den evangelisk-lutherske religion er nemlig åndelig basis for både kirken og staten.

Veien frem for vår nasjon er veien tilbake til Rettsstaten bygd på Gunnlovens fundament som vi har vist over.