Guds velbehag i Kristus. Guds velbehag i ydmykhet.

Andakt av Johan Arndt, i www.Kommentar-Avisa.no – 04.09.10

Og se, det lød en røst fra himmelen. Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag.

Så kaller også Gud Fader Ham sin kjære Sønn og bevitner ved det Hans evige guddom og opphøyer Ham dermed over alle engler - for til hvilken engel har Han noen gang sagt: "du er min Sønn" og " min utvalgte, som min sjel har velbehag i."
Dermed har også Gud Fader selv forklart læren om den hellige treenighet, som i Det Gamle Testamente på en dunkel måte var forestilt i Moses' velsignelse: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!" (4 Mos. 6,24-25).

Til å bekrefte denne evige velsignelse over hele den menneskelige slekt, åpenbares nå den hellige treenighet, og Gud legger denne velsignelse på sin kjære Sønn og sier, at alt Hans hjertes velbehag hviler på Ham.
Den som nå vil oppnå velsignelse, han skal søke den i og hos Kristus.

Likesom Farao henviste alt folket til Josef, slik viser Gud her alle mennesker til Kristus.
Da Salomos tempel ble innvidd fyltes det av Herrens herlighet, og Herren sa: "Jeg har helliget dette hus som du har bygd, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager" (1 Kong. 9,3b)
Dette har Gud ikke talt om Salomos tempel, som nå for lenge siden er revet ned, men om Kristi hellige legemes tempel, som har sitt forbilde i dette .
Om dette sier Han her: "I Ham har jeg velbehag!"
Av dette skulle vi nå skjønt lære å søke Guds nåde i Kristus - for Gud vil ikke elske noen utenfor Kristus, Hans kjære Sønn. I Ham blir vi elsket av Gud, ja blir Guds barn.
Når du derfor er sørgmodig og bedrøvet, så se ikke hen til Gud i Hans blotte majestet, men se hen til Ham i Kristus. Hvordan Guds hjertes velbehag hviler i Ham, og se på denne nådestol.

Dersom vi nå ved troen er i Kristus og er Hans lemmer, så vil Gud også ha velbehag i oss - for dette er det skjønne brystsmykke og klare skinn på vår evige yppersteprests bryst. Og er vi i Ham, så lyser også Gud sitt ansikt over oss og er oss nådig.
Derfor, når du er bedrøvet, så kom til Jordan og se himmelen åpen, hør Gud tale og se den hellige treenighet - for denne stemme har lydt for din skyld.

Tre ganger har Guds stemme lydt fra himmelen i Det Nye Testamente:
1) i Herrens dåp,
2) i Kristi forklarelse på fjellet, og
3) da Gud sa: "Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det! Folkemengden som stod der og hørte det, sa da at det hadde tordnet. Andre sa: En engel talte til Ham. Jesus svarte og sa: Ikke for min skyld kom denne røsten, men for deres skyld" (Joh. 12,28b-30).
Slik er også denne røst: Dette er min Sønn, den elskede! skjedd for vår skyld, og er den rette jubelårs basun som roper ut "frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne" (Jes.61,1).

Og er det merkverdig, at det siste jubelår, nemlig det trettiende, som jødene har holdt etter deres utgang fra Egypt, er inntruffet i Kristi trettiende år, og er oppfylt i Hans dåp? Der er vi igjen kommet til vår rette himmelske arv. Der er alle fangne og treller blitt fri, og alle himmelske frukter og skatter i Kristus blitt felles for oss, likesom det pleier å skje i jubelårene.

Vær nå derfor din himmelske Far lydig og tro Guds stemme: Dette er min Sønn, den elskede! Hør Ham!
Og når du er bedrøvet, så hør ikke på hva djevelen, synden og døden sier, men hør hva den Herre Kristus sier: "Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!" (Mt.11,28).

Guds velbehag i ydmykhet

Andakt av Johan Arndt, i www.Kommentar-Avisa.no – 04.09.10

Denne trøstelige adventsfest minner oss om den sanne lovede Messias' legemlige, nåderike komme, som de kjære fedre og profeter med slik hjertelig lengsel og glede ventet på. Og som de har sunget så mange herlige spådommer og salmer om. Spådommer og salmer som nå alle er oppfylt.

 Men har de gledet seg over Hans komme, hvor mye mer skulle da ikke vi av hjertet trøste og glede oss over Hans nærværelse? Hvor mye mer skulle ikke vi av hjertet be, at Han også måtte oppfylle sitt åndelige komme i våre hjerter, slik at vi med glede kan vente Hans siste komme, og også på hin dag få komme i Hans herlighetsrike på den andre siden.
 Dersom Han ikke først kommer til oss med sin fornedrelse og ydmykhet, så kan ikke vi komme til Ham i Hans herlighet.

 Jo prektigere og herligere denne verdens konger kan vise seg for sine undersåtter, desto større anseelse får de av alle og enhver. Selv om dette nå har en stor anseelse i verdens øyne, så er det likevel intet i Guds øyne, for det som er høyt for verden, er en vederstyggelighet for Gud. Men det som er i dypeste ydmykhet, er høyt for Gud. Og likesom den største prakt har den største anseelse for verden, slik har den dypeste ydmykelse den største anseelse for Gud. Den aller ydmykeste er for Gud den aller høyeste. Derfor, den som vil være stor i himmelen, den være liten og fornedret på jorden.

 I slik dyp ydmykelse ville nå Messias og verdens frelser åpenbare seg, slik at man av dette tegn kunne se, at Han var den høyeste i himmelen, da Han var den mest ydmyke på jorden.

 Ved Kristi ydmykhet måtte vår hofferdighet sones.
 Men nå kunne noen si: Hva har da beveget Guds den aller høyestes Sønn til en slik dyp ydmykelse? To ting: For det første vårt fall, og for det annet vår trøst. Først fordi mennesket ved den største hofferdighet, nemlig at han ville være Gud lik, falt fra Gud, derfor måtte han ved den dypeste ydmykelse, bli forent med Gud igjen. I denne sin Sønns hjertelige ydmykelse hadde nå Gud et velbehag, og derfor roper Han fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag." Og til denne hjertelige ydmykhet henviser Guds Sønn oss, når Han sier: "Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet."
 Ettersom Kristus ved ydmykhet skulle forsone mennesket med Gud Herren, så måtte også alle Hans gjerninger være ydmyke, og derfor er også Hans legemlige kommes åpenbaring skjedd i så stor ydmykhet, som dagens tekst bevitner.

 Den andre årsak til Hans ydmykhet er vår trøst, at vi ikke skulle frykte for Ham. Derfor roper Han: "Kom til meg, jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet." Og det heter om Ham: "Se det Guds Lam, som bærer verdens synd." Akk! hvem skulle frykte? I ydmyke gjerninger er Guds makt. Men nå skulle Han åpenbare seg for verden, og i særdeleshet for det jødiske folk som en konge, - vel ikke som en verdslig konge, men som en nådekonge. Derfor måtte Han dra inn i den kongelige stad Jerusalem. Men da Hans inntog skulle skje i ydmykhet, og Han dog allikevel skulle være en konge, så måtte det også ved dette ydmyke inntog være kongelig makt, majestet og herlighet, vel ikke på verdslig, men på himmelsk måte.

 Derfor finner vi tre slags kongelig herlighet ved dette inntog: Først den kongelige befaling til Hans disipler, og hjertenes lydighet. For det annet, den profetiske spådom om denne konge og Hans inntog, som aldri er blitt noen verdslig konge til del, nemlig at en profet har forutsagt hans hylning og inntog. For det tredje, den kongelige ære i "Hosianna." Dette ydmyke legemlige  komme er nå et vakkert speil på, at Han også på åndelig vis slik vil komme saktmodig til oss i våre hjerter og ikke forskrekke oss. "Se, jeg står for døren og banker, om noen hører min røst og lukker opp døren, til ham vil jeg gå inn og holde nattverd med ham og han med meg."

 Akk! La da den vennlige Herre, din konge, ikke stå utenfor, men lukk opp snart for Ham ditt hjertes dør.

Han står for døren nu og banker,
 O, dyre sjel, gi akt derpå!
 Fornekt Ham ei i dine tanker,
 Og la Ham dog ei ute stå!
 Jeg sier i mitt stille sinn:
 Du Guds velsignede, kom inn!