Bonde Trygve Haugeland i upløgd mark

En fundamental nasjons- og fredsbygger

Anmeldelse av Jørgen Høgetveit

Lenge har vi ventet på biografien om Trygve Haugeland (T.H.), denne rikt utrusta mannen som fikk gjort så mye gjennom sitt lange og skiftende liv. Boka skulle ha kommet til hans 85 års dag, men han døde like før — derfor tok forfatteren Ådne Fardal Klev seg bedre tid og fikk gitt oss ei fyldig bok på over 400 sider — utgitt på KVS-Lyngdal 2003.

Flere har skrevet fyldige anmeldelser om denne evnerike bondegutten og hans store gjerning. De skal vi også så snapt innom i denne anmeldelsen, for det er det vel verdt å fortelle etterslekta om, men jeg vil heller legge vekten på de personlige sider ved Haugeland som jeg ikke kan se at andre har nevnt i særlig grad, men som jeg synes å skimte hos flere slike store begavelser som bl.a. Haugeland var, og som glimter fram i biografien. Stikkord er individuell, rotekte og emosjonell intelligens, ikke en kald, dyktig IQ, men en varm tenkende og medlevende sjel.

Både slik jeg opplevde han og som boken gir glimt av — tror jeg dette er drivkraften bak T.H. store verk. Og som vi skal komme tilbake til. Han hadde dette Halldis Moren Vesaas sier slik: "Kjærleik gjer ikkje blind, han gjer klok". Eller som Wergeland uttrykte det: "Du i ditt hjerte før i din panne, kjenne det sanne." I den senere tid har jeg vært i nærheten av flere slike folk både i litteratur og i levende live: Jørgen Løvland er en av dem. Churchill er en annen original skaperkraft som har fascinert meg — og de finnes også i samtiden — uten av jeg skal nevne navn, men jeg synes å se noe av det samme glimte fram hos T.H. I tillegg til biografien kjente jeg han fra den måneden vi reiste sammen i Etiopia i 1975 og han skulle vurdere mine utviklingsprogrammer - for anbefaling til NORAD. Han besøkte oss også her i Koklebygda i Setesdal og vi hadde gleden av å se han i hans kjære Grubbelia samt ved en rekke misjonærtreff i Kristiansand. Men først en

Kort biografi

Han var født av bondeslekt i Lyngdal 18. Mars 1914 og døde i 1998.

Hans utdannelse gikk via Kvås folkehøgskole, til Søgne landbruksskole, artiumskurset på Hamar og videre til NLH, Ås, hvor han ble uteksaminert i 1937 med 1,3 i hovedkarakter og innstilling til Kongen. Første oppgave var å bygge Tomb jordbruksskole sammen med flere, så tok han fatt på Lyngdal l.br.sk., periodevis var han bonde som han elsket over all annen virksomhet. En periode var han på Stortinget og var også utsending til FN. Så fikk han oppdrag med å bygge Landbr.sk. for NLM i Syd-Etiopia i Wondo Gennet — og senere hadde han flere oppdrag ute for misjonsselskap i utviklingshjelp. Ei kort stund var han en av våre første miljøvernministre, men sjukdom gjorde at han måtte gå av ganske fort. I Nobelkomiteen satt han og i Vassdragsvesenets og i Norads hovedstyre. Mot slutten var han fylkeslandbrukssjef i Vest Agder. Han ledet Norges første Ressursutvalg utnevnt av statsminister P. Borten. Han var en glimrende foreleser og holdt en rekke foredrag rundt om i landet — det største var vel under Landbruksveka i 1957 om "Bonde i dag" - da kronprins Olav etter talen spurte: "Hva gjorde den mannen før han ble bonde?" . Mangt kunne vært sagt om hva han gjorde og opplevde i alle disse sammenhengene hvor han skaffet seg betydelige kunnskaper og erfaring, men dere får heller kjøpe boka og lese om dette selv. Han var en veldig, jordnær og original kapasitet på mange områder og tenkte vidt og langt.

Men hvem og hva var han og hva drev han?

Det jeg mener å se av virkelig store trekk hos denne smålåtne mannen er hans rotekte begavelse. Han hadde et grunnfestet rotekte hjerteliv av kjærlighet og trofasthet som ga han ikke bare en vanlig intelligens men mye mer. Kj. Bjørnebo sa "da vi ble troløse mot himmelen — forrådte vi jorden" Haugeland var det motsatte.. Rotfestet i Gud, glad i skaperverket, hjemmet og sine medmennesker. De fikk syv barn — de fleste ble bønder.

På s. 22 skriver han så vakkert om det første minnet om mor og synet av henne: "Og enno kjenner eg den lyse, gode freden og stilla i stova den sommarettermiddagen." Mora var glad i bygda og landet og etter en tur til Oslo sa hun: "Det var no rektig ein steinørken". Haugeland ga også uttrykk for mange ganger at han trivdes ikke i byene — og i nevnte tale kom hjertespråket: "Eg likar å vera bonde. Eg set pris på dei fine arbeidslokala eg har,,- på frisk luft, på utsyn og vidde, på musikk fra foss og fugl, og på naturens ro". Slikt, sa han, måtte fabrikkeierne bruke hundretusener for å sikre med ventilasjon og bilder på veggen.

Om far skriver han også så fint: "Særleg kjem minna om far til meg som ei stemning, som ei kjensle. Eller som ein lengt etter den tid som er borte. Eg kjente meg alltid så sterkt knytt til far. Han var nok eit av dei mest gåverike menneska eg har møtt.—– Eg sakna far og saknar han enno. Det var ein vanleg stor, men uvanleg sterk mann på alle vis. Han var uvanleg inteligent, med eit mjukt sinn og eit ope syn for det som var vakkert og godt.—– Han var glad i blomar" hadde ikke lite kunstnernatur "saman med eit særs realistisk livssyn og ein umåteleg sterk vilje" og skarpt syn for det som var rett.

Hos Haugeland finner vi igjen mye av den samme underlige dype kontakt med Skaperen og skaperverket som vi kan lytte til hos betydelige forfattere som Dostovjevskij han som aldri ble trett av å minne det russiske folk om at det russiske ordet for bonde var direkte avledet av Kristus. Vi finner samme tanker og livsfølelse hos Dahl:

"Underlegger eder - jorden", sae Gud. Ennu alle steder - det er første bud. Først i plogens spor - åndens grøde gror; bonden er og var - all kulturens far." Han fortsetter med å tale om jorden som åndens underlag - den som gir oss alt, styrke, mat og klær og avslutter slik i siste vers:
"Jorden skal du ære - hellig er din jord; bonde skal du være, - heders-navn i nord! Signe Gud enhver - som sin jord har kjær, mens sitt liv han sår - på sin grunn og gård"

Og T.H.s mål ut fra dette finner en på s. 93: "Og so vil eg freista byggja ein betre bondestand. Eg vil hjelpa dei fram til livet med Gud, - til harmoni i livet, til harmoni millom liv og æva, millom sjel og ånd. Og eg vil hjelpa dei fram til eit friare liv i samfunnet. Me må løysast økonomisk, elles vert me aldri fri kulturelt. Bondeyrket må gjeva bonden det han treng, og attpå til eit overskot. Det er dette overskot som skapar kulturen. Mennesket må ha overskot av tid, av energi, av tanke og av kjensle for at det skal skapa noko meir enn mat og klede. Eg vil freista læra gutane å dyrka jorda slik at ho kan gjeva eit slikt overskot og eg vil læra dei å leva so det vert eit overskot av livet deira. Det vert slik når Gud fær gjeva av sin rikdom, det gjev fred, det gjev overskot." Tenk om slike tanker kunne seiret ute på de mange misjonsfelt og u-land! Etter dette målet arbeidet han ute og hjemme med jorda og bonden.

Haugeland var hele sitt liv forankret i og brukte nynorsk. Det sier heller ikke lite om hans forankring. (s.42)

Andre utsagn som karakteriserte han var at han ofte i sine foredrag sa: "De beste av dere blir bønder," og i boka finner vi: "Dersom de blir flinke på skulen, skal de bli bønder, om de gjer det så måteleg kan de bli lærarar, men er de dumme kan de bli forretningsfolk!" Han likte ikke forankring i forretning og penger. Det var ikke målet.

Kristen som ung og redd ideologiene

På Kvås 9.mars 1928 "blei eg attfødt til det levande håpet. Eg hugsar så vel den fredagskvelden på skolehuset då Gud blei for sterk for meg. Eg hadde lenge gjenge og strida mot Gud, men då gav eg opp." (s.31) Det var største opplevelsen der. (s.37) I dagboka si skriver han bl.a.: "Gud kan få noko godt av alt, ser det ut til. Berre han kunne få noko ut av meg og" (s. 43) Og det var alvor med han for han skriver at han: "aldri arbeidde med skolefaga om søndagen." Enda så hardt han studerte var det bare to søndager han brøt det.

Hans kristendom stod nok mer til det sørvestlandske og lekmannslinja — noe man ser glimt av både i hans arbeid på Tomb hvor han helst synes å være knyttet til gardsbestyrer Holt som også var med i Hovedstyret for NLM. Han sier om vennskapet med Holt: "I kristensyn hadde me mykje sams. Begge to kjende me oss mest heime i det som då heitte Kinamisjonen." (NLM)

Tidlig var han ideologisk bevisst og tok skarp avstand fra hykleri og det som kunne forurense livet som bl.a. alkoholen. En artig episode i den sammenheng var da han sa til Åse Lionæs at "Eg er så ihuga fråhaldsmann at eg ikkje ein gong bruker fyllepenn." Fortellingen etterpå — som er blitt meg fortalt — tyder på at Haugeland luktet at man trodde man her møtte en fanatisk sørlandspietist — og det moret han å bekrefte det.

Kjærligheten, Bergljot og heimen den store stjerna

Trofasthet og plikttroskap fulgte han fra Kvås hvor han skrev i dagboka: "Eg hev slett ikkje råd til å dovna meg. No gjeng er her og kostar ut 3-400 kr., so eg hev plikt til å streva, og å gjera noko ut av det. Eg hev sett meg fyre at eg skal ha gode karakterar, kosta kva det vil!" På Søgne sa dei at han "åt og las". (s.58) Og gode resultat ble det hele veien og gode drivkrefter kom til da han ble kjent med sin senere kone Bergljot. Han skriver m.a. om tida på Hamar: "Her er stridt og eg er einsam, - men tanken på Bergljot og den heim me skal byggja driv meg fram mot målet. Og det fell lett når det er kjærleiken som driv." (s. 74) På s. 77 skriver han om tida på Ås: "Hugen var nokså fast knytt til faga, og det gjaldt mykje for meg å koma godt gjennom dei tre åra så eg kunne koma i arbeid — og få Bergljot. I alle åra på Ås var ho den store og vakre stjerna som blinka langt der framme. Takk for det Bergljot! Ho skal ha ein stor del av lykka med at det gjekk så godt på Søgne, i Hamar og på Ås." Og jeg husker at da Bergljot nærmet seg slutten av livet— besøkte Haugeland henne hver dag til hun døde. Da var den Gudgitt enhet slutt og han døde selv ikke lenge etterpå. Kjærligheten som er av Gud dør aldri hen men brenner evig.

Haugeland hadde temperament. Alle som det blir noe av, har det. Det viste seg både på Hamar da han "strekte" lektoren som behandlet han høyst urettferdig i en time og tyskere som han også uredd satte på plass med god effekt.

Det skulle vært skrevet mye mer fra denne store biografien om denne rikt utrustede mann og bondehøvding sammen med hans virke med bondehøvdingen fra Trøndelag sin gode venn Per Borten, men dere får lese selv.

Til slutt vil jeg nevne at man bør studere nøye den behandlingen som denne høyt begavede og kunnskapsrike mannen fikk for sine planer hos mye av lederskapet innen misjonsorganisasjonene. Det var gledelige opplevelser som overfor DVI — men i flere andre sammenhenger gir han klart uttrykk for at de egentlig ikke forstod hva som måtte til for å løfte et folk til velstand og fred både ute og hjemme. Endelig: Jeg håper imidlertid at dette forsøk på å skisse mennesket Trygve Haugeland har gitt deg lyst til å møte denne smålåtne store mannen og hans verk.