Ytringsfrihet og møterett, en kristenrett

Uttale fra Akademi for Kristen Folkeopplysning

av Jørgen Høgetveit (sek) (Evje den 25.04.2000)

Denne uttalelsen sendte AKF ut da innstillingen forelå. Nå som innstillingen ligger på regjeringens bord - er det all grunn til å gjenta den. Man tror man vil skaffe større frihet for "frimodige ytringer" her i landet. Det motsatte vil skje. Vi vil få et mer brutalt samfunn om disse forslagene går igjennom fordi at både Gud, menneskeverdets opphav og menneskets blir tråkket på.

Nordal Grieg sa: "Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred". Kanskje var Grunnlovens § 100 det viktigste vi fikk i 1814 og som førte fram til full frihet i 1905. La oss ikke feire 2005 ved å rasere vår dyrebareste arv for forkynnelse og meningsutveksling.

* * *

Mine innledende påstander er at både historisk og rent tankemessig er menneskeretten ytringsfrihet og møterett en kristenrett - og grunnleggende viktig for kristent arbeid og folkestyret.

Videre vil jeg påstå at den fremlagte utredning (Sejerstad-utredningen) som i ytringsfrihetens navn vil oppheve Straffelovens § 142 - kalt "blasfemiparagrafen" - samt liberalisere pornografilovgivningen - undergraver nettopp de friheter og menneskeretter de sier seg å ville støtte og styrke. Dette fordi man tillater at kilden (Gud) til og begrunnelsen for menneskesynet (-verdet) som ga oss en av verdens frieste og mest velordnede forfatninger med disse rettene - spottes og rives ned blant menneskene i Norge. Dernest river vi - logisk nok - ned respekten for menneskeverdet ved å utlevere menneskekroppen og de livsskapende elementer og det som skulle være kjærlighetslivet til allemannseie og kapitalens rå utnyttelse i form av pornografien. Endelig legger vi intimsfæren åpen for kikkere - en sfære som er fundamentalt avhengig av privatliv for å gi trivsel og mellom- menneskelig varme som både barn og voksne trenger.

Gud kan vi ikke skade - men vi skader oss selv og rettene som følger et høyverdig - Gudgitt - menneskesyn og den beskyttelse disse §§ gir Gud i vår bevissthet og dermed mennesket selv.

Først noen ord om ytringsfrihetens betydning.

Gr.l. § 100 slår fast at "Trykkefrihed bør finde sted. - - Frimodige ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst Gjenstand ere Enhver tilladt", med de begrensninger som følger av at man ikke vil ha oppfordringer til ulovlige handlinger, "ringeakt for religion, sædlighed, konstitusjonelle makter og ærekrenkende beskyldninger." Ellers har altså enhver rett - og i statsråds sammenheng - plikt til å si sin mening med frimodighet, evt. protokollere uenighet. Dette er selve livsnerven i det folkestyret som vokste fram i Norge etter 1800. Den beskytter mot straff enhver meningsytring som bør fram i det offentlige rom - og beskytter nettopp de viktige ytringer som mange er uenige i - og som krever beskyttelse. Sannheten har alltid hatt og vil alltid ha trange kår i denne verden. Det er profetenes vitnesbyrd i G.T. et talende vitnesbyrd om. Naturlig nok bremser den opp bare bevisst løgn og Gudsforakt (blasfemi) og mennskeforakt. Alle - absolutt alle - har etter §100 rett til å ytre seg om alle saker - til gavn for fellesskapet. Enhver ytterligere innsnevring en den angitte vil skade fellesskapet mange viktige relasjoner i menighet og samfunn.

Dernest noen ord om den tankemessige

siden av ytringsfriheten. Det er liten tvil om at disse tankene ikke oppstod i revolusjonens Frankrike, selv om mange liker å hevde det. Da president Mitterand ringte fru Thatcher og ba henne til Frankrike for å feire 200-års jubileet for revolusjonen i 1989 - sa hun nei takk - med følgende begrunnelse: "Det ble så lite brorskap av det", og det var korrekt - menneskesynet og menneskelivet stod ikke høyt i kurs i giljotinens hjemland hvor hodene rullet for feil meninger - selv om ambassadør Jefferson hadde brakt med seg det kristne menneskesyn fra USA til Paris i de tider. (Konf. "Kampen om menneskerettene" Sigurd Opdahl, Land og Kirke 1945.) Revolusjonens barn hadde da som nå omformet den kristne sannhet om "Frihet i sjelen, likhet for Gud og brorskap mellom mennesker" til "frihet, likhet og brorskap" som blir noe helt annet når Gud kuttes ut. Tankene om menneskets verd i Gud skapte likeverdige menneskeretter og stammet nettopp fra de fordrevne protestanter som hadde funnet seg et fristed i USA. Bakenfor der igjen finner man tankene hos de engelsktalene folk med røttene ned i Magna Charta Liberatis som slo fast de første menneskerettigheter. Man merker seg også at dette var i det England som hadde sine kristne røtter helt tilbake til kristendommen fra Jerusalem og Antiokia og som inntok øygruppen utenom den katolske arven som dominerte kontinentet. (sir. W. Churchill i "Historie - Sagaen om de engelsktalende nasjoner" 4. bind. Cappelen 1960) Og den grunnleggende tanken finner vi både i profetenes kamp i GT og apostlenes klare krav om "å lyde Gud mer enn mennesker", som ekkoer igjen i Europa den 18. april 1521 i Worms da Luther til den samlede geistlige og keiserlige makt: "for det er ikke rådelig å handle mot sin samvittighet" "Han løftet med disse ord et gammelt evangelisk banner" sier S. Opdahl. Sjelen var satt i frihet ved troen på nåden i Ordet, og den første frihet - menneskerett i det offentlige rom var fastsatt. Den kjente kirkehistoriker Ivar Welle sier: "I det Luther gjorde rettferdiggjørelsen til midtpunktet for hele kristenlivet, omstyrtet han hele middelalderens kirkelære og kirkeliv. - - Sannheten fikk verdensomspennende følger. Før hadde virkelig tankefrihet, talefrihet, religiøs toleranse, frihet i samfunnet, og all annen frihet vært umulig så langt kirken myndighet strakte seg. Nå ble det annerledes. Visstnok kom Luther selv ikke synderlig lenger enn til å kreve og leve i den religiøse frihet, men ettersom den fikk virke, fulgte all slags annen frihet etter." Vi kommer mer inn på historien under.

Så ser vi på lovsiden og begrunnelsen

for Ytringsfriheten - som kan leses ut av Gr.l.s § 2 - som utrolig nok sier at "den evangelisk lutherske religion forbliver statens offentlige relgion-" Så sent som i 1957 skriver prof. Robbestad i sin Kirkerett at den norske stat er konfesjonsbundet, derom er det ingen tvil. Og dette syn og denne ånd kan ikke forandres i flg. Gr.l.§112, selv om både div. politiske partier, rettsvesen o. a. arbeider stadig ivrigere for å fjerne denne forankring. Gr.l. § 2`s sentrale budskap er selvfølgelig det lutherske kjernepunkt, "rettferdiggjort ved tro alene" på Han som anså mennesket så verdifullt at Han var villig til å gå i døden for å skaffe oss det sonoffer som måtte til for at vi skulle reddes for evigheten. Dette bevitnes ikke minst ut fra den fjerne og nære historie. Det var Luthers budskap ut fra den sanne evangeliske tro som grunnlovsfedrene slo fast i lovs form. Men det var på mange måter ikke noen annet en det som kommer fram ved at man kalte Gr.l. for "Restaurasjonen", den restaurerte lov av kristenretten fra Moster i 1024. Og man kalte også Gr.l. for "Konstitusjonen" fordi det er den som konstituerer hele vår statsforfatning, vårt mellommenneskelige liv. Visner den bort, er det ikke lenger Norge vi har å gjøre med - og ytringsfriheten er grunnleggende i denne sammenheng.

Deretter kommer vi så til den historiske siden

av ytringsfriheten i utlandet og i Norge. Arven fra GT og NT og Luthers kamp for tros- og samvittighets frihet - har vi allerede vært inne på. I Norge kom samme kamp til uttrykk gjennom Hans Nielsen Hauge fra 1796 og fram til hans død i 1824. Han ble da også kalt Norges Luther. Og en rekke av hans folk - fra det bondedemokrati han skapte - dette bekrefter Garborg i "Trette menn". Mange av hans menn var det som møtte på Eidsvoll og ga oss vår frie og velordnede forfatning. Men ytringsfrihet var ikke på plass med det. Konventikkelplakaten - som Hauge ble dømt etter selv om den var uten straffeparagraf - fungerte fremdeles. Kampen ble sluttført i Nedre Setesdal - 1836-42 da 20 av dalens beste bønder til slutt ble dømt av Høyesterett til "vann og brød" for å ha holdt møter og talt i Iveland. Stortingsmann Notto Jørgensen Tveit fra Evje tok opp kampen på Stortinget sammen med Ole Gabriel Ueland - begge haugianere - og nedkjempet Konventikkelplakaten i 1842. Dermed fikk Ordet fritt løp og misjonsselskapene grodde fram i Norge. Forkynner Venjum skrev da: O takk vår Herre kjær for sådan frihet er, at vi i fred kan tales ved om det som hør til salighet"! Endelig ytringsfrihet!

Det var for øvrig Tveit som lærte Lauvlendingene politikk - inklusive statsminister, stortingspresident og vår første utenriksminister Jørgen Løvland fra Lauvland på Evje - som på haugianernes skuldre fortsatte frigjøringsverket av Norge fram til 1905.

På denne bakgrunn må en be om at kanskje den viktigste del av vårt frihets arv - ikke blir undergravet og ødelagt av den behandling Stortinget nå skal gjennomføre. Arven og ytringsfriheten er altfor dyrebar til det.