Er det få som blir Frelst?

Andakt av Per Nordsletten, i www.Kommentar-Avisa.no – 02.06.13

Les: Joh. 13, 23 – 30

Dette er et av de mest alvorlige, hjerteprøvende ord i Skriften, men også et ord som blir misforstått av mange, dels av redelig bekymrede sjeler, dels av egenrettferdige.
Mannen som stilte Jesus dette spørsmål, var en av disse mange ennå den dag i dag, som går med en mer eller mindre urolig samvittighet, men som bundet og fanget i synden på en eller annen måte, ikke vil omvende seg, - som hører med forferdelse, at det er få som blir frelst, men som likevel ikke vil strebe alvorlig etter å bli av disse få.
Dersom mannen hadde vært redelig bekymret for sin sjel, så hadde han spurt: Herre, kan jeg bli frelst?
Frelserens ord ved denne anledning sier oss, hvem det er som blir frelst. Det er altså dem som går inn gjennom den trange port.
Men hva mener Han med den trange port? Ja, noen har ment og kalt den botens, angerens, bedringens og omvendelsens trange port, men den er likevel ikke noe av dette. Likeså visst som det er, at ingen kommer til Kristus uten bot, likeså visst er det, at man ikke kommer inn i himlenes rike ved sin bot.
Kristus sier: Jeg er døren,” og atter: ”Ingen kommer til Faderen uten ved meg!” Kristus, Han og ingen annen, er den trange port.
Det er mange som gjør sin bot og bedring til porten, og derfor bedrar seg selv. Det er mange som avlegger alle ytre grove synder, som ber, leser, gråter og kjemper, men som deres bedring lykkes slik for, at når de nå er slike og utøver denne gudsfrykt daglig, så mener de å kunne trøste seg til Guds nåde.
Enkelte kan også synes å eie en slags fred og er temmelig rolige; de er kommet igjennom bedringens port, og det gikk etter ønske, de lemper lovens krav etter sine krefter til å gjøre etter den, og det går nokså godt. De har ikke noen særlig sorg over synden og ikke noen særlig vanskelighet for å tro; de har en god, jevn tro og stor kjærlighet osv. Disse sjeler er blitt religiøse og fromme uten å være vakte, de har hatt noen prøvelse, men ingen vekkelse.
Annerledes går det med dem som blir sanne kristne. De er kommet til erkjennelse av sin fortapte tilstand, har også begynt å angre, gråte og be, og de kan hende at det gikk godt en liten stund, mens de første liflige følelser varte, men disse la seg og svant om en kortere eller lengre tid, og så fikk de se, at de var helt igjennom forgiftet av synd, og verken deres anger, bønn eller bot var riktig; det syntes dem, at det var galt alt sammen. De begynte å kjempe og stride med enda mer alvor, men det ble bare verre og verre.
Dersom du som leser dette, er en slik sjel, så er du kommet til å erfare, at det blir noe trangt i porten, men nå, når du ingenting kan selv, når du ikke får bygge på dine følelser, dine bønner, dine tårer, når du blir helt fortapt i deg selv, helt ugudelig, da er du skikket til å komme inn gjennom porten, til å tro på Jesus. Nå nettopp når du ser deg selv mer hjelpeløs enn noensinne, når det for all fornuft er mest urimelig, er du skikket for Jesus. Han sier, Han er kommet for å frelse fortapte, Hans ord sier, at på den dag en ugudelig omvender seg, skal han leve, han skal leve og ikke dø, og alle hans synder skal ikke mer kommes i hu.
Men her gjelder det å ta fornuften til fange under lydighet mot Kristus, å holde seg fast til Guds ord, tross alt hva man føler.
Du forstår, du må først tro syndenes forlatelse, før du kan føle freden. Kristus har jo betalt all synd, er gjort til synd for oss, Han døde til fastsatt tid for ugudelige. Synes du at du er en altfor stor synder, så husk på, at Han er en stor frelser, at Hans nåde er så mye større enn dine synder, som Han er større enn deg.
Salomo sier, at ”himlene og himlenes himler rommer deg (Gud) ikke!” (1 Kong. 8,27), så stor er Han, og Johannes sier, at ”Gud er full av nåde,” – det blir mye nåde, og denne nåde er din!
”Dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn” (1 Joh. 5,11).
Dette som Guds ord sier, er det du må tro, kjære sjel, og da blir porten vid nok. Men det kan hende, at det er noe som især plager deg, noen særskilt synd, som ligger på deg; da må du først huske på, at all synd er betalt likedan av Jesus, all og alle slags synder er betalt av Ham. Da Han hang på korset, fikk en røver og morder nåde, da Han døde fikk en hedning nåde, og da Han sto opp av graven, fikk en meneder nåde. Alle, alle som kommer til Ham, får nåde; men er det noen synd især som ligger deg på samvittigheten, noe som du har skadet din neste ved, så bekjenn det for en eldre erfaren kristen, gjør det straks, skam deg ikke, for for Gud er dere begge to likedan, for det som du har gjort i gjerning, det har han gjort i tanker og begjæringer like mye, og så vil du få kraft og frimodighet, når du ber om det, til å bekjenne det for rette vedkommende, om det er nødvendig.

Gå ikke et øyeblikk lenger med en fredløs samvittighet; la ikke Satan narre deg! Han sier kanskje: Skal du bekjenne din synd, så kommer du i straff, så blir du fattig osv.: - men gjør du bare det som er rett for Gud, og overlat utfallet til Ham. Det koster nok kamp, men Kristus sier også i teksten, at man må bruke makt, ”strebe alvorlig,” - ikke ved egen makt, men ved Hans. Så kommer du inn gjennom porten og inn på veien, - ikke på bedringens vei, men inn på den nye og levende vei, som også er Kristus, og som er den eneste som går hjem.
Her på denne vei får du arbeid nok, ikke med å forbedre den gamle Adam, nei, han er uforbederlig, men med å døde og korsfeste ham. Den gamle Adam, din onde natur, kan ikke annet enn elske synden og hate Gud, og den kan umulig forbedres, men den kan dødes, og den må dødes eller korsfestes.
Etter ditt nye menneske vil du gjerne tro på Gud. Elske og tjene Gud, du vil gjerne være saktmodig, tålmodig, ydmyk og himmelsinnet, men ditt gamle menneske vil det stikk motsatte. Du får føle vantro, hovmod, egenkjærlighet, egenvilje, egennytte, et verslig og jordisk sinn og mye mer. Disse to mennesker, disse to naturer, disse to sinn vil alltid være hos et Guds barn, og jo mer alvorlig du får nåde til å vandre for Gud, desto mer vil du se og nøyere kjenne din elendighet, ditt gamle menneskes onde tilbøyeligheter, og her gjelder det, at du har kunnskap om, hvordan en sann kristen har det under løpet her på jorden, for ellers vil du komme til å resignere.
Det er så mang en velment oppriktig sjel, som kommer i nød, mørke, tvil og forsakthet over, at man skal finne så mye elendighet og synd hos seg, og som fradømmer seg all barnerett og nåde hos Gud, fordi man er så elendig, ja ser, at man blir verre i stedet for bedre, og synes at det er umulig, at man kan være et Guds barn, og at man skal kunne tilegne seg nåde.
Men kjære sjel, du er lykkelig, at du er kommet til denne erkjennelse. Bli ved i denne erkjennelse, for da og da lene kan du, som en i deg selv hjelpeløs, finne all din trøst i Kristus og bevares i den rette åndens fattigdom. Men husk fremfor alt på, at jo mer fortapt du er i deg selv, jo mer skikket er du til å gå til Jesus og tro og tilegne deg nåden. La aldri fienden innbille deg noe annet. Slik går det dag for dag, inntil striden er slutt, og man fra nord og sør skal få samles og sitte til bords i Guds rike, mens alle som forakter denne nåde, og alle selvfromme får høre fra Herrens munn: Jeg kjenner dere ikke!
Kjære sjel, gjør nå opp din sak, mens det er tid. Amen!