Evje den 15.3.2004

Høgetveit taler sant Naadland!

Av Jørgen Høgetveit

I FV 15.3.-04 fyrer Gunnar Naadland (G.N)av påstanden "Det er ikke sant Høgetveit!" etterfulgt av ukvemsord som "et usselt angrep på å fordreie sannheten". Nå er det jo slik at saftige påstander har liten beviskraft og slagkraft mot sannheten. Saken dreier seg om hvordan jødene under siste krig ble deportert til utslettelse i Tyskland, hvordan resten returnert til Norge og nordmenns medvirkning. G.N.s drøye påstand prøver å dokumenteres med en kilde (Ottesen) som han stoler mer på enn "hva Høgetveit insinuerer." G.N. sitt problem er imidlertid at jeg har minst tre kilder for dette - og en av dem er forsker, den andre en aktet journalist og den tredje en av de gjenlevende som selv ble utsatt for diskrimineringen.

  1. Per Ole Johansen, krimnolog, i "Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914-1943", Gyldendal 1984, dokumenterer på en grundig måte de forferdelige antisemittiske holdninger under første verdenskrig, før og under andre verdenskrig i Norge. Dette var den uhyggelige grobunnen for det som skjedde med jødene fra 1940 -1945 og for så vidt en god stund etter.
  2. Jan Otto Johansen (J.O.J.) skriver i "Det hendte også her" Cappelen 1984 en rekke passasjer om både deporteringen og hjemsendelsen av de norske jøder. Jeg siterer fra s. 103: "Vi fikk ikke bli med de hvite bussene fordi vi var jøder! - Men dere var jo norske stasborgere, Innvendte Dan. - Vi jøder ble ikke regnet som nordmenn. Det stikker dypt hos norske nordmenn". På s. 150 bekrefter han statsminister Johan Nygaardsvolds (J.N.) negative holdninger til jøder. Plasshensyn hindrer ytterligere sitater. På s. 150-151 forteller han at av danskenes 7700 jøder klarte tyskerne kun å arrestere 284 den 1. og 2. oktober 1943 - resten 7500 "gikk under jorden og ble senere fraktet over Sundet til Sverige." 1,5% av Danmarks jøder omkom, mens nesten halvparten av Norges jøder,-." Hvorfor?
  3. Men cand mag Vebjørn K. Selbekks bok "Jødehat på norsk" 2001 Hermon, er kanskje den hardeste - om det er mulig i forhold til de to forannevnte. Og her taler primærkilder - folk som ennå lever og opplevde det på kroppen. Men først om norske myndigheters medvirken til deporteringen: "Det var altså fra det vanlige, hjemlige politi nazistene fikk hjelp til gjennomføringen av Hitlers raseteorier. Nazistene tvang ikke politi og lensmenn til å være med på slike aksjoner. I land som Nederland, Belgia og Luxemburg var det tyskerne selv som måtte gjennomføre arrestasjonene." s. 76.

For det andre om jødenes hjemreise og norske myndigheter s. 112-113: Jøden Julius Paltiel forteller at de stod på oppstillingsplassen han, Eitinger, Steinmann og en rekke andre og ventet med "sitrende begeistring" på Bernadottes busser. En norsk student kommer så og forteller at jødene var "strøket av listen for transport." Og han sier: "Aldri, aldri har jeg følt meg så forlatt. Er jeg ikke norsk?" Hjerteskjærende lesning! De satt igjen med følelsen av å være "undermennesker" da de norske studentene var reist. "De overlevde nærmest ved en tilfeldighet" i Buchenwald. Jødene ble henrettet, men de "fem nordmennene klarte å gjemme seg unna. Hjem til Norge måtte de ta seg på egen hånd. Jødene var det ikke så viktig å få hjem". Videre på s. 114: "J.N. regjering i London behandlet spørsmålet i møte i mars 1945. De forkastet Sosialdep. innstilling at de "statsløse jødene skulle få reise hjem på den norske stats bekostning." Og statsminister J.N. siteres slik: "Vel, vi har ytt dem assistanse både hjemme og i Sverige i en vanskelig situasjon, og vi vil heller ikke nekte dem adgang til å komme tilbake til landet, men vi har ikke villet bruke penger til å bringe disse mennesker hjem." Jan Otto Johansen påviser i "Min jødiske reise" at J.N. også ved andre anledninger "uttalte seg ufordelaktig om jødene".

Når det gjelder enkelte ting som tidligere direktør for Universitet i Oslo Ottesen har skrevet fra krigstiden - har jeg en noe beklemmende følelse av at det er litt for mye det offentlige Norge som skriver. Det gjelder bl.a. Ottesens omtale av hjemsendelsen av Gerhardsen fra Tyskland. I flg. en bok skrevet av øyenvitner utgitt i Narvik som jeg fikk tilsendt for noen år siden, underet de seg på hans jagereskorte på returen til Norge i tyske fly og hans frihet til å holde politiske møter på Grini i et okkupert land! Nevnte bok sier at Ottesen har en annen fremstilling.*