Til mann og kvinne
Av Lars-Arne Høgetveit
Fra tid til annen tilflyter det oss i posten ”informasjon” om den homofile livsstil. Allerede ved bruken av ordet livsstil skjønner vi at desinformasjonen er på vei, siden dette ikke er en livgivende livsstil, men en utdøende livsstil. Vi kan vi lese om homofili i 1. Mosebok kapittel 19. Der var det en del menn som brente i sin lyst etter å få sin vilje med to menn som var på besøk hos Lot i Sodoma, som ligger ved Dødehavet. Den moralske tilstand i Sodoma var så ille at Guds straffedom til slutt rammet de hardt. Det som Gud i sin visdom hadde ordnet slik at en mann og en kvinne skulle bli ett i ekteskapet, ble oppløst i menneskenes lyst til det onde.
I noe tid tenkt på hva som gjør at noen lar seg lokke inn i en samlivsform der man ikke er i stand til å få barn på en naturlig måte, en dødskultur om man vil. Er det frafallet fra Guds ord om at menn og kvinner er likeverdige, men har sine forskjellige oppgaver i denne verden som har gjort det? Kanskje har menn og kvinner begynt å trenge inn på hverandres ansvarsområder slik at den kjønnslige identitet er i ferd med å havne over i unisexens rike, der kjønnenes særegenheter viskes bort og vi alle blir like (og like dumme?)?
”Man får ikke lov å være mann lenger i dag” sa en til meg for litt siden. Er det en feil observasjon? Og får kvinner lov til å være kvinner lengre? Det feminine og det maskuline er egenarter som er ment å skulle utfylle hverandre til en god hel-het. Det er jo slik at det er forskjeller på menn og kvinner, og vi har hver våre egenskaper som vi alle er avhengige av for at fellesskapet skal fungere! Arbeider vi mot et kjønnsnøytralt samfunn, noe homofilien er et symptom på, da vil det gå enda verre enn det har gått til nå.
Kvinnen og mannen av i dag vet ofte ikke hvilken identitet de har som nettopp kvinne og mann. Man søker slitent etter sin identitet og trives ikke med det, fordi Gud skapte til mann og kvinne, ikke to menn eller to kvinner. Det er et symptom på et Gud løst og kaldt samfunn når skaperverket oppfører seg på denne måten. Jeg tror ikke det er dette folk innerst inne ønsker seg. Ønsket er et helt annet (se neste avsnitt).
Den personlige forpliktelsen ovenfor andre er sterkt svekket i dag. Familien, samfunnets grunnpilar oppløses, fordi forpliktelsen opphører. Og når de naturlige mellom-menneskelige relasjoner ikke lenger fungerer, søker man inn i homofilien for der å prøve og finne den kjærligheten man mistet. Man har mistet evnen til å elske, men man vil gjerne elskes.
Dagens ”establishment”, langt inn i den etter-kristne norske kirke, mener at vi må åpne opp for denne u-naturlige livsstilen hvis den leves i kjærlighet til hverandre. Hvor langt går det an å komme bort i fra hva Guds ordets virkelige innhold er? Kjærlighet kan ikke defineres slik som det her blir gjort. Kjærligheten søker ikke sitt eget og gjør intet usømmelig heter det bl.a. i 1. Korintierne 13. Å bevege seg bort i fra denne definisjonen går ikke bra, fordi Gud er kjærlighet og dermed kjærlighetens opphav.
Man trenger ikke å lese Bibelen for å skjønne at denne livsstilen ikke er bærekraftig i det lange løp. For de som har lest litt biologi og ikke tror på Storken, skjønner at det er en annen livsstil som bygger en nasjon på fundamentet av familien. Det blir videre meningsløst å bruke familiebegrepet når slekter ikke kan følge slekters gang, av naturlige årsaker.(Den homofile livsstil er helt avhengig av den heterofile livsstil for å overleve.)
Kanskje vi skulle begynne å gi hverandre flere komplimenter slik at vi viser at det er viktig for oss alle at kvinner og menn henholdsvis tar vare på de helt nødvendige feminine og de like nødvendige maskuline verdiene som bygger et godt samfunn.
Det er en alvorlig identitetskrise i det norske samfunn i dag som gir seg utslag på mange områder. Så la oss prøve å finne veien tilbake til det veikrysset der vi gikk feil. Det er veien tilbake til det naturlige, til hel-heten, inn i sannhetens befrielse. Der møter vi en nådig Gud som gav sin Sønn, den enbårne, for at vi skulle bli frelst. Han som elsker synderen men ikke synden.
Mon om det ikke er verdt å ta vare på den gentlemen kulturen som ble bygget opp av mødre som så sitt ansvar for de kommende slekter - respektert og elsket av sin mann for det uerstattelige arbeidet som hun gjorde - med en mann tilstede som så og tok sitt ansvar der det var.