Vårens billigste skuespill

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 16.05.11

År etter år kommer Bondelaget og Småbrukarlaget til Jordbruksforhandlingene med nytent optimisme og høye krav til staten. Og like årsikkert

– mye mer sikkert enn årets avlinger – kommer statens pakke skåret til kjøttbeinet. Bare bein og slintrer igjen – spør du meg.

Lagene trekker seg tilbake med den årlige uttalelsen: ”stor skuffelse.” Samtidig fortsetter staten med sin uthuling av bondens frihet i eiendoms- og forvaltningsrett av egne arealer.

Hadde man vært realistisk, hadde man skjønt noe annet. Uten makt bak kravene - har man ingen ting å stille opp med mot disse knallharde politikere, globalister og markedsliberalister som har lite syn for matsikkerhet og å trygge nasjonalstaten og folket. Her styrer politiske ideologier og pengemakta!

Har man skjønt dette, er man et stykke på vei.

Men hvordan skaffer man seg denne makta?

1. Først må en ha en klar tanke – langt ut over kroner og ører om hva man møter av syn på helhet og sammenheng og hva en totalt selv vil.
2. Man må være klar over at dette dreier seg om noe langt mer enn penger og faglige argumenter. Det dreier seg bl.a. om å ta vare på en befolkingsgruppe som eier og forvalter store deler av naturgrunnlaget - slik at det sikrer folket vårt mat, råstoffer og miljø – fundamentale goder for liv og helse.
3. I staten dreier det seg om styring av helheten i en eller annen retning og med makt for å oppnå definerte mål ut fra deres helhetsideologi. Om bonden og nasjonen ikke er enig og vil ha en annen kurs og fremtid og mener noe annet må skje enn det man blir tilbudt, må en skaffe seg motmakt. Man må for det første forstå seg selv som en viktig del i dette spillet og i vår historiske kultur, en del som tar vare på nasjonen og folket både kulturelt og med kroppens fundamentale behov for liv og helse. Fag og kroner er ikke nok i slike sammenhenger.
4. Da begynner man der hvor makten strømmer ut fra i et demokrati: hos folket (folkesuverenitetsprinsippet) – selv om folkestyret dypest sett hviler på et syn på mennesket i Grunnloven som er Bibelbasert, noe få synes å ville forstå, men O.G. Ueland (Bibel og Grunnlov) forstod til bunns og formet Formannskapsloven i 1837. Dette er dog folkets RETTSKILDE og er det viktigste i denne forvaltningsstriden i vår tid, om man skjønner det eller ikke.
5. Man må altså skape seg makt fra folket som statsmakten forvalter og manipulerer, men frykter fordi de er avhengig av folket i frie valg enda.
6. Folket må opplyses på bred front om hvordan de blir manipulert og hvor utsatt matsikkerheten deres er, og hvor kraftig på avveier hele forvaltningsapparatet av natur-ressurser og politikken omkring matforsyningen er i Norge i en sulten verden. Tilløpene til slik informasjon er gode – men når ikke langt nok ut og dypt nok inn i folket.
7. Her nytter det ikke å jamre over at man ikke har de store media, man må skaffe seg mediamakt – de store talerstoler - gjennom gode informasjonsprogrammer på lokalradioer, satteliter, gratis CD-er osv. osv. Landbruket har kapasitet til det, Spørsmålet er om man ser sammenheng og helhet godt nok, og har fantasi nok til og nå folket med motinformasjon. Samtidig må man i tanke og praksis slutte med sin egen sentralisme, kraftig markedsorientering og tanker om ”stordriftens fordeler.” Dette skaper ikke maktsikkerhet.
8. Så må makten/politikken bygges nedenfra i folket og fra lokalplanet inn mot de folkevalgte. Bonden med sine valgte representanter må aldri bli trøtt av å informere om hvor avhengig folket er av bondens forvaltning av naturen for å skaffe mat og råstoffer som går inn i hele det økonomiske liv – samt miljø – og derfor må respekteres og støttes med bl.a. sine veletablerte Landbrukskontor, fagfolk og landbruksnemnder (fjernet ved Ny-Kommunelov) med politisk makt for å forvalte lovverket og naturen på en forsvarlig måte. Noe annet er respektløst overfor bonden, faget og folket.
9. Man bør kontinuerlig forklare og forsvare ikke bare bondens eiendomsrett (Gr.l. § 105), men like viktig bondens forvaltningsrett over sin eiendom, ellers blir eiendomsretten snart helt illusorisk. Det er nødvendig og fundamentalt med eiendomsfrihet om bondens arbeids- og skaperkraft skal komme til utfoldelse.
10. Man bør videre forklare lokalpolitikerne at bonden må eie en skikkelig frihet i forhold til alle lovinnspill fra samfunnet om man skal være i stand til å skaffe mat, råstoffer og miljø. Staten synes nå å ville bruke arealene til alt annet. En trellbundet bondestand mister fort både selvrespekt og initiativ. Samtidig må man få dem til å forstå at her drives et landbruk på ekstremt mange små enheter som også er verdens nordligste jordbruk med ekstremt vanskelige vekstvilkår og hvor ca 60 % av arealene bare egner seg til grasproduksjon. Vil man ha matsikkerhet, så må i alle fall lokalpolitikerne støtte med penger og politisk makt til bonden som statsmakten mer og mer omgjør til en minoritet til fare for hele folket i en, ja nettopp – en verden preget av økende ødeleggelse av naturressursene og sult. Om man ikke forstår dette i makten sentralt, synes mer og mer av folket lokalt å uroes av utviklingen – og blir de mange nok lokalt - vil man nok høre etter sentralt – ellers blir de fjernet fra makten i styring av nasjonen og dens fremtid.
11. Et lite forsøk på en skisse til hva man ellers kan gjøre, kan du lese i: ”Feilforvalter vi vårt eksistensgrunnlag, -”. Du finner det på nettavisa under. (Eller her: Feilforvalter vi vårt naturgrunnlag? Hva gjør vi nå?
12. Du kan klikke deg inn på www.Kommentar-Avisa.no eller bestille siste nr av bladet LYS som nå nettopp er ferdig i trykken. Adr. er AKF Pb. 196, 4734 Evje eller e-post: akf-evje@online.no
13. Etter en slik kampmodell burde det være et visst håp om å få slutt på ”Vårens biligste skuespill” – Jordbuksforhandlingene med staten – og komme i reelle og ansvarlige forhandlinger for bonden og folket.