Å undra seg til fortapelse

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.kommentar-avisa.no, 18.10.2004

Enkelte ganger i livet stopper man opp og undrer seg over nettopp livet. Konkret gjelder det gjengifte; der man gifter seg gang nr. 2 mens den opprinnelige ektefelle fremdeles lever. Der bekjennende kristne godkjenner handlingen sammen med forrettende prest. Man steller i stand til fest fremfor Guds åsyn, feirer og lover for Gud og mennesker at man skal leve i sammen i gode og onde dager – for 2. gang (noen for 3. og 4. gang).

Bekjennende kristne sanksjonerer her synd og bytter ut nåde med synd og kaller det Sannhet. Videre veileder (les forfører) de sin neste på denne måte inn i økte problemer her på jord og en evighet uten Gud (for Bibelen kaller dette å drive hor, å leve i synd) - om de da ikke omvender seg.

Leder dette syn på ekteskapet til Kristus? Herren svarer i 1. Korinterne 7, 10-11 og 39:

De gifte byder jeg, dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke skal skille seg fra sin mann; men er hun skilt fra ham, da vedbli hun å være ugift eller forlike seg med sin mann - og at en mann ikke skal skille seg fra sin hustru. (…) En hustru er bundet så lenge hennes mann lever; men når hennes mann er hensovet, da har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. (les i tillegg: Matteus 5, 31-32, Matteus 19, 3-9, og Markus 10, 10-12, det er godt forstålige kjøreregler også samfunnsmessig.)

Brytes disse kjørereglene godtas synden og Kristus spottes – uten at man kanskje skjønner hva man gjør. Man ønsker fred med mennesker (og Gud?), men er på vei inn i det åndelige minefelt. Man ser ikke at også det jordiske minefelt er man langt inne i – et minefelt som Guds Ti bud er til for å manøvrere i, men da må man lytte til nettopp Hans bud. Det blir godt å leve for mennesker i et samfunn som tror Guds bud og ønsker å bruke dem som sine lover (lovens samfunnsbruk er lovens 1. bruk). Loven er også en tuktemester til Kristus ( lovens 2. bruk), uten synderkjennelsen kan man ikke ta i mot Jesus. Evangeliet forkynnes alltid sammen med loven, de er uatskillelige, men kun nåden gir fred med Gud (kalt rettferdiggjørelsen). Men livet i nåderiket gir også troens frukter - helliggjørelsens liv - et liv etter budene (lovens 3. bruk). Vi snubler og faller, men den troende går til Jesus med sine synder, får syndenes tilgivelse og reises opp igjen til en videre vandring på den smale sti - som fører til det evige liv i himmelen.

Ved gjengifte som nevnt over kalles synden rett, og noen hevder at mennesker som ikke godtar denne synden skaper problemer i de menneskelige relasjoner. Man tror på Jesus men ikke det Jesus sier om hor – henger det sammen? Når passerer man grensen over i å være en navnekristen? Prøv ikke å søke og utprøve den grensen, for den vil fange deg i sitt garn!!!

Hvordan ble det slik i Norge? Det var saltet som mistet sin kraft. Å fremheve Guds bud for seg selv og sine medmennesker på vegne av Gud (dere er Hans sendebud i Jesus Kristus, står det) har aldri vært å dømme sin neste - da måtte jo den kristne misjon legges ned på misjonsmarken ute og hjemme. Jesus ber oss bringe hele Hans ord ut ikke bare de ”snille tekster”.

Men nå gjøres synd til rett og fortapelsen er faretruende nær, om man ikke omvender seg. Det kan vi lese om i 2. Peters brev 2,1: ”Men det oppsto også falske profeter blant folket, likesom det og blant dere skal komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer som nekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Og mange skal følge dem etter i deres skamløshet, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet,…)”. Å undra seg til fortapelse . . .

Familien, slik Gud innstiftet den, er bærebjelken i et samfunn. Jesus er bærebjelken i den kristnes liv – for Jesus er fra evighet og til evighet og Er Sannhet! Denne Sannhet kan man tro på og få hvile og fornye seg i hver en dag. Det holder.