Relatert stoff:

Hvem styrer historien?

Hamsun - Norges Wagner?

Av Jørgen Høgetveit, i www.kommentar-avisa.no, 28.10.2004

Fra Guds hånd er mennesket utrustet med store naturgaver - også kunstnergaver innen maleri, forfatterskap eller tonekunst m.fl. Gavene er gitt oss til forvaltning for oss selv og våre medmennesker - men makten og æren tilhører Gud. "Hva har du som du ikke har fått?" sier Skriften. Om man lar hovemodet gro og utvikle seg - og ikke gir Gud æren - går det galt. Våre forfedre var meget nøyeregnende med dette. Bl.a. Bach skrev på sine partiturer:

Til Guds ære - Han som er kjærlighet og alle gode gavers giver.

Men mennesket er ondt - og finner det ikke frelsen og forløsningen i Jesus Kristus - kommer det fort på avveier. Og til større utrustning - til større farer. En sprinter som løper på under 10 blank på 100 m - er jo egentlig helt ubrukelig hvis han springer på tvers av banen når startskuddet går. Slik også med mange av de store kunstnere som bruker sine gaver på gal måte. Slik tanker renner en i tankene i disse tider hvor Hamsun igjen synes å skulle rehabiliteres i vårt kulturliv. Store biografier skrives og mangt interessant dukker opp, stoff som det vil føre alt for langt i denne korte artikkelen.

Men i min ungdom las jeg bl.a. "Markens Grøde" om Isak av Selanrå - urkraften - som kjempet seg til et hjem og en levevei i den norske urmark og ble fascinert av både innhold og skrivekunst. "På gjengrodde stier" som han skrev etter landssvikoppgjøret er et sviende oppgjør med norsk rettsvesen som overlot til prof. Langfelt å gi han diagnosen "varig svekkede sjelsevner". Så svarer Hamsun med boken - som også var mesterlig skrevet og trakk mye av sympatien tilbake til seg og den store posisjon han hadde før krigen som Nobelprisvinner i litteratur m.m.m., men han var - som Kolloen skriver - nazist og landsforræder. Han forrådte vår kristne nasjonalstat til fordel for sine tanker om de store germanske drømmer - i sitt hat mot Storbritannia - deres industrialisme og kolonialisme.

På tross av sin utspill til fordel for dødsdømte og besøk hos Hitler - er og blir han det skal minnes for. Han hadde nemlig den selvdyrkende kunstnerånd som dyrket seg selv og sin kunst. Og her er vi ved kjernen av han vellystig vesen som en også nylig skrev. Hamsun elsket ikke sin andre kone Marie. Hun elsket han, men han elsket seg selv og sin kunst. Denne ånd var i nært slektskap med nazismens ånd - som stod Gud imot og dyrket overmennesket og den ariske rase. Dette sterke og selvgjorte mennesket.

Derfor er det typisk at da den gamle Hamsun fikk audiens hos Hitler - så var Hitler bare interessert i å høre om "Markens Grøde" og hvordan Hamsun hadde skapt dette storverk, mens Hamsun bare var opptatt av Josef Terboven - Hitlers øverstkommanderende i Norge - inntil Hitler ble lei Hamsun og regelrett kastet han ut når ikke Hamsun svarte på det Hitler var interessert i. For Hitler var interessert i kunst og kultur - og hans hovedsenter lå i hjerte av den Tysk-Østeriske riket i R. Wagners (1813-83) Bayreuth med sine store festspill som hentet stoffet fra den greske og norrøne mytologi, dype hedenske og menneskedyrkende røtter. Her fikk Hitler sitt kall som fører da han opplevde "Mestersangerne fra Nürenberg".

Det var et kulturelt kultsenter gjennom hele nazitiden og har til en viss grad igjen tatt opp sin kulturelle virksomhet og påvirkning. Men det som var mest interessant med R. Wagner var noe som ble påpekt av Reinton og Solås i et NRK-program for en tid tilbake. De snakket om inspirert musikk og hva som skilte religiøs og verdslig musikk. Mot slutten av programmet kommer Solås inn på Wagner som på en måte skapte religiøse katedraler i sin kunst. Solås fremhevet at religiøs kunst skulle ha elementer som i form og toner skulle tjene høyere formål, rent ubesmittet - som man fant det for eks. innen lutherdommen uten forstyrrende og besmittet harmonier m.m. Og så kommer det om Wagner: Wagner gikk opp i sin kunst og at kunsten selv er religion. Det er komponisten selv som er gud i sitt eget rike. Det finnes ikke noe mer enn det i hans kunst. Han har skapt sin verden, han er verden. Hans religion er hans kunst. - - Så går Solås inn på flere kunstverk av Wagner for å belyse det han sier og fortsetter om Wagner at han tar elementer fra religionen og dertil sin egen Wagnerkristendom. "Ja, han tror på kunsten som religion".

Da er vi ved veis ende om disse to kunstgiganter hvert på sitt område av kunsten - men som forenes i det å elske seg selv og sin kunst og dyrke den som en religion, den ånd som Hitler var besjelet av. Ånden full av Gudsopprør og antisemittisme og selvdyrkelse. Mange anså Hitlers ånd for en forløper for antikrist ånd - og den ånd som nå igjen gror i Europa full av de samme elementer som vi så i den forrige utblåsingen fra avgrunnen. Den ånd som igjen og igjen har hatt sitt utspring i Frankrike og tenkernes og dikteres Tyskland - som så mange - også i Norge - ønsker å forenes med og dermed løfter fram de gamle ånder og kulturer - men nå i retusjerte kostymer.

Jeg forstår mer og mer den gamle teologiprofessor som kom med følgende - da vi en gang drøftet Hamsun: Jeg orker ikke den mannen!