Krever statens tarv - Gr.l. §105

Av Jørgen Høgetveit

Staten brer seg mer og mer inn på privatlivets grunn - det være seg hjem og familie - eller naturressursene. Maktfordelingsprinsippet som Grunnloven er bygd opp på - ble brutt i 1889 da Sverdrup i kamp mot svenskekongen sa i Stortinget: All makt skal samles i denne sal. Det kunne man forstå i forhold til kongeunionen og svenskekongen - men likevel skjedde det livsfarlige for en stat - at makten ble tatt fra regjering og domstoler og samlet i Stortinget - som etter hvert bruker makten hensynsløst og de andre bøyer av. Under statsminister Gro Harlem Brundtland talte hun de store ord om at lovgivningen skulle styres av de store folkegruppers interesser - og ga lover som samsvarte med det. Mindretall eller RETTEN - fikk etter hvert trange kår. Sikring ved at domstolene satte lover til side som de finner stridende mot Grunnloven - ble mer og mer sjeldent - for til sist å ta slutt. Makten var samlet og alt var tapt i flg. Motesqeu - den franske rettslærde som lærte grunnleggende rett i England. Maktfordelingen begrunnes i det bibelske faktum at et hvert menneske er en løgner, er ugudelig og ondt. Derfor må makten deles og maktene balansere hverandre om det skal bli så noenlunde levelig i nasjonene. Vi ser det igjen og igjen - nå sist i Tomtefesteloven som brutalt og rettsstridig overkjører eiendomsretten, avtaleretten til fordel for de store folkegrupper som statsråd Dørum mener må få eie egen grunn under bolig og hytte. Og vi ser det på område etter område på alle livsområder i rettsforholdene til Gud, medmenneske, natur og ting. Og staten utvikler seg mer og mer mot en totalitære og undertrykkende stat hvor makten alene råder og sannhet og RETTEN går under. Den siste skanse vi har mot dette er Grunnloven - men også denne tøyer og drar man i og omtolker som best man kan for å ødelegge vårt fri og velordnede folkestyre. Dessuten har man skumle planer om full renovering i 2014. Det synes å bli litt av et jubileum!

I forholdet til naturen og de verdiskapende arealene som vi alle er avhengige av mens vi lever her på jorden, ser vi det ganske tydelig når det gjelder et så sentralt begrep som "statens tarv" og "fuld erstatning" i § 105. "Fordrer Statens Tarv, at Nogen maae afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentligt Brug, saa bør han have fuld Erstatning af Statskassen."

I Norge har man ikke uten videre kunnet forandre loven - til det er det for solide sperrer i bl.a. Gr.l. § 110 (112), men man omtolker ordene i loven til det helt ugjenkjennelige.

For det første omtolker man "statens tarv" som før hadde ganske klare grenser som fellesskapets behov for veier, skoler, sykehus og annen offentlig - fellesskapets "tarv", behov. Og så fortsetter man utvidelsen med at man kan ta flotte arealer fra en person og gi til en annen fordi han kommer med stor kapital og vil investere og bygge ut til for eks. arbeidsplasser. En annen vil bygge ut et boligfelt slik at folk kan bo - som jo er et aktverdig formål - men har man dermed rett til i flertallets og det offentliges interesse og overkjøre og fortrenge en gammel enke som har bodd på sin tomt og i sitt hus der i over 50 år? Selvsagt ikke!

Så har vi den etter hvert sterkt utvidede "allemannsretten" - som ikke er et gammelt begrep - men nok en utvidelse av "fri ferdsel" som sikret det norske folk fri bevegelse bare de tok de nødvendige hensyn til produksjonsarealer, bufè m.m. Men dette var ikke nok. Urbaniseringa skyter fart og med samlet makt tar man seg til rette - slik at man i ly av "allemannsretten" gir lover som tillater alle under 16 år å fiske i andres - kanskje foredlede fiskevann.

Man kan benytte seg av annenmanns grunn til å drive diverse økonomisk aktivitet for sitt reiseliv og turistaktivitet - langt ut over det som dreier seg om "fri ferdsel". Man kunne fortsette denne opplistingen - men velger heller å se fram til en utredning som nå synes å komme ved et av våre universiteter - om myndighetene våger å slippe fram denne hovedoppgaven!

Så går vi videre til "fuld erstatning" som man har redusert igjen og igjen. I Norge i motsetning til de fleste land i Europa - får man bare erstatning for den bruk arealene har per dags dato og ikke det potensialet som arealene kan ha for fremtidig bruk. Det er også et grovt tyveri. Men man stopper ikke der. "Fuld erstatning" omtolkes og reduseres slik at der fellesskapets interesser kommer inn i bildet, sørger man for at prisene senkes til et absolutt minimum. Det dreier seg om veigrunn, div. tomtegrunn evt. grunn til kraftverkutbygging etc. Blir det for grovt blir det rettssaker av det og flere av dem havner i Høyesterett som til en viss grad prøver å justere prisene opp til et rimeligere nivå. Vi har hatt flere slike saker som for eks. et stort veiskjønn på Kløfta i forbindelse med utbygging av E6, Gardemoen utbygginga og skjønn på Sørlandskysten. Men sannheten er at den norske grunneier ikke får betalt for det fremtidige potensiale i grunnen sin og ikke får han den rette prisen - nå "allemannsretten" overkjører mindretall og individet.

Og det aller merkeligste er at når man omsetter hus og tomter i byene og bynære strøk - så er det få eller ingen som blander seg inn i prisfastsettelsen - men lar markedskreftene råde. Kommer man ut på landet - skal alt reguleres ned. Det være seg gardpriser, tomtepriser (konf. tomtefesteloven) og endatil prisen på utmarksgoder blander staten seg inn i "allemanns-interessenes" navn og vil fastsette. Joda, det finnes forklaringer også på dette, men det er likevel grove misforhold igjen.

Konklusjonen må derfor bli at denne uhyre sammensatte og kompliserte RETT og Grunnlovens § 105 må det ryddes opp i til grunnen - ikke minst fordi denne retten rører ved et av fundamentene for vårt folkestyre.