Sp.s og Nationens og landbrukets sentralproblem?

- Et forklarende motsvar - forsøk på forståelse

Av Jørgen Høgetveit

Mange av landbrukets folk hadde og har et sentralproblem, som man hadde det foran siste krig og som man har det i våre dager da næringa og eiendomsretten igjen er angrepet - nær sagt fra alle kanter. Jord- og skogbruksnæringa med flere hundretusentalls bønder - var de som tidligere skapte rettsstaten, norsk demokrati og etter hvert velstandsstaten med sin produksjon av mat og råstoffer og ungdom som tok fatt i andre næringer.

Etter som tiårene gikk ble næringa sugd inn i pengehusholdnings økonomien og urbaniseringa skjøt fart. Utenfor våre grenser voks det fram farlige ideologiske stater som kommunismen i Russland og nazismen i Tyskland. Og i mellomkrigstiden fryktet særlig de større bøndene på Østlandet Russland - kommunismen og sosialismen og deres nedslakting av bondestanden. Det resulterte i at mange av landbrukets folk ble skremt og kastet seg i armene på nazismen da den kom med sitt budskap om forankring i jord, odel og de rette raser og slekter etc. Det kristendominerte småbruk-vestlandet hadde en grunnleggende annen ideologisk orientering og holdt seg i betydelig grad unna den fallgruven. Man ser rester av dette i det politiske landskap den dag i dag.

Norges Bondelag var et mektig og yndet mål for nazistene, men ble reddet av fremsynte ledere. Nationen klarte heller ikke å skjære klar i forhold bl.a. til antisemittismen - noe de i de senere år på lederplass har beklaget sterkt - i motsetning til Aftenposten som etter min mening ikke innrømmet noe særlig i sin leder om samme sak.

Men både ideologiske og urbane krefter fortsatte sine angrep på bygdene og bondenæringa - med liten eller ingen forståelse av at de skjærer av den greina de selv sitter og lever på. Bondestanden er desimert fra 250 - 300 000 til rundt 60 000 i dag. Avskallingen går med en fart av ca. 4000 per år, med mye lidelse og sorg. Og eiendomsretten og forvaltningsretten undergraves med økende fart, så kraftig at proff. Ånesland skriver at bygdene og bøndene er kommet i samme situasjon som ur-befolkningen i verden. De har mistet kontrollen over natur ressursene sine. Men vi kommer - som en britisk professor sa det - ikke til å leve i en etter agricultural (jordbruks) kultur som kanskje en del samfunnsvitere og økonomer måtte innbille seg. Vi kan ikke leve av penger, men må ha mat, klær og drikke som Gardborg så klokt minner oss om. Om vi ikke snur snart - tenker jeg snart virkeligheten vil lære oss om igjen den harde veien.

Tragedien til landbruket i Norge i dag er at man ikke lenger har betydelig ideologiske bondeførere som taler landbrukets sak på en solid norsk ideologisk grunn. I en uhyre presset situasjon tenker man snart bare overlevelse og næring og allierer seg snart til venstre og så til høyre i et forsøk på å overleve. Det er for øvrig godt forståelig - om enn meget farlig. Man vet at man står for det mest grunnleggende av alt arbeid - at landet må eies og drives etter den RETT som bygde landet vårt på basis av Norges Grunnlov - men det er færre og færre som gidder å høre og ta opp kampen sammen med dem. Overfladiskheten som dette vitner om - er forståelig - og sannelig er de heller ikke alene om det. Man kunne kanskje forvente litt forståelse og barmhjertighet mot det folk og den næring som har slitt velstanden opp av jord og skog i generasjoner - men nei takk!

I Bør Børsons oljetider glemmer man fort Ann Magrits plog og korn som Falkberget skrev så innsiktsfullt om. Plogen og kornet som ble redningen for spekulantene på den tid. Mitt råd - om noen gidder å høre på det da - er at man vender seg bort fra all alliansebygging med krefter som man både vet ut fra deres ideologiske fundament og historiske praksis står Grunnloven og Norge fjernt - og vender tilbake til sannhets grunn som vi finner i Grunnloven og maser i kraftig opposisjon mot alle totalitære krefter inntil de "har fått nok av det" som sir W. Churchill sa i de mørkeste tider. Han sa også noe annet som er avgjørende viktig, og det var at undertrykte folk aldri skulle frykte - for en dag kom en sannhetens gnist - Gud alene vet hvorfra - og satte hele løgnens system under den strengeste tiltale og sprengte systemet. (etter hukommelsen)

Og i disse tider tror jeg både nasjonale og globale hendelser er i ferd med å fortelle verdens herrer i dette mørke hva som er sant og viktig - og hva som er usant og uvesentlig. Det var en sannhetens røst - som sa det. Du finner det i Skriften, at når I har mat og klær skal i la eder nøyes. Og min gamle mor som var av den alvorsgenerasjon som også Falkeberget tilhørte - og ikke lo av så my - men Bør Børson til Falkberget lo hun av for de hadde hun opplevd. Og ofte sa hun til oss guttene: Fint skal det være om halve enden er bar.

La oss huske det og kjempe videre for Grunnloven, landet og den stand og produksjon vi alle er helt avhengig av - og be de mange overfladiske partier besinne seg en smule - dagen kommer da det kan være greitt med både mat og klær fra norsk jord og trofaste bondeslitere. Om disse bondeslitere mener kanskje mange det en proff. en gang ytret noe oppgitt: De vet ikke så mye, men det de vet det vet de som forferdelig godt. Personlig fortrekker jeg slike folk og ikke de mange Erasmus Montanuser som Holberg moret seg over. Og til slutt burde nasjonen forstå: "Forenet vi står, delt faller vi" på sannhets og historisk grunn - igjen sir W.C.