Mange mener at Hellas er (demokratiets) folkestyrets arnested og hjemland. For Europas kultur kommer i tillegg Rom med sitt ordnede rettsvesen og Israel med sitt bibelske menneskesyn.
Det siste er det helt fundamentale for et ekte og varende folkestyre. Har man ikke et menneskesyn som forteller en at et menneske er mer verdt enn hele verden – men for eks. bare materie - da vi folkets styre sakte men sikkert eroderes og undergraves av maktmennesker som ikke liker at makten er delt.
Professor Skodvin sa en gang at de politiske partiene fordelte seg ikke til høyre og venstre langs en rett linje, men til høyre og venstre ut fra et toppunkt på en sirkel. Demokratene befant seg i toppen – og så fordelte H og V seg langs sirkelen i henhold til deres –ismer og ideologier til de møttes i totalitære maktregimer i bunnen av sirkelen (blå, svarte og røde diktaturer)
Skodvin har helt rett, selve nøkkelen til å forstå hvorfor noen er demokrater og resten fordeler seg til begge sider etter sine tanker – er nettopp synet på mennesket og hva som bor i mennesket av tanker og holdninger ut fra deres menneskesyn.
Med det bibelske menneskesyn som regner mennesket for ondt i bunnen – og derfor krever maktfordeling i nær sagt alle sammenhenger – vil en vesentlig faktor være på plass for et varende folkestyre. Dette preger de anglo-amerikanske og nordiske riker under protestantismen.
Karakteren for øvrig i folket er også avgjørende. Grekerne hadde forstått noe vesentlig når de sa at etter demokrati kommer kaos, og etter kaos kommer diktatur. Selvsagt – for ingen kan leve i kaos – da kommer ropet på den sterke mann. Men grekerne hadde ikke jødenes forståelse av mennesket og menneskenaturen og deres lovgivning og hvordan kaoset oppstod.
Nå er grekerne i forfall på vei mot diktaturet – det griner mot Hellas` og deres tragedie mot oss. I en nylig kommentarartikkel i Aftenposten nett (24.05.11) forteller man nettopp om dette forfallet i gresk folkementalitet. Artikkelen heter ”Demokratiet i ruiner” og Gunnar Kagge skriver følgende:
”- I Hellas er det ikke nødvendigvis økonomien som er problemet, men en skrøpelig politisk kultur. I skyggen av Akropolis er det uventet å høre greske intellektuelle si at de misunner skandinavenes demokratiske tradisjoner og politiske kultur. Etter en knapp ukes møter i Athen med alt fra økonomer, diplomater, studenter, arbeidsledige og arbeidsgivere til drosjesjåfører, var det påfallende mange like svar. Spørsmål om den økonomiske krisen ble besvart med klager over det politiske konkursboet som befinner seg i parlament og regjeringskontorer. - - - Partheon og de andre templene på Akropolis pusses stadig opp. Inntrykket etter en uke med spørsmål og svar, er at ruinene etter det politiske byggverket har minst like stort behov for oppussing. Svarene støttes av mer systematiske undersøkelser. Da OECD spurte innbyggerne i en rekke land om de har tillit til folk rundt seg, svarte bare 40 prosent av grekerne bekreftende, mens 88 prosent av nordmennene har tillit til samfunnet de bor i. Når Transparency International måler oppfatningen av korrupsjon kommer Hellas på 78 plass i verden, det er lavt for europeiske demokratier.”
Slekt og venner prioriteres til jobb av de som har makten. Man putter penger i en konvolutt og overlater den til de som kan få ting til å skje, osv.
”I årtier har regjeringene sett makten som et redskap for å berike seg selv. Dermed blir staten ineffektiv og vilkårlig, for grekere flest oppleves den som en fiende. Det gir kraftige utslag i viljen til å betale skatt. - - - grekerne mangler en «samfunnskontrakt». En slik uskrevet og forpliktende avtale mellom velgere og de valgte skal gi tillit til at alle bidrar og pengene brukes forholdsvis fornuftig.”
Her ser man hvordan det går med en nasjon som hadde et visst folkestyre –
basert på en befolkning med så mye karakter at de fungerte, men nå går det mot
slutten, mot oppløsning og kaos. Så kommer diktaturet. Så farlig er det å
forlate den ”evangelisk–lutherske” – den protestantiske arv. Olav
Valen-Sendstad sa det slik at sosialismen ville snike seg inn i
samfunnsstyringa vår, og katolisismen inn i kirkehuset vårt, hvilket var
umulig om evangelisk kristendom var levende i blant oss. Valget er vårt.
Legg merke til hvorledes det går eder, sier profeten Haggai. Underlig er det å
tenke på at den siste menigheten i Johannes Åpenbaring heter Laodikea som betyr
folkestyret. Den var rik og sa om seg selv at den fatedes intet – men så
manglet den alt – for Jesus var satt utenfor – selve fundamentet for det sanne
og rette liv i virkeligheten. Den var verst ute og var på vei inn i det kaos
hvor friheten går tapt og diktaturet overtar – p.g.a. frafallet og forfallet
i folket.