Sp.s og Nationens og landbrukets
sentralproblem?
- Et forklarende
motsvar - forsøk på forståelse
Av Jørgen
Høgetveit
Mange
av landbrukets folk hadde og har et sentralproblem, som man hadde det foran siste
krig og som man har det i våre dager da næringa og eiendomsretten igjen er
angrepet - nær sagt fra alle kanter. Jord- og skogbruksnæringa med flere
hundretusentalls bønder - var de som tidligere skapte rettsstaten, norsk
demokrati og etter hvert velstandsstaten med sin produksjon av mat og råstoffer
og ungdom som tok fatt i andre næringer.
Etter
som tiårene gikk ble næringa sugd inn i pengehusholdnings økonomien
og urbaniseringa skjøt fart. Utenfor våre grenser voks det fram farlige
ideologiske stater som kommunismen i Russland og nazismen i Tyskland. Og i
mellomkrigstiden fryktet særlig de større bøndene på Østlandet Russland -
kommunismen og sosialismen og deres nedslakting av bondestanden. Det resulterte
i at mange av landbrukets folk ble skremt og kastet seg i armene på nazismen da
den kom med sitt budskap om forankring i jord, odel og de rette raser og
slekter etc. Det kristendominerte småbruk-vestlandet hadde en grunnleggende annen ideologisk
orientering og holdt seg i betydelig grad unna den fallgruven. Man ser rester
av dette i det politiske landskap den dag i dag.
Norges
Bondelag var et mektig og yndet mål for nazistene, men ble reddet av fremsynte
ledere. Nationen klarte heller ikke å skjære klar i
forhold bl.a. til antisemittismen - noe de i de senere år på lederplass har
beklaget sterkt - i motsetning til Aftenposten som etter min mening ikke innrømmet
noe særlig i sin leder om samme sak.
Men
både ideologiske og urbane krefter fortsatte sine angrep på bygdene og
bondenæringa - med liten eller ingen forståelse av at de skjærer av den greina
de selv sitter og lever på. Bondestanden er desimert fra 250 - 300 000 til
rundt 60 000 i dag. Avskallingen går med en fart av ca. 4000 per år, med mye
lidelse og sorg. Og eiendomsretten og forvaltningsretten undergraves med økende
fart, så kraftig at proff. Ånesland skriver at
bygdene og bøndene er kommet i samme situasjon som ur-befolkningen
i verden. De har mistet kontrollen over natur ressursene sine. Men vi kommer - som en britisk professor sa
det - ikke til å leve i en etter agricultural (jordbruks) kultur som kanskje en del
samfunnsvitere og økonomer måtte innbille seg. Vi kan ikke leve av penger, men
må ha mat, klær og drikke som Gardborg så klokt minner oss om. Om vi ikke snur
snart - tenker jeg snart virkeligheten vil lære oss om igjen den harde veien.
Tragedien til landbruket i
Norge i dag er at man ikke lenger har betydelig ideologiske bondeførere som
taler landbrukets sak på en solid norsk ideologisk grunn. I en uhyre presset
situasjon tenker man snart bare overlevelse og næring og allierer seg snart til
venstre og så til høyre i et forsøk på å overleve. Det er for øvrig godt
forståelig - om enn meget farlig. Man vet at man står for det mest
grunnleggende av alt arbeid - at landet må eies og drives etter den RETT som
bygde landet vårt på basis av Norges Grunnlov - men det er færre og færre som
gidder å høre og ta opp kampen sammen med dem. Overfladiskheten som dette
vitner om - er forståelig - og sannelig er de heller ikke alene om det. Man kunne
kanskje forvente litt forståelse og barmhjertighet mot det folk og den næring
som har slitt velstanden opp av jord og skog i generasjoner - men nei takk!
I
Bør Børsons oljetider glemmer man fort Ann Magrits plog og korn som Falkberget
skrev så innsiktsfullt om. Plogen og kornet som ble redningen for spekulantene
på den tid. Mitt råd - om noen gidder å høre på det da - er at man vender seg
bort fra all alliansebygging med krefter som man både vet ut fra deres
ideologiske fundament og historiske praksis står Grunnloven og Norge fjernt -
og vender tilbake til sannhets grunn som vi finner i Grunnloven og maser i
kraftig opposisjon mot alle totalitære krefter inntil de "har fått nok av
det" som sir W. Churchill sa i de mørkeste tider. Han sa også noe annet
som er avgjørende viktig, og det var at undertrykte folk aldri skulle frykte -
for en dag kom en sannhetens gnist - Gud alene vet hvorfra - og satte hele
løgnens system under den strengeste tiltale og sprengte systemet. (etter
hukommelsen)
Og
i disse tider tror jeg både nasjonale og globale hendelser er i ferd med å
fortelle verdens herrer i dette mørke hva som er sant og viktig - og hva som er
usant og uvesentlig. Det var en sannhetens røst - som sa det. Du finner det i
Skriften, at når I har mat og klær skal i la eder nøyes. Og min gamle mor som
var av den alvorsgenerasjon som også Falkeberget tilhørte - og ikke lo av så my
- men Bør Børson til Falkberget
lo hun av for de hadde hun opplevd. Og ofte sa hun til oss guttene: Fint skal
det være om halve enden er bar.
La
oss huske det og kjempe videre for Grunnloven, landet og den stand og
produksjon vi alle er helt avhengig av - og be de mange overfladiske partier
besinne seg en smule - dagen kommer da det kan være greitt med både mat og klær
fra norsk jord og trofaste bondeslitere. Om disse bondeslitere mener kanskje
mange det en proff. en gang ytret noe oppgitt: De vet ikke så mye, men det de
vet det vet de som forferdelig godt. Personlig fortrekker jeg slike folk og ikke
de mange Erasmus Montanuser
som Holberg moret seg over. Og til slutt burde nasjonen forstå: "Forenet vi står, delt faller vi" på sannhets og
historisk grunn - igjen sir W.C.