Klyng deg til Ham!

Andakter av Per Nordsletten, i www.Kommentar-Avisa.no – 02.09.12

Les: Joh. 17, 1 – 8

Dette ord er en del av den bønn som Jesus avsluttet sin herlige og trøstefulle avskjedstale til sine disipler med, da Han skulle skille fra dem med sin syndlige nærværelse og for verdens synders skyld gå lidelse og død i møte.
I denne bønn åpner Han sitt hjerte, ikke bare for sin himmelske Far, men også for sine disipler, og lar dem forstå, hvordan de ligger Ham på hjerte.
Han hadde gitt dem det evige liv og anbefaler dem nå til sin Fars omsorg og bevarelse, og ikke bare disse som var omkring Ham, men alle ”dem som ved deres ord kommer til tro på Ham,” også oss, såfremt vi har mottatt det evige liv og i sannhet er Hans disipler.
I disse ord gir Han også klar beskjed om, hva det evige liv er, og dette må vi betrakte noe nøyere.

Det evige liv er, sier Han, å kjenne Gud og den Han utsendte, Jesus Kristus. Men da må vel alle folk i kristenheten være Hans disipler, for alle disse kjenner da vel Gud? Kjenner ikke du som leser dette, Gud?
Å kjenne Gud, er å tro at Gud ifølge sin fullkomne hellighet også krever fullkommen hellighet og renhet, fullkommen oppfyllelse av sin hellige lov, av ethvert menneske som skal bli frelst. Ikke et eneste menneske blir frelst, uten at han er så rettferdig, hellig, ren og fullkommen som Gud selv (Mt. 5,48). Mennesket må eie og være i besittelse av dette, mens han er her på jorden, ellers er han fortapt. Tror du dette? Kjenner du Gud på denne måte?
Når der slik er, så forstår du, at det ikke er mange mennesker som kjenner Gud; for de fleste mener, at Han er så barmhjertig, at Han tar dem inn i sin himmel uten videre, når de gjør det beste de formår, eller når de synger, leser, ber og lever et ytre ærbart liv.
Men lærer man Gud å kjenne i noen måte slik som Han er, og begynner å gi akt på seg selv, på sitt liv, sitt hjertes tanker og begjæringer, så får man se, hvor ille det står til med seg, selv om man er det aller frommeste og beste menneske; da kommer man i nød for sine synder, og da får man bruk for Ham, som denne hellige Gud ifølge sin kjærlighet utsendte, Jesus Kristus. Denne som Gud utsendte, Han har først ved sitt hellige liv tilveiebrakt en fullkommen hellighet og rettferdighet; for Han har elsket Gud av hele sitt hjerte og hele sin sjel og sin neste som seg selv og ved det oppfylt loven; men dernest har Han også ved sin bitre lidelse og blodige død på korset sonet og betalt for alle våre synder og overtredelser imot loven, fullført all rettferdighet, og alt dette gir Han som fri, uforskyldt gave til hver eneste synder som i sannhet vil komme og motta det, - og da får denne synder det evige liv.

Og nå er dette spørsmål det viktigste spørsmål i liv og død: Kjenner du Gud på denne måte? Har du mottatt Jesus som din? Kjenner du Ham som den, som tar imot syndere, og det slike syndere som deg, gamle syndere, grove syndere, dypt falne syndere, slike helt ugudelige, som ikke har annet enn synd, men heller ikke kan riktig angre eller riktig gråte over den som du burde?
Du synes du ikke kan være riktig vakt og enda mindre rett omvendt; for etter at du kanskje har hatt en tid av salige, liflige følelser, så har du nå mistet disse, og du føler kulde, treghet og ulyst til bønnen og Ordets betraktning og er ennå ikke riktig sønderknust og bedrøvet over denne din tilstand; men under alt dette er det likevel ingen ting, som du så gjerne ville, som helt å tilhøre Jesus. Kjenner du Jesus slik, at du ennå tror at du eier Ham, at Han er din med alt det Han er og har, at du i Ham er rettferdig, hellig, ren og fullkommen for Gud, ja så aldeles som Jesus er det? Har du, så ond og elendig du er, mottatt Ham, så har du Ham som Han er, det kan ikke være annerledes. Når man gir en fattig 100 kroner, så har han det, han har ikke da bare 10 kroner. Og når vi har fått Jesus og mottatt Ham, så har vi så mye som Han er verd, og når Han er det evige liv, så har vi altså det evige liv i Ham.
Men det kan hende du synes dette er for mye for deg, for mye å tro og tilegne deg. Hvorfor det? Jo, fordi du er så elendig, så bunnløs ond; det er ikke med deg som med andre Guds barn; ”du står så langt tilbake i barnlig lydighet, og må deg selv anklage, du synder mange led.”

Du har kanskje noen særskilte synder som du ligger under for, for eksempel heftighet: du har forsyndet deg med det så mange ganger, såret Gud, deg selv og andre, og du har tenkt å bli bedre; du har grått og kjempet i bønn og foresatt deg, at det skulle bli bedre, men du ligger ennå under, og du synes det ville være å bruke nåden til frihet for kjødet, om du skulle tro nå, at du eier Jesus og er Guds elskede barn og rettferdig og ren for Gud. Det kan hende at det er slik med deg, eller det er ille på en annen måte; men kjære sjel, da trenger du så mye mer til å tro og tilegne deg Jesus; hvem skal hjelpe deg, om ikke Han? Men tingen er vel den, at du vil først ha Ham til å hjelpe deg å overvinne synden, og så vil du tro at den er forlatt. Men er den først overvunnet, så trenger du jo ingen frelser. Årsaken er, at du ikke kjenner Jesus som den som tar imot syndere, som den som frelser det fortapte, som den som rettferdiggjør den ugudelige; du kjenner ikke Jesus slik som Han er beskrevet i Guds ord, men bare slik som din egen fornuft har malt Ham for deg; og så går du oftest nedbøyd, trist, fredløs og forsakt.

Du må endelig forsøke å lære Jesus å kjenne, og det kan du bare i Hans ord. Hold fast ved det som Ordet sier om Ham, og prent dette bilde inn i din sjel, og la ikke djevelen og fornuften male et slikt skremmebilde av Ham. Du trenger det så såre vel, for å få kraft og mot til å komme deg gjennom denne onde verden, for å kunne være og vandre som Hans barn og bli bevart inntil enden.
Kjære, klyng deg derfor fast til Ham, og tro barnlig Hans ord, og vær så forvisset om, at Han også bevarer deg og omsider fører deg hjem til den sabbatshvile som er tilbake for Guds folk.

Disse disipler, som Han ba denne bønn sammen med, bevarte Han, ikke for deres verdighets eller fortjenestes skyld, men for sitt eget navns skyld. De måtte gjennom mange trengsler, men Han bevarte dem likevel, og Han er ennå den samme og har den samme omsorg og følger med det samme moderøye, hver eneste sjel som klynger seg til Ham. Han har den samme omsorg for deg, som for Peter og Johannes, og vil likeså visst føre deg frelst og salig hjem, som dem. Men husk først og sist på, at all din skyld er utslettet i Hans blod, og at du ved troen har en bestandig uforanderlig rettferdighet i Ham, - at du i Ham har det evige liv, og glem så ikke å takke og prise Ham for denne Hans usigelige nåde og for Hans daglige tukt og trøst, som Han anvender på deg, men si og syng, Satan og fornuften til tross: ”Mitt liv det er i Jesu blod, tross alle dødens piler, går hele verden meg imot, jeg deri har min hvile, det lindrer alle sjelesår, forfrisker motet, når jeg går beklemt med svære tanker, når mange plagers virvelvind forvirre vil mitt bange sinn, da er Hans blod mitt anker.” Amen!