En kort trengsel, og så…!

Andakt av Per Nordsletten, i www.Kommentar-Avisa.no – 01.11.12

For den Herren elsker, den tukter Han, og Han hudstryker hver sønn som Han tar seg av. Hebr. 12, 6

Dette er Guds barns stilling på denne jord, og et kjennetegn på at de er barn; de blir alltid tuktet av Guds Ånd for sine synder, ikke bare for enkelte, men for alle, og særlig for dem som ligger dypest i menneskets natur, vantro, hovmod, utålmodighet osv. De blir tuktet for sine tanker, ord og gjerninger, ja om de gjør noe som i seg selv er godt, så ser man alltid, at det er smittet av synden, og må be om forlatelse for det. Og de blir ikke bare tuktet for det onde de gjør, men også for det gode som de forsømmer å gjøre.
Dette er Åndens og Ordets daglige tukt; men så blir djevelens fristelser og anklager dem også til tuktelse og ydmykelse. Når det er noe særskilt på denne jord, som de får lyst til, eller noen særskilt synd, som de fristes til, så må Gud særlig la en eller annen nød eller prøvelse ramme dem, for å døde denne tilbøyelighet, for å knuse denne avgud som vil dra deres hjerter bort fra Ham.
Paulus forteller om seg selv, at fordi han ikke skulle opphøye seg av de høye åpenbaringer, ga Gud ham en engel, Satan, til å slå ham på munnen. Når det var nødvendig for Paulus, hva må det ikke da være for oss.

Du som leser dette, har kanskje en eller annen særlig prøvelse og trengsel, et særlig bevis på, at Gud elsker deg, og at Han gjennom det vil danne og berede deg for sin salighet, - enten et menneskes fiendskap som du daglig må føle, eller noen særlig fristelse eller timelig ulykke og motgang eller sykdom og fattigdom, noe som især trykker ditt hjerte, og som kanskje blir så ubegripelig langvarig, og du blir utålmodig, forsakt og motløs. Alt sammen sender Gud deg, fordi Han elsker deg, og selv når du lider, knurrer og klager, elsker Gud deg like mye. Og snart sender Han deg bud, at du skal være fri, og da skal du få se, at ikke et eneste av vennens slag har vært overflødige, men at saligheten skal bli så mye større og herligere, jo bitrere trengselstiden har vært; å, ”det blir søtt å glemme all tidens strid og nød, første øyeblikk der hjemme.”

Derfor fortsetter vi vandringen i Jesu navn dag for dag og sier: Hvem ville da ikke lide og gjerne takke til, hver skynde seg å stride, som visst til himlen vil. Gud hjelpe oss til det. Amen!