Til dom og til Frelse


Andakter av Per Nordsletten, i www.Kommentar-Avisa.no – 02.04.12

Til dom

Jesus sier i evangeliet, at Hans egne gjerninger har vitnet om, hvem Han var, at Faderen gjennom det har vitnet om Ham, at Johannes har vitnet, og at Moses har vitnet om Ham, men at de allikevel ikke ville komme til Ham for å få liv.

Men kanskje du, min medforløste venn, er nettopp en som har båret deg ad på samme måte. Du er i dåpen antatt til et Guds barn, du har gått i skole og lest og hørt om Jesus som din beste og eneste venn, som den som alene kan frelse og saliggjøre det fortapte, du er blitt forberedt til konfirmasjonen, og på din konfirmasjonsdag har du på dine kne svoret, at du ville forsake synden, verden og alt ondt og tro på din frelser; og under alt dette har Herren visst forsøkt å vitne for deg og dra på ditt hjerte.

Du har kanskje hatt eller har en troende, bedende mor eller far, som uavlatelig har lagt eller legger deg inn til Guds ømme hjerte, eller du har en ektefelle som daglig for din skyld må si med Job: ”Mitt øye gråter til Gud,” eller du har en bror eller søster, som er blitt vakt og omvendt til Gud, en kjær venn eller nabo likeså. Det har gått vekkelse over den by eller bygd, hvor du er, og mange er grepet av Åndens mektige pust, og har gråte ut over sine synder og funnet fred ved Jesu hjerte. Du har sett alle disse vitnesbyrd om Gud og Hans forbarmende kjærlighet, og det har også virket noe på deg, du har ofte vært rørt, og fattet en og annen gang den beslutning, at det skulle bli annerledes med deg, men så var det noe som holdt deg tilbake, som du ikke kunne skille deg av med eller forsake, og så ble du som du var.

Du har kanskje flere ganger vært syk, ja også døden nær; da gråt du, da ba du, da var du engstelig og bange, da ville du at noen skulle lese for deg og be med deg, da fattet du gode forsetter, - men når du ble frisk igjen, så falt du tilbake til den samme verdslighet, sikkerhet og likegyldighet, kanskje mer enn noensinne før. Kanskje du som hører dette, nettopp er i en slik tilstand, men enda er du like rolig, like ubekymret – å, du måtte jo forferdes over deg selv. Tenk nå over, når alt som Gud har gjort for deg og imot deg, skal bli deg til en desto større dom, alt du har hørt, lest og lært om Jesus, alle de ganger, Han har banket på ditt hjerte, alle de inntrykk du har hatt gjennom Hans Ånds og ords arbeid på deg, tenk om alt dette igjennom alle evigheters evighet skal gnage på ditt hjerte som en orm. Tenk om alle de tårer din mor, din far, din ektefelle, ditt barn, din bror eller søster, har gråte for din skyld, om dette i evighet skal brenne på din samvittighet, - og mest av alt, at du kanskje engang begynte på livets vei, men lot deg atter forlede av synden og verden til å falle tilbake.

Men det er et annet forhold som frelseren peker på i teksten, som vi også må minne hverandre om, et meget alminnelig men likevel like skrekkelig forhold. Han taler om folk som gransker Skriftene og mener at de ved det har livet, og disse er de som vitner om meg.
Hva var det som var årsaken til, at det var slik og gikk slik? Ja, den egentlige årsak til all motstand mot Gud og Hans nåde, det er nå hjertets fiendskap imot Gud, - men det som særlig gjorde jødene så blinde, og den dag i dag gjør så mange blinde, det var og er, at man betrakter og hører Guds ord med forutfattede meninger.
Jødene ventet, at den Messias som skulle komme, skulle være en ganske annen og fremtre på en ganske annen måte enn denne ringe tømmermannssønn fra Nasaret.
Det er mange mennesker nå til dags, som leser og hører Guds ord med den tanke, at det i Ordet, som taler om omvendelse og en ny fødsel, det er noe som bare angår grove, åpenbare forbrytere og lastens treller. Og derfor tar de aldri dette ord innover seg selv, og blir derfor aldri i seg selv riktig helt fortapte; - de bekjenner med munnen, at de er syndere, men om synden sitter i hodet eller noe annet sted, de synes de ikke riktig å ha noen greie på. Derfor kommer de aldri til gjennom Guds ord å finne Ham, som er fortapte synderes frelser, liv og fred.

Du som hører dette er muligens en av disse; - du leser eller hører flittig Guds ord, du fører et pent, ytre ærbart, for menneskeøyne rettferdig liv; - men hør nå, min kjære medvandrer: Hva tid ble du vakt og gjenfødt til et sant Guds barn? Du vet kanskje, at det var engang, da du av en eller annen grunn ble rystet i din samvittighet, og du begynte å leve ganske annerledes i det ytre, men når ble du gjenfødt? ”Uten at noen blir født på hy kan han ikke se Guds rike.”
Har du lært å kjenne ditt hjerte, har du lært å kjenne og lærer daglig mer og mer å kjenne, at i deg, i ditt kjød, bor det intet godt, at ditt hjerte begjærer ondt hele dagen, at alt du tenker, taler og gjør, blir besmittet av synd, slik at ditt hjertes synd er din verste, din bitreste plage.
Kjære sjel, se nå til å få et ordentlig oppgjør mellom deg og Herren din Gud, tenk om du skulle være iblant dem som, om du enn gransker Skriften, ikke har latt og ikke lar deg tukte og dømme, og heller ikke finner livet og evig frelse for din sjel. Nå er det advent, nå er det særlig oppfordring til deg å prøve deg selv, for at du kan motta det liflige julebudskap, fred og frelse i Kristi blod.
Å, min venn, du har vandret lenge nok på det uvisse, lenge nok stått imot Herrens ords og Ånds vitnesbyrd om Kristus og frelsen i Ham, stans nå, så det ikke skal bli for sent, og alt arbeid, alle vitnesbyrd bare blir til en så mye større dom. Husk på, hvordan det gikk jødene, og Herren er ennå den dag i dag den samme.

Vi skal nå dernest se, hvordan vitnesbyrdet blir til frelse.

Til frelse

Det skjer da, når et menneske lar Herrens nådekall få rom i sitt hjerte, når han ikke lenger står imot det eller forakter det, men lar seg opplyse om sin fortapte og hjelpeløse tilstand, lar dette gå seg til hjerte, slik at hans viktigste, alvorligste, første og eneste spørsmål blir: Hvordan skal jeg bli frelst? Da ser og forstår en slik sjel, at den trenger til en slik frelser som Guds ord vitner om, da blir Johannes’ vitnesbyrd dyrebart, når han sier: ”Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” (Joh. 1,29) Da blir det herlig, ja det beste av alt på jord, når apostelen Johannes sier: ”Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn” (1 Joh. 5,11).
Da tar man ikke lenger anstøt av Jesu ringhet, men det gjenlyder som liflige, husvalende toner i hans syke og blødende sjel, når han sier: ”Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom” (Jes. 53,4-5).
Vitnesbyrdet om, at Jesus tar imot syndere, blir nå det eneste som har noen riktig interesse; - det går med en slik sjel som med David, når han sier: ”Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis” (Slm. 19,8); - ”De er mer dyrebare enn gull, fint gull i mengde. De er søtere enn honning, ja, honning som drypper fra vokskakene” (v.11) og: ”Jeg har gledet meg over å vandre etter dine vitnesbyrd, som over all rikdom” (Slm. 119,14).

Jo mer disse vitnesbyrd får trenge inn i sjelen, jo mer får du se av synd og nød, av hjertets bunnløse fordervelse; for Guds ord er levende og kraftig og trenger inn i sjelen. Du får se, at det ligger synder der inne i hjertet, som du aldri har tenkt skulle være der, og du får se og erfare, at du i deg selv ikke har noen lyst eller kraft til å hate den eller stride imot den, men at ditt hjerte er som en åpen, ødelagt festning, hvor djevelens piler gjennom alle slags onde tanker, bespottelige tanker, trenger inn. Det er ingen så gruelig, at den ikke skulle røre seg i deg, og det er ikke noe så skrekkelig, at ikke Satan har sin fornøyelse i å gjennom tanken angripe deg med det.

Derfor er den synd som bor i hjertet, og som ved onde tanker innskytes i hjertet av djevelen, alltid de bitreste og mest smertelige synder for et Guds barn, og da især den hjertets kulde og likegyldighet, vantro, hovmod, treghet og ulyst til bønnen m.m., som det ofte får føle på.
Visstnok er dette trege og kalde sinn ofte en følge av, at sjelen ikke våker over seg selv, men lar de verdslige bekymringer og spekulasjoner få oppta sinnet og også tiden; - det er skrekkelig å si, men det er kristne som er så opptatt av jordiske ting hele dagen, at de ikke synes å kunne avse et kvarters tid til å betrakte Guds ord; - det er husfedre, ja som man får håpe er troende, men som har så mye å bestille med arbeidet for det arme legeme, at de ikke har tid til å samle sitt husfolk om Guds ord, det brød som ene kan mette den udødelige sjel, og gjør man det, så gjør man det sent på kvelden, når man etter dagens arbeid, strid og møye er så trett, at den ene sovner i den ene, og den annen i den annen krok.
Når man behandler sin udødelige sjel på den måte, så kan den ikke annet enn å bli kald og kraftesløs. Men selv om man ved Guds nåde flittig bruker nådens midler til næring og styrke for det åndelige liv, leser det, synger det, taler sammen om det med trossøsken og ber det inn i sjelens innerste, så blir det likevel så nok av kulde, nød og jammer å kjenne på og finne hos seg selv, at det ofte koster kamp å tro og tilegne seg nåden, og det blir så mange ting, som synes å vitne imot, at man ikke kan være et Guds barn. Da blir det trofaste og sanndrue vitne dyrebart, Han som sier: ”Om noen tørster, han komme til meg og drikke!” (Joh. 7,37) og: ”den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut” (Joh. 6,37).

Ditt hjertes følelse vitner imot deg; etter din fornuft er ikke noe mer urimelig, enn at du kan være et Guds barn, du som det er så ille med, som bare får se mer og mer synd, nød og hjelpeløshet, du hvis omvendelse har gått så rent bakvendt, at i stedet for å bli from og snill og noenlunde bra kristen, så er du blitt en ugudelig, heslig orm, verre enn noensinne; - ja for deg blir det vitnesbyrd bra, at ”Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt” (Luk. 19,10).
Det er svært bra, at det har gått så rent galt med din omvendelse; for du er nå kommet inn i det forhold, at det blir alene for Jesu Kristi skyld, at du kan bli frelst.

Men nå gjelder det også, at du virkelig tror vitnesbyrdet om Jesus, at Han er skjenket og gitt deg av Gud, og at alt det Han led, var og gjorde her på jorden, var for din skyld, til din frelse, - at likeså visst som Han med sitt blod betalte verdens synd, likeså visst er dine synder for evig utslettet og betalte, og at du derfor er Hans elskede og velbehagelige brud, som Han vil følge, ledsage, beskytte og bevare gjennom denne onde og elendige verden. Det har Han selv vitnet og sagt, at ”ingen skal rive Hans får ut av Hans hånd,” at ”om en mor glemmer sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn, så vil likevel ikke jeg glemme deg.”
Du er kanskje fattig eller syk, et far- eller morløst barn, du synes at du står ene og forlatt i denne verden – da vitner Jesus og sier: ”Jeg skal ikke etterlate dere farløse!” (Joh. 14,18).

Alle vitnesbyrd, både om Hans nåde til syndenes forlatelse og om Hans nåde og trofasthet til bevarelse, alle disse må du tro og klynge deg fast til som evig urokkelige, og tro, at alt det som disse inneholder, hører deg til i sannhet.
Til sist må du komme også det vitnesbyrd i hu, som taler til deg om nødvendigheten av å våke og be og stå djevelens, verdens og kjødets mange fristelser imot, så ikke noe får dra deg bort fra det inderlige, barnlige samfunn med din Gud; - men tvert imot daglig søker kraft hos Ham til å leve, lide og vandre med Ham, vitne om Ham i ord og gjerning og søke å utbre Hans rike, til Hans ære og dine medmenneskers frelse; - og omsider vil da det siste vitnesbyrd tone deg i møte, når du får sette foten på den krystallklare strand. ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt” (Mt. 25,34).

På denne måte blir vitnesbyrdene om Kristus deg til frelse, og nå står det bare tilbake for deg som leser eller hører dette, å undersøke hos deg selv, om du er kommet inn i dette samfunn med Ham, om disse vitnesbyrd er blitt deg til frelse. Å, nå må du se å få denne sak klar, nå i adventstiden, for at du kan få feire en rett og velsignet julefest og med hyrdene og englene prise det lille barn i krybben, som englene vitnet om, at Han som var svøpt der, Han var verdens, og altså kan og vil være din frelser. Slå deg nå ikke til ro, før du er kommet til full visshet om, at du er i Hans samfunn. Herren velsigne deg til det for sitt navns skyld! Amen.