Guds kjærlighet


Andakt av Johan Arndt, i www.Kommentar-Avisa.no – 04.09.11


Hvor det er kjærlighet, der er det forening; - for det er kjærlighetens art, at den forener seg med det som den elsker.
Ettersom Gud så såre elsket menneskene, så kunne det ikke annerledes være enn at Han etter menneskenes fall, av lutter kjærlighet og barmhjertighet, igjen måtte forene seg med menneskene, og bli et menneske.
"Hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham?" (Slm. 8,5).
Menneskets sjel elskes så høyt av Gud, at likesom Kristus er Gud og menneske, og forener seg med den menneskelige natur, og med vårt legeme og sjel; - så elsker Gud vår sjel så høyt, at Hans lyst er helt og fullt å utøse seg i vår sjel, dersom den bare var fullkomment renset, og et menneske ikke selv sto imot det. For i Gud er en uendelig og uutsigelig kjærlighet.
Så er da dette en av de aller største bevisninger på Guds kjærlighet, at Gud er blitt menneske, og har betedd seg som en riktig menneskeelsker, idet Han har påtatt seg det som er menneskelig, for at Han kunne gi oss det som er guddommelig.
Han ble et menneskes barn, for at Han kunne gjøre oss til Guds barn; - Han kom til oss på jorden, for at Han kunne føre oss til himmelen. Å, et edelt bytte og veksel! - det skjer alt til den ende, at vi i Ham kunne bli Guds elskede.
Det er jo likesom Gud ropte ned fra himmelen: - å dere mennesker, se til min kjære Sønn! Ham har jeg latt bli et menneske, for at Han kunne være et levende eksempel og vitne om min hjertelige kjærlighet til dere, for at Han kunne føre dere alle med seg til meg, og dere alle med Ham kunne bli mine barn og arvinger.
Derfor kaller Herren seg selv alltid av hjertelig kjærlighet til oss, Menneskesønnen. Vi leser sjelden i Det Nye Testamente, at Han kaller seg Guds Sønn, men at Han oftest kaller seg Menneskesønnen, noe som alt skjer av en hjertelig ydmykhet og kjærlighet.

Selv om nå Hans hellige manndomspåtakelse er en svært stor bevisning på Hans kjærlighet imot oss, så er likevel Hans hellige død og lidelse for våre synder en enda større bevisning. For "ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner" (Joh. 15,13). "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham" (1 Joh. 4,9).
Denne er den høyeste og mest fullkomne kjærlighet.
Den gode Gud hadde etter sin ubegripelige visdom og allmektighet vel kunnet finne et annet råd og middel til å gjenløse oss med, som også den Herre Kristus selv ber om det: "Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!" (Mrk. 14,36).
Men da hadde ikke Gud bevist oss den høyeste kjærlighet. For at Gud da kunne vise sin aller høyeste kjærlighet på oss, og vi ikke skulle si: Gud hadde noe så kjært, at Han ikke ville unne oss det; - så har Han da gitt oss sin elskede Sønn, og det ikke slik løselig hen, men til en betaling for våre synder.
Derfor har Gud ikke kunnet vise oss noen større kjærlighet; - slik at Han må prise sin egen kjærlighet mot oss (Rom. 5,8). Fordi Han ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham? (Rom. 8,32).
Har Han gitt oss det største, da gir Han oss vel også det minste.
I det evige liv skal alt det som Gud eier, tilhøre oss, det skal bli vårt. "Den som seirer, skal arve alle ting" (Åp. 21,7).