Akersgatas rasering av Norge

Av Jørgen Høgetveit

Radikalismen og 68-erne har skaffet seg det meste av institusjons- og mediamakta og brukt den for det det var verd i arbeidet med å nedkjempe den kristne kulturen i Norge. Den eneste kulturen som hadde bærekraft og fremtid. Det følgende kan jo være en passende kommentar på en 8. mars og kvinnefrigjøringsdagen.

Ved et Oslobesøk nylig passerte jeg et avisstativ som hadde de to vanlig herværende avsier. Den en fanget interesse med sin forside ved å fortelle at ungdommen nå strømmet til ekteskapskurs for å sikre fremtiden for sine ekteskap - og ikke gå inn i det samme ødeleggende livsmønster med krangel, skilsmisser og ødelagte liv som sine foreldre. Jeg sikret meg avisen og fortsatte raskt innover - og ble stoppet av et oppslag hvor radikalismen i klartekst skrev om sine hensikter og arbeidsopplegg gjennom årtierne med rivning av det norske hus. Journalist Sissel Benneche Osvold skriver om innvandringen av muslimske og patriarkalske krefter til det sekulære vesten og blåser støvet av religionsdebatten som man henla i "ly av liberale, omforente og moderne verdier. Men så kom altså disse menneskene fra langtvekkistan, 11. september og krigen mot terror og tok oss, visstnok godtroende tosker. Og nå beskylder professor Terje Tvedt og NRKs reiselivsekspert Jens A. Riinæs oss for ikke å begripe at verden egentlig er et skummelt sted der arkaiske, fundamentalistiske religioner med enorm makt og betydning er ute etter å knuse vårt skjøre, moderne prosjekt."

Og hun fortsetter: "Her satt vi, altså, og pustet ut etter å ha vunnet over lokale mørkemenn og svovelpredikanter fra Stavanger med postmodernismen likestillingsombud, digital teknologi, og det nye fritidssamfunnet. Fra bedehuset lød munter gospelsang og fra kirken, en slurvet Bjørn Eidsvåg og disse nye, glade presetene som nesten ikke trodde på Gud engang. Er det rart det tok tid før vi forstod at noen frivillig ville velge et innestengt kvinneliv bak slør, uten våre rettigheter og friheter? Eller finne seg i å leve innen så strenge, patriarkalske og undertrykkende familiestrukturer at når sløret, hijaben, i løpet av disse femten åra er blitt et stadig mer utbredt hodeplagg for muslimske jenter og kvinner, så symboliserer plagget stort sett undertrykking, ikke religionsfrihet. Når stortingsflertallet vedtar Misjonssambandets rett til å avvise homofile vaktmestre, snakker også Carl I Hagen om trosfrihet. Gjelder det bruk av hijab, derimot, er diskusjonen en annen. Da snakker vi om økende forståelse i Vesten, også blant feminister, for lovforbud. Hijaben er blitt politisk og kjønnspolitisk sprengstoff."

Norges Kommentar Avis Det er egentlig tragisk å se denne fremstillingen om deres kamp for å rasere familien og den vestlige sivilisasjons grunnleggende verdier innrammet av oppslag om desillusjonert ungdom som søker seg tilbake til en skikkelig basis for et godt liv. De arbeider nå med å sikre ekteskapene sine mens de eldre kvinnene "puster ut" og skjønner lite eller ingenting av hva som nå kommer til dem fordi de grovt lot seg fange opp av marxistiske likhetstanker - som fremstilte seg som kvinnefrigjøring. De har ikke selv et fundament under livene sine - ikke et fast ståsted å vurdere ut fra - og er dermed prisgitt de nye totalitære kreftene som nå kommer til oss og vil smadre den "frihet og orden" som satte oss i stand til å skape det gode liv for familien og en fremtid med håp.

Enda mer tragisk er det å se det store misjonsfolk som sakte lot seg overmanne av søvnen og binde i slavekår igjen - av disse folkene som innbilte oss at de ville frigjøre oss - Så spilte de på lyst og egoisme og forklaringsmodeller som man var læreløs og historieløs nok til å la seg lure av og trakk endog organisasjonene inn under åkene.

Etter denne meget opplysende utgytelsen - som det ikke er vanskelig å forstå er sannhets tale - - fortsetter hun å prate om disse grusomme dilemmaer som nå dukker opp etter at de altså "pustet ut etter å ha vunnet over lokale mørkemenn". Dilemmaet er den utvilsomme rett til å bære de klær man vil - men samtidig bære klær som religionen påbyr dem og kommunisere ikke verbalt med klærne. Er det i strid med ytringsfriheten å pålegges og kommunisere via en kleskode? Er hijab et symbol for undertrykking - og strider det mot likestillingsloven?

Vel, kjenner man sin Bibel om huset som var ryddet og rent - for deretter å bli besatt av en rekke urene ånder, så overrasker ikke dette det minste. Man vet at alle de rike verdiene av sann frihet som en rett ytringsfrihet er - vil forsvinne i forvirring og kaos inntil de er borte for godt. Da er "mørkemennene borte" og den frie bærekraftige kulturen med dem. Og etter kaos kommer diktatur - sa de gamle grekere. Et sant fritt og velordnet folkestyre bæres nemlig opp av de verdiene som "mørkemennene" fra 1800 og oppover bygde landet vårt på. Nå er snart deres røst forstummet - som profetrøstene i GT en gang ble tause - og folket gikk i krig og fangeskap. Les Esaias kp. 3 - 4 som lyder ennå. Gud vokter Sitt sannhets Ord!

Til ettertanke: Ved nedleggelsen av Evjemoen, Forsvarets Øvingsavdeling nr II sa øverstkommanderende, oberstløytnant Jonasen i et avskjedsintervju: "Den som ikke vil ha en egen hær, får snart besøk av en annen."