Fingrene av Grunnloven – Vinje!

 

 

Av Jørgen Høgetveit

 

En rekke skribenter utviser en febrilsk aktivitet i drøftingene om å "rydde" i Grunnloven både saklig og språklig, nå sist professor Vinje (Aft. 9.10.-04) og han kan kanskje stå som representant for disse?

 

I alle fall er det man har sett til nå og utspill med sikte på storrevisjonen fram mot år 2014 høyst urovekkende. Det tilsier at de fleste akademikere av i dag bør holde fingrene vekk fra Grunnloven.

 

Svært få av det folk som Grunnloven regulerer RETTEN til  har synderlig tro på at den "intellektuelle elite" er i stand til å revidere Grunnloven verken saklig eller språklig slik at den gir samme eller bedre rettsfundament enn det vi allerede har i Grunnloven av 1814. En rekke revisjoner har allerede uthulet den sterkt.

Tilliten til de styrende i Norge kan man blant annet avlese i det faktum at "hjemmesitterpartiet" er Norges største parti og velgerskaren er meget mobil. Apatien synes dessverre å bre seg og ledelsen klager ironisk nok på folket!

 

Dessuten er den jevne mann ikke så dum at han ikke kan lese Gr.l. evt. med en oppslagsbok ved sin side - om han ellers tar bryderiet å lese "det norske folks frihetsbrev". Det ene av de "to øyenstener" vi skal se med. Det andre er Bibelen - og dette var den store nasjonsbygger Ole Gabriel Ueland (rundt 1830) fra Heskjestad sine ord. Mannen som embetsverket skalv for i bondetinget i 1833. Wergeland var heller ikke snau når han skrev om vårt Frihetsbrev:

Hør meg despot jeg være vil, din pestilents så lenge jeg er til. For Norges lov i dølens hånd, skal briste dine slavers bånd."

 

Så derfor hold fingrene vekk fra Grunnloven. Jeg tror ikke at våre generasjoner er i stand til å gjøre den bedre saklig eller språklig - så det bør overlates til nye generasjoner som evt. har større forståelse for folkesuvereniteten, ytringsfrihet, maktfordeling og de klassiske menneskeretter og deres sanne kilde - kanskje etter nye smertelig erfaringer. Våre generasjoner kjenner ikke lenger den sanne frihet og de rette grenser til å kunne trekke opp den sanne frihet og orden som frigjør og gir livet bærekraft.