Avgiftslegging av bondenæringa
Av sivilagronom Lars-Arne Høgetveit
I de seneste årene har bondenæringa stadig fått innskrenket sine muligheter til å drive plantevern på en effektiv måte. ”Storsamfunnet” presser på for å få billigere mat, men tenker sjelden på hvor viktig det er at produsenten har hjelpemidler som kan benyttes når behovet er der for å sikre sin egen produksjon. Har man litt kjennskap til for eksempel produksjon av kålrot, vet man at det kan være store problemer med stor- og liten kålflue (les her om biologien og skadebilde) som i vekstsesongen legger egg inne ved rota. Etter noen dager klekker eggene og ut kommer en liten larve som straks begynner å spise seg vei innover i kålrota, en rot som dermed ikke kan selges i en norsk butikk pga skaden. Norske grossister kjøper ikke kålfluespist kålrot og en del norske forbrukere ønsker matvarer i butikken som skal ha et flott og tiltalende utseende.
Forskningen på området går sent og i 2006 har vi ikke flere kjemiske midler igjen i Norge som kan hjelpe oss mot eggene fra kålfluen.
Den norske stat tok i 2003 inn 65 millioner i form av avgift på norske plantevernmidler, men lite av dette går direkte tilbake til nytt utviklingsarbeid som kan avhjelpe problemene næringa er oppe i. Er det samsvar mellom statens ønske om en mer miljøvennlig produksjon og ønske om norsk mat vil i hvert fall slike økonomiske midler (i form av tilbakeførte avgifter) komme utviklingsarbeid til nytte, for å nå disse mål. I dag mangler det meste av for eksempel skadeterskler i grønnsaksproduksjonen, et verktøy som fag-myndighetene fremhever som viktig for å avgjøre hvorvidt behovet for kjemisk behandling er til stede.
I enkelte tilfeller kan man nå komme opp i situasjoner der Norge ikke klarer å produsere nok grønnsaker til befolkningen og man åpner for import, i egen produksjonssesong, en import som kan være behandlet med plantevernmidler som ikke er lovlige her til lands. Man får i tillegg økt transport av varer, faren for resistens utvikling i de få midlene som er igjen øker etc.
Dette er et tema som antagelig Landbruksdepartementet snarest bør ordne opp i.
Under følger en pressemelding om temaet:
Manglende tilgang på plantevernmidler i grønnsaker
I et diskusjonsmøte arrangert 3.12.2003, i regi av Fagutvalget for potet og grønnsaker under Landbrukets Forsøksringer, var spesielt plantevernlovgivningen for grønnsaker oppe til diskusjon. Landbrukstilsynet, Landbruksdepartementet, Bondelaget, Norsk Gartnerforbund, Planteforsk Plantevernet, Plantevernforeningen, Felleskjøpet og Veksthusringen deltok på møtet.
Bakgrunnen for møtet var at næringa mister flere og flere bekjempingsmidler som fører til problemer mht manglende muligheter for planteverntiltak og minsket konkurranseevne mot import varer som kan være behandlet med midler som ikke er lovlige/tilgjengelig i norsk jordbruk.
I flere kulturer har man nå få eller ingen kjemiske midler igjen. For eksempel er kun Rovral 75 WG godkjent for soppsprøyting mot lagringssjukdommer i gulrot. I kålrot vil det om 2 år ikke lenger være godkjente kjemiske midler mot kålflue, og norsk produksjon vil være sterkt truet. I selleri er det ingen godkjente middel mot selleribladflekk. Kepaløkproduksjonen er en annen kultur der mangelen av kjemiske midler mot skadedyr og soppsjukdommer merkes. Dette er bare noen få eksempel. Har man få eller kun et kjemiske middel tilgjengelig øker normalt også faren for resistensutvikling, fordi det er vanlig å veksle på bruken av de enkelte midlene.
Grøntnæringa produserte i 2002 for en verdi på kr 3 187 millioner (7 940 årsverk, 1999) noe som tilsvarer 15,9% av produksjonsverdien i norsk landbruk.
Norske produsenter er i verdenssammenheng av de best utdannede til å bruke bl.a. plantevernmidler, og Norge har en obligatorisk kursing for plantevernmiddelbruk, autorisasjonsordninga. De fleste produksjoner drives i tillegg med ”integrert plantevern”(IP) som betyr at det ikke skal brukes plantevernmidler om behovet ikke er der.
Det ble uttalt i møtet en bekymring for at det nye ”Vitenskapskomiteen” i Mattilsynet kan føre til at ”Rådet for plantevernmidler” blir lagt ned og at grøntnæringa da ville miste mye av den spesielle fagkompetansen på grøntproduksjon man i dag har ved behandling av plantevernmiddel spørsmål.
Det ble også signalisert at en ”off labell” godkjenning er under vurdering i Norge. Det betyr at ikke godkjent bruksområde for et plantevernmiddel, ved en enklere prosedyre, kan få en godkjenning som betyr at importør ikke trenger å støtte bruksområdet. Det skal fremdeles være slik at de helse og miljømessige forhold ved et plantevernmiddel skal ligge innenfor gitt regelverk.
Det koster å frembringe forsøksresultater og restmengdeanalyser for plantevernmidler, og det er i dag tilvirkerne av preparatene som har ansvaret for å skaffe tilveie disse opplysningene.
Ettersom det i dag er liten fortjeneste å hente på salg av plantevernmidler til spesialkulturer, kom representantene fra næringen med et ønske/krav om at mer av miljøavgiftene skal kunne brukes til fremskaffelse av nødvendig dokumentasjon. Pr. i dag er det for lite økonomiske midler tilgjengelig til dette arbeidet. Miljøavgiftene som pålegges ved salg av plantevernmidler innbrakte i 2003 ca 65 millioner. I dag er det 0,45 millioner tilgjengelig for analyser av restprøver for å frembringe restdata og en analyse kan for et middel koste mellom 20 000 og 80 000.
Kontaktpersoner
Landbrukets Forsøksringer, Fagutvalget for potet og grønnsaker, v/ Tor Anton Guren, 69 26 12 22 eller 915 10 236, Ole Morten Nyberg, 62 55 02 50 eller 995 46 504, Kari Aarekol, 51 78 91 92, eller 913 60 973