Fra død til liv.

Andakt av Johan Arndt, i www.Kommentar-Avisa.no – 03.07.10

Så gikk Han borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og Han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp! Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Han gav ham til hans mor.

Det er forunderlig og over naturen, at Herren taler med en død. Hvorfor? For denne er ikke død for Ham, - men han sover, og likesom vi kan vekke opp en sovende, slik kan Herren vekke opp en død.
Så lærer vi da her den forskjell på hvordan profetene og apostlene har gjort døde levende, og Herren selv. Herren sier her: "Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!" Men profeten Elias ber og sier: "Herre min Gud! La sjelen vende tilbake til dette barnet!" (1 Kong. 17,21). Det første er et Herrebud av Ham som er Herre over levende og døde - dette er en ydmyk bønn, om at alle levende ånders Gud vil la den sjel som Han har i sin hånd, komme tilbake.  Nå har den sterke fratatt den veldige hans rov og løslatt hans fanger. Og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Dette er nå den herlige, trøstelige, guddommelige undergjerning, at i et øyeblikk, så snart ordet er uttalt, kommer sjelen igjen til dens legeme, reiser legemet opp og begynner å tale. Talen er en fornem egenskap hos et levende menneske og en fornuftig sjel, likesom man også kan kjenne en på språket. Hvor glad ble ikke Maria Magdalena da hun kjente Herren på Hans røst!

Og Han gav ham til hans mor. Dette er en herlig trøst for troende foreldre, som mister sine barn eller sine i ungdommen ellers i deres beste blomst. På hin dag skal de se, at de ikke har tapt sine som er døde i Herren, - men at de er blitt bevart i himmelen som et kostelig klenodie. Gud vil da gi dem tilbake til deres. Hvilken stor glede vil ikke det være, når foreldrene på hin dag skal se deres barn i stor herlighet? En far og en mor gleder seg jo, når deres barn her i denne verden opphøyes til timelig ære, - men hva er det mot den evige herlighet? Da Jakob atter så sin sønn Josef i så stor herlighet, hvor glad ble han ikke da? Hvor omfavnet og kysset han ham ikke? Da Jakob mistet sin sønn Josef, som han gråt så mye over, da var han en fattig hyrdegutt, - men da han kom tilbake til ham, da var han skjønt smykket med kongelig habitt - noe som alt er et bilde av det evige liv. Se, er ikke det en skjønn forandring? Å få et levende barn for et dødt, å se igjen en venn, bror, søster, far og mor i skjønne, himmelske, forklarede legemer, - dem som vi har sendt forut og gitt Gud i dødelige, syndige legemer.

Fra sorg til glede!

Andakt av Johan Arndt, i www.Kommentar-Avisa.no – 03.07.10

Nå stod der, etter jødenes renselsesskikk, seks vannkar av stein, hvert på to eller tre anker. Jesus sa til dem: Fyll karene med vann! Og de fylte dem til randen.

Nå kommer vi til vannkarene. Akk, sier Na'aman, hva skal vann hjelpe meg? Er ikke elvene ved Damaskus, Abana og Parpar, bedre enn alle Israels vann! (2 Kong. 5,12).
Jo, visselig! - men det mangler Guds ord. Hva Han sier til dere, det skal dere gjøre. Fyll karene med vann!
Vann hjelper ikke noe, dersom ikke Gud hadde befaler og velsigner det. Å be hjelper heller ikke noe, dersom Gud ikke hadde befalt det; å tro hjelper heller ikke noe, dersom Gud ikke befaler det. Dersom en narr ville tro, at han skulle bli romersk keiser, så ville det ikke bli noe ut av det, ettersom Gud ikke har befalt det. Det blir alt tomt, både vannkar, arbeid, bønn og tro, når ikke Guds ord er hos det.
Dersom Peter uten Guds ord hadde villet gå på vannet, så hadde det vært en stor dårskap; men da Herren sa: Kom! - så kunne han det.

Dersom Moses hadde villet bringe vann ut av klippen, uten Guds ord, så hadde det vært en stor dårskap; men da Gud sa: "Slå klippen!" - så gikk strømmer av vann frem.
La oss se på denne undergjerning. Herren hadde vel uten vann kunnet gjort karene fulle av vin, eller formert noe lite vin, på samme måte som Han formerte det lille av brød i ørkenen, og på samme måte som Elias gjorde ved Det lille av mel og olje som enken hadde; men i dette ligger en hemmelighet. For vann betegner i Skriften kors og bedrøvelse, og den hellige dåps vann er et korsvann, som vi likesom blir døpt til det hellige kors ved.
Men Herren kan den kunst, at Han kan gjøre vin av vann, av bedrøvelse glede, av fattigdom rikdom, av en synder en rettferdig, av døden livet, av vårt arbeid daglig brød. Derfor må det være vann, dersom Herren skal gjøre vin ut av det, d.e., bedrøvelse og kors må være der, skal Herren gjøre glede av det.

Når du nå sier: Akk, jeg er arm og elendig! Det er rett, det må så være, for at Herren kan hjelpe deg. Jeg er foraktet! Det er rett, for at Gud kan rive deg ut, og sette deg til ære. Jeg må dø! Det er rett, ellers kunne ikke Gud gjøre deg levende. Summa, vannkarene må være fulle av vann, så er det rett. Og det kommer ikke noe ondt over oss ved det, Gud gjør noe godt ut av det. "Alle ting skal tjene dem til gode, som elsker Gud."
Likesom det tjente den hellige Job til beste, at han led skade og tap på alt sitt, slik må mangt et menneskes fattigdom tjene ham til salighet.
Nei, den Gud som av en jordklump har kunnet gjøre et skjønt menneskes bilde og forvandlet den til kjøtt og blod, - den Gud som av jorden kan gjøre en skjønn blomst og et skjønt, fruktbart tre, - den Gud som av vannet kan gjøre den skjønne himmel med dens skinnende stjerner, som av et forråtnet legeme, av en håndfull støv kan gjøre et skjønt, nytt, forklaret legeme, - den Gud som ved vintreet kan forvandle jordens vann og saft til vin: Han kan også dette ved sitt ord, - Han er det sanne vintre.

Augustin sier: "Han som skaper vinen i vinranken, Han skapte den også i vannkarene."
Ved det minner Gud oss om sin allmakt og sin skapelse. For likesom Han i skapelsen forvandlet jorden til kjøtt og blod, da Han skapte mennesket, slik forvandler Han den dag i dag brødet av jorden, som vi eter, til vårt kjøtt og blod, og minner oss om vår skapelse.
Gud er en kunstner, Han kan av det bløteste element, av vannet, gjøre himmelens befestning. Og dersom Gud Herren årlig forvandler vann til vin ved det naturlige vintre, og bringer oss vår mat av jorden, så skal vi komme i hu, at vi er Guds gjester, så ofte som vi eter og drikker, og erkjenne og prise Hans makt, Hans daglige mirakler og godhet som Han viser oss.