Norsk statskupp mens folket sover…

Av cand agric Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 21.02.11

Regjeringen, representert med et høringsnotat fra Det kongelige fornyings-, administrasjons- og kirkedepartement fortsetter sitt råkjør mot Norges Grunnlov som er lov av første rang og styrende for all annen lovgivning i Norge. Grunnlovens § 2 er paragrafen som inneholder Grunnlovens ånd, verdigrunnlaget for staten Norge og den er helt avgjørende for utførelsen i det lovgivende Storting, den utøvende Regjering og de dømmende domstoler.
Oppbakket av et samlet Storting foreslår en nå å fortsette prosessen med endelig å ødelegge Norges Konstitusjon. Denne ødeleggende ånd forutså grunnlovsfedrene i 1814 og derfor står det i § 112 at Grunnlovens Aand ikke kan endres – men under lovløse tilstander slik det nå er på mange områder i Norge – ser en hvilke dramatiske endringer lovløsheten gir i selve vårt Rettsfundament Grunnloven hjulpet av lovløshetens herre. Disse endringer vil resultere i et kaos med ant. et påfølgende diktatur for oss nordmenn.

I teksten nedenfor (som starter med ”*2.2 Grunnloven § 2”) kan du lese det avsnittet i regjeringens høringsnotat av 1. februar 2011 (høringsfrist 1. mai 2011) som omhandler Grunnlovens § 2. LEGG merke til hvordan man omdefinerer Grunnlovens § 2s helt sentrale rolle for hele statsstyrelsen inkl nasjonale lover i Norge og skriver at § 2 kun har gyldighet for Kirken. Slik har Grunnlovens § 2 aldri tidligere vært tolket (men etter justismordet på Børre Knudsen i Høyesterett tidlig på 80tallet, da så noen på § 2 som kun kirkerelatert) – men regjeringen gjør nok dette for å prøve og skjule de lovbrudd man nå legger opp til i samråd med et samlet Storting. De historiske bevis for hvordan § 2 skal forstås (og alltid har vært forstått) finner du greit nevnt her: Mennesket, rikene, Grunnloven og regimentene. (søkes også opp i www.Google.no)
Legg også merke til at Grunnlovens §er 1 og 2 har overskriften: ”A. Om Statsformen og Religionen.”

Min høringsuttalelse er kort:
”Storting og Regjering har ikke anledning til å endre Grunnlovens § 2 slik man nå ønsker, fordi Grunnlovens Aand er hjemlet i denne paragrafen og Grunnlovens § 2, andre ledd, første punktum forteller oss følgende: Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. I tillegg uttrykker Grunnlovens § 112 helt presist det lovmessige brudd om Stortinget endrer Grunnlovens Aand.

§ 112 lyder slik i 1. ledd:
”Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, skal Forslaget derom fremsættes paa første, andet eller tredie Storthing efter et nyt Valg og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det første, andet eller tredie Storthing efter næste Valg at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei. Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, og bør to Trediedele af Storthinget være enige i saadan Forandring.”

Ut i fra de klare ord en finner om hvordan ”Konstitutions Aand” ikke kan forandres i Norge, bør Høyesterett (som den dømmende makt, nevnt i Grunnloven – og en dom der kan ikke påklages (Grunnlovens § 90)), ta saken opp etter maktfordelingsprinsippet som Norge også er bygd på og avgi en dom som er i tråd med Grunnlovens § 112, forutsatt at Storting og Regjering fullbyrder sine lovbrudd.””

Når det gjelder de rettslige skritt mot en slik behandling av Grunnloven, av Storting og Regjering, er det nok nyanser i hvordan dette skal håndteres. Men uansett er dette noe Rettssystemet skal se på ut fra både hensyn til brudd på Grunnlovens Aand og rettssystemets plikt til å etterprøve lover som strider mot Grunnloven. I en slik sak som over ser en hvor viktig maktfordelingsprinsippet er, der lovgivende og utøvende makt driver selvtekt på Grunnloven.

Du finner ”Kirkeforliket – konsekvenser av eventuelle endringer i Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen i stortingsperioden

2009–2013 - Høringsnotat 1. februar 2011” – i sin helhet på denne siden: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/dok/horinger/horingsdokumenter/2011/horing--kirkeforliket/horingsnotat.html?id=632340

I teksten under har undertegnede satt inn flere parenteser med egne kommentarer og merket (min anm.) slik at en lettere får innsyn i de viktigste delene av teksten som bl.a. følger en helt klar rettspositivistisk tanke. Rettspositivismen avviser naturrettens syn på retten og har mye impulser fra darwinisme og utviklingslære! Den har altså ikke sitt ”fundament” (den tenker relativistisk og har intet fast fundament) trygt fundert i naturretten slik Grunnlovens § 2 har det, helt ned i Skaperrettens Herre. ( http://www.snl.no/rettspositivisme )

”*2.2 Grunnloven § 2

Gjeldende § 2

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.

Forslag til ny § 2

Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv (ordene ”kristne og humanistiske” er som ild og vann og kan ikke sidestilles eller samhandles –det ene vil utelukke det endre, min anm.). Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.

Grunnloven § 2 inneholder i dag tre elementer – i første ledd finner vi bestemmelsen om religionsfrihet, andre ledd første punktum sier at den evangelisk-lutherske religion ”forbliver Statens offentlige Religion” og andre ledd andre punktum inneholder den såkalte oppdragerplikten.

Bestemmelsen om religionsfrihet er foreslått videreført i uendret form i den nye § 16 i Grunnloven, jf. nedenfor i punkt 3.4.

Det er vanskelig å beskrive det materielle innholdet i Grunnloven § 2 andre ledd første punktum om ”Statens offentlige Religion” presist og uttømmende, men det må legges til grunn at den i dag rettslig sett har liten selvstendig betydning (”rettslig sett har liten selvstendig betydning” – dette er ikke sant siden Grunnloven er Rett av første rang og skal legges til grunn for all lovgiving – noen annet er det at Stortinget ignorerer sitt Rettsgrunnlag som de er satt til å forvalte og som konstituerer Stortinget, min anm.). Det har vært vanlig (”vanlig” blant hvem? dette tåkelegger saken fullstendig og det er nok meningen, min anm.) å si at bestemmelsen forplikter staten til å organisere og administrere en kirke som har den evangelisk-lutherske religion som trosgrunnlag. (§ 2 er styrende for Statens oppgaver og ikke bare kirkens, derfor står det ”Statens offentlige Religion” og ikke ”Statskirkens offentlige Religion”, min anm.) Denne plikten har vært formulert i svært generelle vendinger, og den suppleres av en rekke andre bestemmelser i Grunnloven. Fra det organisatoriske prinsippet som følger av § 2 går det en linje til Kongens utøvende makt etter Grunnloven § 3 og Kongens generelle organisasjonsmyndighet. Etter departementets syn gir § 2 ikke Kongen selvstendig myndighet til å treffe vedtak. Kompetansen må søkes i andre bestemmelser (§§ 3 og 16, i teorien også § 17 om såkalte provisoriske anordninger). (I det videre under har altså departementet nå sporet av fra Statens til Statskirken og dermed frikoblet Staten fra forutsetningen for Statens FUNDAMENT i § 2 og dermed åpnes for det multikulturelle hedenskap, min anm.)

Oppregningen av bekjennelsesskrifter i Kong Christian den Femtis Norske Lov fra 1687 andre bok første kapittel (NL 2-1) er nært knyttet til Grunnloven § 2 andre ledd første punktum. Hva som nærmere forstås med uttrykket ”evangelisk-luthersk Religion” i § 2, er angitt i NL 2-1:

”Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleene tilstædis, som overeens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse, og Lutheri liden Catechismo.”

Disse skriftene er fremdeles Den norske kirkes formelle læregrunnlag. Det har vært ulike oppfatninger om på hvilken måte bekjennelsesgrunnlaget i NL 2-1 kan endres, men den rådende oppfatningen synes å være at bestemmelsen ikke har grunnlovs rang. (”den rådende oppfatning” er i dag rettspositivismen om man tenker flertallstenkning hvilket nødvendigvis ikke betyr at det tenkes Rett, min anm.)

Etter departementets vurdering vil oppheving av Grunnloven § 2 andre ledd i seg selv ikke kreve endringer i den rettslige forankringen av Den norske kirkes læregrunnlag i NL 2-1. Formålsbestemmelsen i kirkeloven § 1 bruker uttrykket ”den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge”, og det må innebære en henvisning til læregrunnlaget i NL 2-1. På samme måte bygger formuleringen ”den evangelisk-lutherske lære” i kirkeloven § 27 om Den norske kirkes lærenemnd på bestemmelsen i NL. Det kan også vises til forslaget til ny § 16 i Grunnloven, som blant annet inneholder en passus om at ”Den norske kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke”.

Departementet antar likevel at den framtidige rettslige forankringen av Den norske kirkes læregrunnlag bør vurderes på et senere tidspunkt (først frikobler departementet Staten fra § 2s Kristus fundament på illegal måte og så vil en senere frikoble Kirken fra Kristus, min anm.), og departementet ber særlig om Kirkemøtets og andre høringsinstansers synspunkter på dette spørsmålet.

Den gjeldende bestemmelsen om ”Statens offentlige Religion” kan strengt rettslig ikke forstås som en verdiparagraf for staten (her kommer ”katta ut av sekken” – målet for departementet (les regjeringen)var å nullstille § 2s verdifundament for Staten og dermed åpne opp ytterligere for rettspositivismen, min anm.). Likevel har spørsmålet om statens eller samfunnets verdiforankring dukket opp i tilknytning til vurderinger av og usikkerhet

omkring konsekvenser av inngripende endringer i statskirkeordningen, og kanskje særlig til eventuelle endringer i Grunnloven § 2. På denne bakgrunnen har departementet i St.meld. nr. 17 (2007–2008) – i tråd med kirkeforliket – lagt til grunn at § 2 andre ledd erstattes av en verdiparagraf, og det er fremmet forslag om at en ny § 2 skal beskrive et verdigrunnlag (§ 2 har siden dens opprettelse 17. mai 1814 vært en verdiparagraf tuftet på den ”evangelisk-lutherske Religion” og noe annet er altså brudd på vår norske Grunnlov og dets Rettskilde.). Ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen framhever kontinuitet, jf. bruken av uttrykket ”forbliver”. En slik verdibestemmelse vil i seg selv i liten grad ha egentlig rettslige funksjoner. De grunnleggende prinsippene og verdiene vil bli operasjonalisert gjennom andre bestemmelser i Grunnloven som i større utstrekning direkte gir rettigheter og plikter. I denne sammenhengen viser departementet også til forslaget til ny § 16, der det blant annet heter at staten skal ”understøtte” alle tros- og livssynssamfunn. (her endrer man altså også § 16 og åpner opp for hekseri, sharia, humanisme, o.s.v. og viser da hvilket verdigrunnlag departementet tror på, nemlig det rettspositivistiske som har ført oss ut i flere verdenskriger, død og håpløshet, min anm.)

Det er sikker rett at den gjeldende bestemmelsen i § 2 andre ledd ikke kan tolkes slik at den setter skranker for statens alminnelige lovgivning. De ytre rammene som er uttrykt ved formuleringen ”evangelisk-luthersk Religion” setter likevel visse grenser for lovgivning i Stortinget om kirkelige forhold, jf. Børre Knudsen-dommen i Høyesterett (Rt. 1983 s. 1004). I prinsippet blir det dermed et spørsmål om disse ytre rammene blir forskjøvet når gjeldende § 2 oppheves, se nærmere nedenfor i punkt 2.7.

Oppdragerplikten har i dag ingen rettsvirkninger. Selv om enkelte kan oppfatte at den har en negativ eller positiv symbolsk betydning, har den antakelig heller ingen praktisk funksjon. Bestemmelsen har dessuten vært kritisert av FNs menneskerettighetskomite, se nærmere i St.meld. nr. 17 (2007–2008) på side 71. Departementet legger til grunn at en opphevelse av Grunnloven § 2 andre ledd andre punktum ikke har rettslige konsekvenser.” (Her trekkes inn FNs menneskerettighetskomité som har uttalt at § 2s oppdragerplikt om en tror på den ”evangelisk-lutherske Religion” er i strid med foreldreretten i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Det er mer en underlig at departementet drar inn omsorgen for foreldreretten her, siden den ideologiske ånd som har drevet denne sosialistiske retning mot Grunnlovens § 2, i flere tiår, har undergravd nettopp foreldreretten i hjem og skole. Det viser bare helt tydelig hvilken agenda som her råde, min anm.)