I stillhet!

Andakt av Johan Arndt, i www.Kommentar-Avisa.no – 02.08.09

Gud kan ikke tåle at vi tilskriver våre egne krefter noe, eller at vi følger vår egenvilje i noe. Han vil enten ha det hele hjerte, eller intet. Når sjelen fullt ut gir seg over til Gud og lar Ham alene være herre og mester over den, da hviler Gud ganske i sjelen. Så meget som sjelen hviler i Gud og fornekter sine onde begjæringer, så meget blir den delaktig i Gud, og så meget meddeler Gud seg til den. Vil du ikke la Gud regjere viljen, forstanden, begjæringene og kreftene dine, men i stedet la din vantros eget gode tykke regjere dem, da vil ikke Gud bo i deg, regjere deg eller virke sine gjerninger i deg.

Skal øyet ditt se og oppfatte et bilde, da må det være ledig. Det må være fritt og tomt for alle andre bilder og skikkelser. øyet må vekk fra alle andre bilder du kan se på, hvis du skal oppfatte det ene. På samme måten kan heller ikke sjelen og dens krefter, - forstand, vilje, hukommelse og begjæringer - se og fatte Gud når de er fulle av verden, av skapningene og de jordiske ting.
Slik er det også med øret. Skal man høre på en liflig harpetone eller annen musikk, da må øret være tomt for all annen lyd. Slik må også sjelen være tom fra verden og dens kjærlighet hvis den skal høre og nyte Guds liflighet. Jo mer sjelen avsondrer seg fra de jordiske lyster, desto mer åndelig blir den, og mer delaktig i den guddommelige natur.

Kristi ringhet – menneskers anstøt!

Andakt av Johan Arndt, i www.Kommentar-Avisa.no – 02.08.09

Menneskene tar anstøt av Kristus:

1) På grunn av Hans ringe person i henseende til den ytre anseelse, likesom det i Joh. 7,48-49 heter: «Har vel noen av rådsherrene trodd på Ham, eller noen av fariseerne? Men denne hopen som ikke kjenner loven, er forbannet!»
2) På Hans lære, fordi den er en dårskap for fornuften, 1 Kor. 1, 23-24: «Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom.»
3) På menighetens hellige sakramenters ringe midler. Vi leser i Luk. 7.30 om fariseerne, at de har foraktet dåpen, som Guds råd.
4) På kirkens lille uanselige hop; for fornuften gjør denne slutning: Den meste og beste del i verden, har vel også den beste religion. Men imot dette vitner Paulus i 1 Kor. 1, 26-27: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.» Og Kristus sier (Luk. 12,32): «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket.» Og i Mt. 11,25: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige.»
5) Kirkens kors er også en årsak til at mange tar anstøt. Macarius sier: «Hvor Den Hellige Ånd er, der følger forfølgelse med, likesom skyggen et legeme.
6) Mange tar anstøt av Kristi hellige, ydmyke livsførsel. For Han har befalt oss å forakte verden likesom Han gjorde. Han vil at vi skal fornekte oss selv og lære av Hans ydmykhet og saktmodighet. Dette vil ikke verdens barn, men vil heller ha øyenslyst, kjødslyst og en hovmodig livsførsel (1 Joh. 2,16). Derfor vil mange ikke følge Ham, men de tar anstøt av Ham.
Også i våre dager er det mange som forarger og støter seg på Kristus, har jødiske hjerter, er jordisk sinnet og vil heller ha en jordisk Messias, som kunne bringe dem til stor verdslig herlighet. Men, akk hvilken dårlighet (dårskap)! Til evig herlighet er vi skapt, forløst og helliget, noe ingen verdslig konge kan hjelpe oss til, men en slik som er sann Gud.