Fortet bar ikke preg av at den var nyoppgradert. En måtte så langt tilbake som 1901 for å finne sted for siste gang det var gjort noen utbedringer. Den gangen ble et nytt torpedobatteri installert. Om ikke fortet vitnet om at det var topp moderne, vitnet navnene på kanonene om noe langt viktigere. Moses, Aron og Joshua. Det sier noe om gudsfrykten som hadde rådet i landet. Og på leppene til det norske folk kunne en finne strofen:" Vil Gud ikkje verja by og land, Kan vaktmann oss ikkje tryggja."

Men dette er bare litt av sannheten. At vi vil stå sterkere rent fartøysmessig, om 10 år, enn vi gjør nå, er nok sant (om alt går etter planene). Problemet ligger en annen plass. Det er måten dette gjøres på, selve omstillingsprosessen, hensikten med den og holdningene bak som er skremmende. Hva hjelper det med topp moderne fartøy, når regjeringen sier at krigens dager er forbi for Norge sin del. Det disse fartøyene i virkeligheten er skaffet for, er operasjoner i usiviliserte samfunn i fjerne kyststrøk, som ikke har lært at en ikke bør krige. Dessuten er det et annet stort problem; nemlig at en utrangerer gammelt materiale, før det nye er på plass.

Av det følgende vil du skjønne at det norske forsvaret er meget svakt. Det er ikke i stand til å motstå et væpnet angrep, vi må til og med ha hjelp om våre oljeinstallasjoner skulle komme i fare.

Store utrangeringer, hull og mangler

Det går fram av stortingsmeldingen at: "Regjeringen allerede har innført nye personellpolitiske virkemidler for omleggingen av Forsvaret." Dette er et meget upresist og tvetydig utsagn. Men bak denne velformulerte setningen finner vi følgende: "Fra 1. januar 2003 til 30. juni 2003 har forsvaret redusert årsverkforbruket med 13 årsverk – enhver ser at det blir urolige tider dersom innsparingspålegget om 5000 årsverk skal nås innen utgangen av 2005." (Ragnar Dahl, Offiserbladet på nett)

Hele forsvaret berøres. I 1988 var det 36 kystfort i Norge og Oscarsborg var ett av dem. I dag står tre stykker igjen. Gunnar Halvorsen fra Arbeiderpartiet sa at MTB båtene skulle erstatte kystfortene. Målet var å få mobile enheter i stedet for de stasjonære kystfortene. Selvfølgelig skulle slagkraften styrkes. Men alle skjønner at når en legger ned 33 kystfort og erstatter disse med 1 MTB, som i tillegg er på utlån til den amerikanske marinen, er ikke slagkraften styrket. Fra og med i år og fram til år 2006, stanses utdanningen av mannskap til de tre siste kystfortene. Alt skal bero på de mobile enhetene som enda ikke er på plass. Ikke nok med det, det er uenighet i stortinget om hvor vidt det er nødvendig med flere MTB`er. Om det skulle bli enighet om flere MTB`er, er det snakk om i høyden 5 båter i tillegg til den vi allerede har.

Det er ikke bare på dette punktet at det er krise. Ubåtvåpenet er inne i en historisk periode. I disse dager forlater ubåtene i kobben-klassen, marinebasen på Haakonsvern. Den polske marine overtar disse båtene gratis, mot at de betaler nødvendig oppgradering selv. Vi må helt tilbake til 1923 for å finne et så lavt antall ubåter som marinen har i dag.

En annen ting som er et stort problem og en svakhet i sjøforsvaret, er at våre fregatter er meget gamle. For de som ikke vet hva en fregatt er, er det de største båtene i sjøforsvaret og er på en måte ryggraden i vårt invasjonsforsvar. Den første av fire ble utrangert for noen år siden (det ble bygd tilsammen fem i 1960-årene). Nå har vi tre tilbake. Riktig nok er det nye fregatter underveis. Etter planen skal en ny fregatt ankomme Den Norske Marinen i året, i perioden 2005-2010. Det vil si at i 2010 skal 5 nye fregatter være på plass. Problemet her som med MTB`ene er at utrangeringen starter før det nye utstyret er på plass.

I tillegg har forsvaret problemer med å rekruttere nok soldater til de forskjellige stillingene. Dette fører til at mange viktige poster rundt om i de norske militærleirene står tomme.

Disse tingene jeg nå har nevnt, er meget pinlige. Men for at du riktig skal forstå de praktiske problemene dette medfører seg, vil jeg i det følgende komme med et par eksempler.

Ryggraden i norsk økonomi er som kjent oljeindustrien. I tillegg er fiskerinæringen inkludert oppdrettsnæringen av stor betydning for den norske økonomien. Vi har enorme ressurser vi kan høste av, på vår brede og lange kontinentalsokkel.

De fregattene som forsvaret nå har, er utstyrt med selvforsvarsmissiler. Med dette våpensystemet vil èn fregatt kun være i stand til å forsvare èn plattform. Norge har til sammen 88 oljeinstallasjoner og tre fregatter. Dette er enkel matte. Vi er ikke i stand til å opprettholde hevden på våre egne interesser til havs, om vi skulle bli invadert av en krigsflåte eller angrepet av terrorister. Vi er totalt avhengige av hjelp fra NATO for å forsvare vårt økonomiske fundament: kontinentalsokkelen.

For at du riktig skal skjønne hvor kritisk det er, vil jeg ta fram den omstridte "tennstempelsaken". Heimevernet besluttet i vår å inndra tennstemplene til de rundt 83 000 AG3-geværene som heimevernssoldatene rundt om i landet har. Tennstempelet er en vital våpendel og setter våpenet ut av drift. Dette ble gjennomført til tross for at det var i strid mot både heimevernslovens § 26 og lov for militære befalingsmenn av 10. juni 1949. Med dette har stortinget vedtatt å udugeliggjøre de 83 000 heimevernssoldatene som skulle utgjøre hovedtyngden i vårt mobiliseringsforsvar.

Er dette forsvarlig forsvarspolitikk? Langt i fra. Årsaken til at tennstemplene ble inndratt var tragisk nok. Det er ille i vårt samfunn når vi må drepe hverandre. Men skal en sette 83 000 soldater ut av spill av den grunn. Vil ikke langt flere mennesker bli drept om vi blir invadert i nær framtid og ikke kunne forsvare oss?

Så, så sier politikerne. Om det skulle skje noe uforutstt, vil NATO straks komme til unnsetning. Men har ikke dette bildet av et sterkt og samlet NATO for en god tid siden utspilt sin rolle? Jo. Det fikk vi bevis på i vår og sommer da USA ba om hjelp i Irak for å nedkjempe en reell trussel mot det vestlige samfunnet. De brukte Atlanterhavspaktens artikkel 5 som hjemmel. I følge den skal NATO straks gå til angrep, om et av landene i "pakten" er angrepet eller truet. Og om nødvendig ty til en væpnet aksjon.

Men hva var det vi fikk se i vår? At NATO er splittet! Og likeså sikkert som NATO var splittet i den saken, kan de bli uenige om de skal hjelpe Norge i en eventuell krigssituasjon.

I etterkrigstida fikk vi et verdensbilde med to supermakter. USA og Sovjetunionen. Vi kjenner historien. Disse landene bygde opp sine militære styrker og vi fikk et atom-/våpenkappløp av dimensjoner. Det var en iskald front mellom øst og vest. For å opprettholde stabiliteten mot Sovjetunionen hadde USA store militære styrker i Europa. Grensene var klare for begge parter. "Skyter du, svarer jeg dobbelt opp."

Etter murens fall i 1989 endret situasjonen seg. USA kunne trekke sine styrker tilbake, da det ikke lenger var en Sovjetunion å konfrontere. Nå var den kalde krigen over.

Den ble kanskje over, slik en ser begrepet i et historisk lys. Men er det ensbetydende med at vi har en stabil og sikker situasjon mellom vesten og Russland og ikke minst vesten innad? Nei, heller tvert imot.

Her vil det passe med et sitat av statsvitenskaper Øyvind Østerud: "Ingen veit kva retning Russland vil gå, og kva følgjene vert. Det er ein langt meir uklar situasjon austover enn det var under den kalde krigen. Då var det krystallklart at det handla om ein motstandar med heilt andre interesser, og alle visste kor grensa gjekk. Den situasjonen verka stabiliserande."

Dette er en realitet som de færreste vil akseptere. Russland ligger der som en gammel gubbe og spør ingen om hva han gjør. Nå er det heller ingen kald krig som setter grense mellom fiende og venn. I tillegg er vesten splittet, ikke mellom øst og vest, men mellom Tyskland og Frankrike m.fl. på den ene siden og USA og Storbritannia m.fl. på den andre siden. Denne splittelsen ble tydelig da USA kom og ba Europa om hjelp. Men situasjonen er mer nyansert enn som så. En kan også fornemme en kald front mellom Tyskland og Frankrike. Begge krangler om makt i EU, da særlig med tanke på EU`s utvidelse østover.

Situasjonen er langt i fra så fredfull og forutsigbar som folk skal ha det til. Det kom som et sjokk over Europa i vår, når da kom fram i lyset hvor splittet det egentlig var. Midt i det hele vokser løgnen om at "Norge ikke kan bli angrepet" fram og vinner terreng.

Det er mye som tyder på at vi har all grunn til å frykte. Det er ikke først og fremst en fiende i form av et land eller en samling av land, jeg tenker på, men han som kan sende de mot oss. Det er nemlig Gud, Herren selv. Om fienden er aldri så stor, har vi ingen grunn til å frykte så lenge vi holder oss til Guds Ord og gjør etter det. Da holder han sin vernende hånd over oss.

I dag er det nok ikke slik. Norge har som nasjon vendt Gud ryggen. Nå har vi Guds vrede mot oss. Vi har den største grunn til å frykte.

Når vi ser utover landet, er det en jammerlig situasjon. Vold og drap øker med stor hastighet. Dette skjer i takt med at kristendomsfaget presses ut av grunnskolen. Det er i dag mer vanlig å være samboer og skilt, enn det er å være gift. Dette er en stor skam for det norske folk som har navn av å være kristne. Straffen for dette har vi alt begynt å se. Den 21.10.03 kunne en lese i nettutgaven til Aftenposten at klamydiautbruddet i Nord-Norge betegnes som epidemi. Utbruddene har aldri vært så hyppige som nå.

Vi skal frykte for våre liv når Herren sender sine straffedommer. I Esekiel 14:21. står det om fire straffedommer: sverd, hungersnød, ville dyr og pest. En kan lese om det samme i 3. Mos 26:22ff. Det sto om ville dyr og pest der. Ville dyr har lenge vært et problem for oss. Ulv, bjørn og gaupe dreper store mengder husdyr. Når går første menneskeliv tapt? Og som nevnt ovenfor har sykdom også rammet det norske folk, og det i epidemisk grad.

Har ikke Herren varslet oss med disse forholdsvis "små" tingene? Om vi ikke vender om og tror på Ham, vil han slå syvfold. Han har startet med sine straffedommer. Men det norske folk vil ikke høre. Nei, det norske folk vil høre på de som sier "fred, fred" selv om det ikke er fred. "Vi trenger ikke Gud lenger", kunne vi lese innledningsvis.

Men saken er den, at det er nettopp det vi trenger. Om vi ikke omvender oss og tror på Gud, kommer langt verre ting enn de vi har sett så langt. Ja, snart må han slå syvfold. Vi kan ikke si at "ingen fiende vil angripe oss i overskuelig framtid". Det er det Gud som styrer med. Og om ikke lenge kommer fienden brått over oss. Da er det for sent. Men da vil vi også se at vi tok feil i våre fredstanker. Det eneste som kan redde det norske folk, er at vi omvender oss og bekjenner våre synder.

Det sørgelige er at en ser frafallet langt inn i kristne rekker. Mon ikke også de kristne må på kne for Gud å bekjenne med Daniel (Dan 9) at vi har syndet.