Innertier i ringene?

Av Jørgen Høgetveit

Med min ”høyst upopulære” konklusjon om at åndskreftene i ”Ringenes herrer og antikrists ånd” var ”med

på å forberede den mentale og sjelelige grunnen for en global utblåsing fra avgrunnen, kanskje mektigere enn den Hitler satte i gang, fordi den synes bortimot global”, regnet man med en lokal utblåsing, men F.V.s helside den 6.1.-04 om saken, overgikk forventningene – og kan selvsagt ikke imøtegås i sin helhet. Samme her Davidsen repeteres i Dagen for 14.1.Reaksjonene tyder på at mine påstander senset noe som var viktig for mange og stikker dypt i deres sinn. Og hva er det?

De tre innsenderes utblåsinger som ”klin kokoss”, ”mangel på kunnskaper”, ”norsk rekord i misforståelser” og andre delvis stygge og mindre muntre kommentarer får vi gå forbi i stillhet.

Heldigvis har det vært positive reaksjoner per telefon, e-mail og muntlig henvendelser. Ikke så langt unna det NRK ville kalle en mediastorm. Det var satt ord på noe de opplevde i møte med Ringenes verden, noe som skapte ubehag. Noe som alarmerte dem, men var vanskelig å sette ord på og lodde dybdene i.

At man er så ”helt på jordet” som en antyder – tyder på lite breddelesning av media hos mine kritikere. Aft. 20. des. 03 hadde nemlig en helside under tittelen: ”Lar Tolkien tolke vår tid.” Der sier de at ”Ringenes Herre” har til enhver tid blitt tolket forskjellig” - hvorav også Hitler trekkes inn. Videre: filmen gir ”fansen ”trøst og håp” og noen sier de får menig med livet av den, det som en av innsenderne sier er ”fatasysjangeren”! Hva slags trøst, håp og menig med livet er dette? En myte? De sier også: ”Få steder i verden har ”Ringenes Herre”-kulten tatt av som i Norge. Tolkien oversetteren og historikeren Nils Ivar Agøy tror det kan ha med Tolkiens nærhet til norrøn mytologi og skandinaviske eventyr å gjøre.” Endelig sier de om Tolkien at ”Han så det å skape som den høyeste religiøse handling, og slik som Gud skapte verden, ville han skape en fiktiv verden.” Du verden! Så henter han altså inspirasjon - som katolikk – fra den åndelig mytologiske hedenske m. fl. verdener. Og hans virkemidler er ikke Ordets forkynnende kraft, men en rekke andre virkemidler og magi.

Det er heller intet ”kunststykke” å koble Tolkien og Wagner. De suger fra samme mytologiske røtter og skaper nye myter og bruker magi – og han som andre kunstnere får finne seg i å bli undersøkt med hensyn til kilder, inspirasjon og virkemidler samt fruktene av reaksjoner. Mange er selvsagt uenig med en om at man ikke skal bruke eventyr og drama for å forkynne det kristne budskapet, men det mener altså flere av debattantene er ok, men altså ikke jeg.

Spesielt interessant er B.Ø. Thorvaldsens (Universitet i Bergen) påpekning av Tolkines synkretistiske (religionsblanderi) bruk av ”motiver fra flere ulike religioner og kulturer, mens den overordnede tematikken er rotfestet i motsetningen mellom godt og ondet”. Meget interessant utvidelse av kildene til Tolkiens ”fiktive verden” som man skal føres inn i, leves inn i. Man må da kunne fastslå at kristen i bibelsk forstand er denne verden ikke. Det er jo som bekjent heller ikke katolisismen med sin sterkt bibelstridige teologi – noe vi får la ligge i denne omgang.

Avslutningsvis kommer det klassiske argumentet at man må ha lest det man kritiserer. Da skulle man sannelig få jobben – om man skulle mene noe om en sak. En som skal avsløre falskmyntere, bør kjenne gullet, men ikke all verdens falske mynter. Nå er ikke mitt kjennskap til verken den åndelige bibelske verden – eller den historiske man her snakker om – av det helt overfladiske slaget. Det ble også signalisert innledningsvis – uten at de tre har funnet det verdt å nevne blant annet ”Tyskland og Skandinavia 1800 – 1914 Impulser og brytninger” 463 s. samt et mindre hefte om de samme tema. Tema som viser hvordan Nordens kunstnere o.a. var langt inne i den forferdelige verden man her suger inspirasjon og tema fra. Man er heller ikke aldeles ukjent med Snorre, prof. Paasches fire verker, Steen m. m. fl., noe som gir en rimelig god bakgrunn til ganske raskt å gjenkjenne ting som fører på avveier i forhold til det som skulle være det norske fundament fra 1814 og oppover – og som skapte noe som synes ganske fjernt fra store deler av det katolske kontinent. Skriften er min daglige føde. Det kan faktisk tenkes at Norge er kommet så langt på avveier at ungdommen finner ”mening, trøst og håp” i dette. Det er jo ille om man finner det i en ”fansysjanger” mytologisk fiktiv verden med røtter ned i norrønt hedenskap og en synkretistisk verdensforståelse – om man forstår det eller ikke. *