Fagfolk, administrasjon og virkeligheten

Av Jørgen Høgetveit

I over 30 år har jeg mer eller mindre måtte forhold meg til administrativt personell som til stadighet finner ut at noe må organiseres eller omorganiseres. Og ineffektivitet og konflikter skapes igjen og igjen - noe som diverse sitater fra en romersk konsul helt tilbake til år 67 e.Kr. vitner om. Da også levde man med illusjoner om at stadige reorganisering skapte fremgang og effektivitet, mens det skapte akkurat det motsatt hos de som skulle utføre arbeidet.

Konflikten er altså gammel og den forefinnes i en linje fra praktikeren som arbeider nærmest virkeligheten - til den mer fagutdannede teoretiker og over til mer undervisnings- og administrativt personell som pedagoger, jurister og økonomer m.fl.

Fagfolkene forholder seg til de enkelte fagområder i forhold til natur- og ting-områder, andre er fagfolk på medmenneske og andre igjen på relasjonen til Gud og det åndelige. (for eks. teologer)

Men til større og mer sentraliserte enheter vi får innefor de forskjellige enheter og behovet for stadig mer utdanning øker, øker også behovet for styring og regelverk for de forskjellige enheter som må administreres. Og da er vi i gang. Da har vi laget områdene som skaper problemer som gjør fagfolka skikkelig frustrerte. Det man opplever er at de som skal styre samarbeidet, økonomien - for det første skyver mye av detaljene og arbeidet nedover på fagfolkene som aldeles ikke er utdannet eller har dette som oppgave. Jeg tenker for eks. på økonomene som setter opp budsjetter og skal styre økonomien. Mens fagfolkene er tjenestemenn som skal forholde seg med daget sitt til innbyggerne i for eks. kommunen, så har økonomene og annet adm. personell lite kontakt med folkene og tjenestene som de skal ha. De forholder seg til hverandre og fagfolkene - og er dem et stadig økende heft etter som de kommer med sine mange detaljer og oppgaver som er av liten eller ingen interesse for det som skal gjennomføres, men den virkeligheten har man ikke oversikt over.

Jeg kom i tanker om dette igjen da jeg las kultursida i Aftenposten 7. okt. om konflikten mellom moderniseringsminister M. Meyer og forlagssjef William Nygaard. Sistnevnte sier bl.a. til Meyers utspill: "Jeg er i Frankfurt for å snakke bøker, ikke høyrepolitikk. - - Bokfaget som har gjort det så bra, bør ha rett til å kreve respekt fra Regjeringen når det gjelder omstillingens innhold. Vi kan ikke uten videre la oss overkjøre av politiske ambisjoner styrt av ideologi, men mangler kunnskap om fagets egenart og kvalitet".

Det er nettopp poenget som mang en fagmann opplever. Og når taket etter hvert glipper og myndigheten over den virkeligheten som fagmannen steller med sakte men sikkert tas fra han - begynner gale ting å skje.

Det har slått meg at etter krigen hadde vi et Storting med folk som stort sett hadde gått skolen fra dørken og oppover. Da hadde de bevart folkevettet og kontakten med virkeligheten og en god evne til å se sakene i sammenheng. Da gikk det stort sett godt med landet vårt. Velstanden økte og fordelingen var rimelig god. Men nå som Stortinget er befolket av nesten utelukkende akademikere, eksperter på sine felt - disse eksperter som hr. adv. Nordhus pleide å definere som "en mann som ikke tar feil i den minste detalj på sin ville flukt uti de store villfarelser." Og det er nettopp det en ser på Stortinget mange beslutninger i dag, og det av folk som endatil har en tidligere rektor for Oslo Universitet i sin midte!

Engelskmennene har en urikkelig tro på folkevettet slik det er nedfelt gjennom århundrene i deres tradisjoner og lover. I deres utenriksdepartement - og det er stort og omfattende - på bakgrunn av deres storhetstid og verdensomspennende kontakter. Men der også er de redd for ekspertveldet - derfor har de fått med seg en del godt orienterte lekfolk til sine ukentlige drøftinger om den utenrikspolitiske situasjonen - for å sikre seg mot ekspertisens farlig ensporethet. De vil sikre seg at hele virkeligheten er med før beslutninger skal tas.

Avslutningsvis minnes jeg en gammel statsråd jeg hadde en del kontakt med før. Han satt både i Vassdragskomiten og i NORAD-styret. I den førstnevnte komiteen var det så å si bare sivilingeniører som kjente sin virkelighet og sitt fag. Der var administrasjonen strømlinjeformet og ryddig, men i NORAD var det administrativt personell som jurister o.a. som rådde. Der var det et betydelig rot i henhold til denne karen.

Annet kunne også vært trukket fram som er viktig for at virkeligheten skal bli erobret og forvaltet på en velstandsskapende måte, men det fører for langt i denne omgangen.

Kort nevner jeg bare at et samfunn som gjennom hele sitt utdannelsessystem og utvelgelses- system legger vekten på de konvergente evner (de absorberende, tilpasningsdyktige og skoleflinke) - mens de divergente (kreative og opposisjonelle, annerledestenkende) har trange kår.