Misjonsforbundet og Grunnloven

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 04.04.11

Misjonsforbundet har fostret en rekke sentrale og kjente personligheter i norsk samfunnsliv. Jeg kjenner en del til det fordi min onkel – bror av mor – Ole Riise var pastor i Misjonsforbundets hovedmenighet i Oslo i Møllergata i 21 år. Ofte besøkte vi Ole og Ester i Fredensborgveien og hadde mang en god samtale med han hvor han fortale meg unggutten fra sitt liv og de store vekkelsene med Frank Mangs. Det var gilde timer både om det, hans egne kamper og om profetiene som han i 1969 foreleste om på Ansgarskolen.

Med Ole som onkel fikk jeg også kontakt med flere av personlighetene i deres rekker – bl.a. Kåre Kristiansen, som jeg hadde god kontakt med i flere sammenhenger. Han stilte kraftig opp for meg i Dagbladet da de angrep under Sternstriden. Han tok opp spørsmålet om samarbeid med Israel i Stortinget om reskoging i u-land, og siste kontakt var da han deltok på et Israelseminar hos oss på Evje om Osloavtalen, selvsagt med etterfølgende kanonade fra Fædrelandsvennen.

Når jeg nevner dette, er det fordi at Kåre Kristiansen på tross av at han var med i Misjonsforbundet som er en frikirkemenighet – likevel sa til meg at de ikke ville finne på å fjerne Grunnlovens basis fordi da visste man ikke hvordan det ville gå med kristendomsfaget m.m. Han kjente nok godt til Bjarne Hareides bok ”Skal kristendommen ut av skolen” og hvordan han med styrke hevdet at Gr.l. § 2 om ”evangelisk-luthersk” forankring var et bolverk i striden for Kristendomsfaget og Guds Ord og kunnskap til barn og unge.

Kirkens Grunn (KG) var et annet dokument han sikkert kjente til – et dokument mot nasjonal-sosialistenes forsøk på å forføre barn og unge. KG. er krystallklar både med hensyn på familien og foreldrerett på evangelisk luthersk grunn og også i forholdet kirke/stat. Se under. Hadde staten og kirken holdt seg til Gr.l. i sitt fellesskap for å tjene folket – og ikke ødelegge den i sin makthunger etter å undertrykke det – da hadde man fastholdt Gr.l. som den var – og ikke legge opp til å rive grunnsteinen og tro at Det norske hus skal bli stående.

Fra Kirkens Grunn 1942:

VI. Om statskirken.

Vi erklærer:

Etter Norges grunnlov og lover har statens organer en viss styrende og ordnende myndighet i

kirkens anliggender. Dette betyr ikke at staten skal herske over kirken med ytre makt ut fra sine egne statlige eller politiske hensyn. Statskirkeordningen er utelukkende blitt til fordi staten har sagt at den vil tjene kirkens sak og verne om den kristne tro. Derfor er også de nevnte statsorganer etter grunnloven forpliktet på skrift og bekjennelse. Kirken må derfor kjenne dyp uro når en mann som skal utøve kirkeadministrasjon offentlig uttaler: "Det er rigtig nokk at denne verdens ting styres av Forsynet eller en skjebne" (Ministerpresident Quislings tale nyttårsaften, se Aftenposten for 2. jan.) Bare når statens organer virker til beste for evangeliets rette forkynnelse og til menighetens opbyggelse, kan den rettsgyldig utøve sin del av styremyndigheten i kirkeadministrasjonen.

Men om vår kirke slik er forbundet med staten, er den likefullt som Jesu Kristi kirke i alle

Guds saker suveren og åndelig fri. Staten kan aldri bli kirke. I sin kirkeadministrasjon må den

samvirke med kirkens organer og være tro mot kirkens karakter av bekjennende kirke. Også i

det økonomiske gjelder dette. Under timelighetens kår må også timelige midler nyttes til

fremme av ordets forkynnelse og menighetens opbyggelse. Derfor har de kirkelige embeder

sin avlønning og menighetene sine kirkehus. Den eiendom og de verdier som kirken har,

tilhører ikke staten. De tilhører den kontinuerlig virkende kristne kirke i folket. Kirkens

midler og eiendom skal tjen evangeliet og menighetens sak og intet annet. - Statens organer er

forvaltere av en stor del av disse verdier. Men om en forvalter spørres det om han er tro.

Vi fastholder Jesu Kristi kirke i dens åndelig frihet også under et samfunnsstyre som ordner

og verner kirken etter Guds ord og bekjennelsen.”

Kåre Kristiansen var villig til å stå opp og kjempe for det han mente var saklig rett og best for nasjonen – selv om det ikke var i samsvar med hans eget ståsted, men slik ble det ikke i de nye generasjoner som synes å tenke ”kort og trangt – ikke vidt og langt”.

Høybråten senior var også med i menigheten i Misjonsforbundet og sentral KrFer i de tider – og derfor forundrer det meg mye at Høybråten jr. kan være den som står i spissen for stat/kirke-forliket som smadrer Grunnlovens sentrale §§ og at KrF med Lilletun i spissen sammen med nåværende biskop Pettersen og tidligere statsråd Hernes kunne finne på å innføre KRL-faget som måtte ende opp med fullstendig sammenbrudd. De hadde klare uttalelser mot seg både fra Kåre Kristiansen, formann i NLM Johannes Samnøy, Ole Abel Sveen m.fl. som støttet AKF`s aksjon mot KRL-faget i 1997 fullt ut.

Nå har man tatt kristendommen fra den oppvoksende slekt i det offisielle Norge, og i 2012 går det samme veien med Grunnloven som da skal sluttbehandles i Stortinget. Så er man klar til å feire Gr.l. 200 års jubileum på Eidsvoll i 2014 – vel tilpasset en oppløst nasjonalstat (Kongeriget Norge og det samme med familien, det første riget), uten solid basis – og etter min menig med et janusansikt i møte med folket og Gud. Man halter til begge sider – inntil man ligger i grøfta. Det blir noe helt annet enn den feiringen stortingspresident Jørgen Løvland stod i spissen for i 1914. Talen hans den dagen kan du finne på www.Kommentar-Avisa.no. Men han og de gamle Venstrehøvdinger og frigjøringsmenn holdt seg til ”Sannhet til gudfryktighet” av Erik Pontoppidan.